Sakset/Fra hofta

Tysklands problemer med en viss islam er større enn våre, og de møtes ofte med den samme unn­viken­heten som er typisk for Nord-Europa, men tyskerne har samtidig sterke intellekt­uelle anti­stoffer også.

Alle land har en liten politisk hær av både gamle og nye borgere som gjør sin samfunns­plikt som sam­vittig­hets­fulle mennesker, men hos tyskerne er det enkelte aktører som virkelig ruver – herunder Thilo Sarrazin på det økonomiske og demo­grafiske området, samt Bassam Tibi og Hamed Abdel-Samad på det åndelige og religiøse. Det er betegnende for den europeiske kulturen i øye­blikket at deres arbeider er lite kjent utenfor en tysk­språklig offentlighet.

En symbolsk viktig arena for det Samuel P. Huntington kaller sivilisa­sjons­sammen­støtet, er striden om kvinners frihet, som mer enn noe annet preges av den andre sidens krav om slør­til­dekking av kvinner. Moderne muslimske kvinner som synes dette er et uvesen, frister gjerne en marginal­isert til­vær­else i Europa mellom barken av islamister og veden av multi­kultur­alister.


Zana Ramadani. Foto: Martin U. K. Lengemann, Wikimedia Commons.

 

Tyskerne viser ofte en historisk betinget konflikt­skyhet overfor islams front­soldater, men det må likevel aner­kjennes at landet har gitt noen av mot­stands­kvinnene muligheten til å blomstre. En av dem er den opp­rinnelig albanske forfatter­innen, CDU-politikeren og tidligere kvinne­aktiv­isten Zana Ramadani (33, bildet). Hun kom sju år gammel til Tyskland sammen med foreldrene fra Skopje, i det som i dag er Makedonia. I Norge er hun lite kjent (men tidligere omtalt av the usual bloody suspects).

Ramadani er aktuell med boken Die verschleierte Gefahr – Die Macht der muslimischen Mütter und der Toleranzwahn der Deutschen (Den tilslørte fare – de muslimske mødrenes makt og tyskernes innbilte toleranse), som ble utgitt den 3. mars og i øyeblikket ligger på Amazons best­selger­liste over tysk samfunns­litteratur. I forbindelse med utgivelsen figurerer hun i store aviser både i Tyskland, Sveits og Østerrike.

Med denne inntrengende appellen mot den mis­for­ståtte toleransen som nevnes allerede i bokens under­tittel, har Ramadani inntatt en prominent posisjon som islam­kritiker i Tyskland. Og hun legger ikke fingrene i mellom: Islam er i dag knapt til å skille fra islamismen, sier hun til Kronen Zeitung. Overfor den østerrikske avisen kaller hun hijaben for «det frie samfunnets liksvøp», og hun anklager kvinner som bruker det like­stillings­fiendtlige plagget, for å heve seg over andre.

Den 9. april gjorde Bettina Weber et intervju med Ramadani for
Zürich-avisen Tages-Anzeiger, som også er blitt offentliggjort i Süddeutsche Zeitung. Det er kjent at forfatter­innen er truet på livet:

Tages-Anzeiger: I boken Deres legger De Dem ut med alle: med politikken, fremfor alt venstresiden, med feministene, pressen, konservativ islam, samt muslimske macho­menn og mødrene deres. Trenger De politi­beskyttelse?

Zana Ramadani: Det er vanskeligere å skaffe seg enn man tror. Jeg har innlevert utallige anmeldelser, men fordi truslene, særlig i sosiale medier, nesten alltid er anonyme, er det ikke stort politiet kan gjøre. I fjor søkte jeg derfor om våpen­tillatelse.

33-åringen har studert jus, sosiologi og stats­vitenskap. Men det er noen som ikke verd­setter en høyt utdannet kvinne:

Hvem reagerer kraftigst?

Kjønnsfeministene. De snakker nedsettende om utdannelsen min, relativiserer og kaller meg et enkelt­tilfelle.

