Kommentar

Sara Azmeh Rasmussen fikk maksimal uttelling i mediene for sin hijab-brenning: kronikk i Aftenposten lørdag, forhåndsomtale i TV2 og dekning i begge TV-kanaler søndag kveld. Men hun dekkes som et enmannsstunt. Det er en dissonans mellom en overflatisk dekning av vold mot kvinner og hijab-debatten.

Det er en fare for at Sara Azmeh Rasmussen blir gjort til en muslimsk kjendis, en kontroversiell kjendis, som får stor oppmerksomhet. Men man går ikke inn i det hun tar opp. Man spør ikke: hvor er støtten fra norske feminister?

Allerede forsidene fra tabloidene lørdag var et signal. Kvinnelige journalister i VG og Dagbladet måtte spy av disse forsidene: Dagbladet var som vanlig mest fjollete med å kline opp Anne Kath Herland som driter ut eksmannen sin fra scenen. Big deal. VG har et incestuøst forhold til Kristin Spitznogle og promoterer henne i alle mulige sammenhenger. Men å slå opp at kvinner ikke behøver gå fordi om mannen slår én gang, når utgangspunktet var en kvinne, Rihanna, som ble slått til blods, er kvalmende. Det stinker av god gammeldags VG-macho. Det minner om tiden da redaksjonssjef Arve Arefjord het Arve Nilsen. Arefjord skrev for en tid tilbake en meget god kommentar om kvinners rettigheter, og jeg tenkte: noe har skjedd når en mann som Arve Arefjord kan skrive noe sånt. Men så er det tilbake til det samme, gamle lumre, og Spitznogel dobbeltkommuniserer med sitt blonde hår, og fiolette lebestift. Det er henne det handler om. Jentene som leser dette skal forstå at de skal være jenter, og gutter gutter. Det er å fornærme lesernes intelligens i 2009.

Enda verre når Nils Oftebro lyser mot oss på selve dagen og forteller at han også er blitt slått og sparket. Oftebro var en gang i tiden en myk mann, men forvandlet seg og ble en mer hardkokt type. Jeg vet ikke om det er helt overbevisende. Det blir noe påtatt over pikkepratet. Joda, menn har behov for å ta igjen og være seg selv, men er det ved å spille gangster?

Lenger inn i avisen har man de mest tåpelige intervjuer med Celina Middelfart og Mille -MarieTreschow. Det er under Se og Hør-nivå.

Ved å banalisere den brutale volden Rihanna ble utsatt for, bare for å gi Spitznogle PR, har VG samtidig desavouert det Sara forsøkte å gjøre.

Kvinneundertrykkelsen i den verden Sara kommer fra er så grov og grunnleggende at vi har vanskelig for å fatte det. Det var en setning i kronikken hennes som berørte det: helt fra de er små får jenter høre at deres vinger må klippes, ellers vil de fly av sted. Kvinner er upålitelige. Det er Allahs vilje at de skal vingestekkes.

Men det finnes også en kvinneforaktende holdning i vårt samfunn, som vil redusere kvinner til kjønn. Stieg Larsson tar det helt på kornet i sine bøker. De holdningene han beskriver blant visse politifolk, advokater og psykiater i «Flickan som lekte» finnes fortsatt mange steder der menn dominerer. De fantes også i VG den tiden jeg jobbet der, og jeg kjenner det igjen i lørdagens og søndagens forside. Disse sidene sier: at kvinner bare er lekesaker, at 8. mars ikke behøver å tas så veldig alvorlig. Det er en nedlatende, foraktelig tone som kvinner kjenner igjen. Har vi ikke kommet lenger? Er det den dominante muslimske machokulturen som smitter over? Bemerk tonen til Klassekampens tidligere debattredaktør, Ali Esbati, når han omtaler Sara:

Hon hade nu tagit sig till Youngstorget för att fira den på senare tid extremt uppskruvade hetsstämningen mot muslimska kvinnor – vilket bland annat manifesteras i rapporter om glåpord och spott på gatorna – genom att i anslutning till manifestationen sätta eld på en slöja, omgiven av ett gäng nöjda och belåtna män och filmad av ett jätteuppbåd av kameror.
..
Sällan har det stått tydligare att rasism och islamofobi är ett av de allra främsta hoten mot alla kvinnors rättigheter – och därför måste ha högsta prioritering i kampen för en feministisk rörelse värd namnet.

Esbati representerer det nye venstre, som er venstre i skjønn forening med islamismen.

70-tallets venstreside er på full fart til å bli en gerontologisk avdeling. De gamle AKP-jentene føler åpenbart at de unge hijab-jentene er deres avkom. I et større perspektiv er det en viss logikk i det: de som dyrker Mao og de som dyrker Muhammed og Allah har noe til felles. De er like inkrøkte.

Mer skuffende er det at en kvinne som Marianne Mjaaland skrev en flau kommentar i VG. Hun våget å ta opp abortdebatten, men tør ikke gå inn i frihetsdebatten. Nå kan iranere fortelle oss mer om vår samtid enn vi forstår selv. De opplevde hvordan venstreorienterte svermet for Khomeini og ble ettertrykkelig tatt ved nesen. Det er som det offisielle Norge stritter imot å gå inn i disse stridene som muslimske land har gått gjennom. De – dvs. muslimene – bringer sine frihetskonflikter med seg hit.

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved praktiseringen av friheten i Vesten. Er det noen som på ramme alvor mener at den seksuelle frigjøringen er like uproblematisk? Da tenker jeg ikke typen sex før ekteskapet, men på hva som skjer med barna, på skilsmissene. Like vanskelig som abortene,, er skilsmissene og all sorgen de skaper.

Myndighetene ser ut til å være helt amoralske: de tillater nå at angrepillen selges på bensinstasjoner, og oppfordrer voksne til å kjøpe til jenter under 18, når behovet er der.

For bare noen få år siden var det sterke restriksjoner på angrepillen. Nå åpner man opp for at jenter helt ned i 16-årsalderen kan ta en pille. De ordinære aborttallene går ned, men angrepilleabortene eksploderer. Hva slags menneskesyn er dette? Det ligger implisitt en forakt for kvinner og barn i disse holdningene.

Rett før 8. mars ble det kjent at kvinner drar til Sverige og tar abort etter 12. uke når de får vite at barnet deres er «feil» kjønn. Det er særlig innvandrerkvinner som gjør dette. Saken vakte oppsikt også i Sverige der en del av personalet synes abortene av friske fostre er en belastning. Abort etter 12. uke kan kun skje på spesielle indikasjoner i Norge, og slett ikke ut fra «feil» kjønn. Men norske myndigheter ønsker ikke å gjøre noe med trafikken. Nok et angrep på etablerte prinsipper og verdier.

Dagsorden for 8. mars burde vært at noen av de verdiene vi har tatt for gitt er under press. Ingenting er statisk. Verdiene er langt skjørere enn vi hadde trodd for bare noen år siden. Fremtiden er full av spørsmålstegn og Norge er slett ikke det optimale land vi gjerne fremstiller det som.