Kommentar

Aftenposten og Dagens Nyheter abonnerer på noe av den samme liberale filosofi i store og alvorlige spørsmål som innvandring og terror. Man kan koste på seg å være raus, for man sitter ikke med ansvar.

Dvs. det gjorde man den gang de borgerlige avisene bekjente seg til et public service-mandat, da var man folketribun, maktens korrektiv, fellesskapets samvittighet.

Denne plikt har man kvittet seg med. Man har i dag mange agendaer, mange vekslende motiver og interesser. Men man later som om man fremdeles forsvarer dyden.

Ikke minst er ordet toleranse blitt noe man pynter seg med, og det inngår i en rad ulike sammenhenger og betydninger.

Det gjør debatten om karikaturtegningene vanskelig. For ordet toleranse kan bety alt og ingenting.

Slik de etablerte mediene bruker ordet, er «toleranse» en form for ansvarsfraskrivelse. Toleranse betyr at man ikke vil velge, man vil ikke konfrontere, man vil ikke ta belastningen, men late som.

Det gjør at det blir stadig vanskeligere for de som MÅ velge, det vil i første rekke si myndighetene, rettsvesen, politi, toll, alle etater som sørger for sikkerhet, lov og orden.

Denne abdisering er følbar i det offentlige rom. Der store medier tidligere så på seg selv som samfunnets støtter som evaluerte hele situasjonen, dyrker mediene nå den kritiske rollen, og den alene.

Det har konsekvenser, bla. for kultursidene og kulturdekningen som blir irrelevant. Man har selv kuttet de usynlige trådene som gjør at kulturen tas på alvor.

Sverige

Det offisielle Sverige befinner seg i en tilstand av konstant krise. Man tror at spenning og polarisering bare er noe som rammer «de andre». Selv er man unntatt. Det er «löjligt».

DNs leder søndag er et godt eksempel: Selvfølgelig er det beklagelig at Kurt Westergaard nesten ble drept, men DN kan ikke unnlate å påpeke at også danskene er blitt radikalisert de senere år.

Det er en fantastisk setning: Danskene er radikalisert! Men den kunne godt vært forfattet av Aftenpostens Harald Stanghelle.

Konflikten mellan Danmark och delar av den muslimska världen efter Jyllands-Postens omdiskuterade publicering av Muhammedkarikatyrerna trappas upp. Det visar incidenten i Kurt Westergaards hem på årets första dag, då en 28-årig danmarksomalier – beväpnad med kniv och yxa – trängde in i tecknarens hem.

Men det är inte bara delar av den muslimska världen som radikaliserats i sin syn på Danmark sedan teckningar först publicerades för fyra år sedan.

Hver gang det skjer noe i Danmark, stiger ropet om strengere lover, skriver DN. Akkurat som Aftenpostens leder idag hyller de rettsstaten og dens prinsipper: retten til asyl og retten til å bli behandlet etter loven, til punkt og prikke.

Dette er en feelgood-liberalitet: Man unngår å nevne at det kan være en motsetning mellom individets rettigheter og fellesskapets, særlig hvis rettighetene ikke er like sterke for en innvandrer som for en borger av landet.

FN, EU og den europeiske menneskerettskonvensjonen representerer en rettsliggjøring av demokratiet som opphever politikken. Individets rettigheter kan bli så krevende, økonomisk, sosialt og politisk, at det senker fellesskapet, især hvis rettighetene utvides til å gjelde alle som lykkes ta seg til et landområde.

Det er denne humanitære sangen establishment-mediene har sunget de siste ti årene, og de synger høyere og falskere jo tydeligere det blir at politikken ikke er bærekraftig.

Denne konflikten mellom en grensesprengende liberalitet i form av rettsliggjøring på den ene siden og fellesskapets interesser på den andre går igjen på område etter område.

Ansvarsfraskrivelsen viser seg tydelig i synet på EUs datalagrinsdirektiv, som pressen og den urbane eliten er imot fordi det «krenker» personvernet. Bare det at dette ordet har fått stå uimotsagt, sier noe om medienes partiskhet. Det er et positivt ord, mens lagring og kontroll er negativt. Men hva skal politi og etterretningstjenester da jobbe med? Hvilke verktøy?

Hva har DN og Aftenposten å stille opp med? Ingenting. DNs forslag er å tilby de potensielle terroristene «et alternativt verdensbilde». Seriøst!

Det västvärlden borde göra, utan att för den skull dra ned på underrättelseverksamhet eller undvika att slå till mot terrorister, är att erbjuda en alternativ världsbild. Det gör man inte genom att trappa upp konflikten mellan olika grupper i samhället.

Det er karakteristisk for de politisk korrekte at de ikke aner hva de selv sier. Ville DN kalle den antifascistiske fronten før annen verdenskrig for radikalisert? Etter DNs målestokk var den det. Man ble tøffere og hardere. Ifølge DN bidrar dette til polarisering.

Det samme mener Aftenposten om justisminister Knut Storbergets tvangsretur av avviste asylsøkere. Han får etiketten «hardere i klypa».

Det er samme pudding-liberalisme som Aftenposten gjentar i nær sagt alle konflikter samfunnet står oppe i. Den er unnvikende, feig og vankelmodig.

Når man aktivt går over til å bekjempe de som står midt i striden og blir angrepet, slik danskene blir, så har man valgt side. Det har DN gjort, i praktiken.

Aftenposten og Harald Stanghelle skjuler seg fortsatt bak en påsydd dyd. Men for hver gang den sys på, blir den litt mer fillete.

Dansk radikalisering