Andre gir katten i hva hun har studert:

Fra konservative muslimer kommer det derimot ingen kritikk, de truer bare.

Hvordan lyder de truslene?

Å, det er alt mulig. De kaller meg hore, og de truer med voldtekt og mord – siden jeg er gravid også med å dra barnet ut av livmoren.

Er De engstelig?

Det ville være absurd om jeg skulle si nei. Det tynger meg, men jeg prøver å ikke la meg vippe av pinnen.

Det at hun som muslim kritiserer islam, gjør det spesielt vanskelig for mot­standerne, mener Ramadani. Hvis hun hadde vært tysk, ville det være lettere å kalle henne nazi-hore eller rasist – stempler som uansett fore­kommer. Men den fore­trukne strate­gien er den ned­latende holdningen som kan passere som for­ståelse: Stakkars Zana er trauma­tisert eller mentalt for­styrret. Men i virkelig­heten er hun snarere fryktet. Hun er av og til på TV, men de færreste motstandere ønsker å møte henne der.


Zana Ramadani. Stillbilde: YouTube.

 

Weber lurer på hva Ramadani har imot feminister, gitt at hun selv er tidligere Femen-aktivist.

Jeg har bare noe imot en helt bestemt type feminister. Og mot dem som snakker om kvinne­soli­daritet uten å leve etter det. De tror at det eneste ondet som finnes, er vestlige hvite menn. Og disse kan fritt kritiseres, mens det å kritisere medlemmer av en annen kultur som er like kvinne­forakt­ende, automatisk blir betegnet som rasistisk. Feminismen handler om menneske­rettig­heter: Man kan kritisere alt og alle som tråkker på kvinners rettig­heter, også muslimer. Når feminister kaller meg rasist, så har jeg et problem med forståelsen de har av feminismen.

Var det derfor De forlot Femen?

Det var én grunn. Femen har tiltrukket seg stadig flere kjønns­femi­nister. Det gikk så langt at de ville brenne det tyske flagget ved Holocaust-minnes­merket i protest mot FIFA.

I likhet med mange andre moderne muslimer har Ramadani vært heldig med noen i sin nære krets, for hennes vedkommende var det faren.

Han kom fra en liberal familie, hvor ingen av kvinnene gikk med hodeslør. Da vi kom til Tyskland, unngikk han kontakt med andre albanere. I stedet tok han aktivt del i livet på stedet. Han lærte seg tysk med én gang, og fortalte oss gang på gang hvor viktig språket var, og at vi anstrengte oss.

Moren ble derimot sosialt isolert. Heller enn å ta kontakt med folk rundt seg, ble hun sittende i timevis på telefonen med familien i hjem­landet – stikk motsatt datteren, som har gitt avkall på sitt opprinnelige stats­borger­skap fordi hun mener at innvandreres lojalitet skal være til det nye hjemlandet.

Resultatet ble som man kunne forvente:

Ettersom tyskerne blir regnet som vantro, og de tyske kvinnene som horer, følte hun større behov for å kontrollere meg jo eldre jeg ble. Fordi jeg kunne jo tilsmusse familiens ære, og i så fall ville ingen albansk mann gifte seg med meg. Og da ville hun være å klandre.

De muslimske kvinnene er selv de som behandler døtrene sine verst, mener Ramadani. Disse gjøres til gjenstand for en ekstrem kontroll, mens sønnene gjør hva pokker de vil.

Sønnene kan være voldelige eller selge narkotika. Det er ikke noe problem for mødrene, for det skader ikke familiens ære. Men døtrenes jomfrudom må bevares for enhver pris. Hvis det ikke skjer, har moren sviktet og brakt skam over familien. Av den grunn tilkalte mamma en gang brødrene sine. Samme kveld rømte jeg til krise­senteret, for jeg var redd for å bli tatt med til Makedonia og bort­giftet.

Guttene blir derimot bortskjemt. Konsekvensene er ødeleggende: De blir oppdratt til å mislykkes, sier Ramadani.

De mislykkes, for Vesten er et prestasjons­samfunn, men hjemme lærer de noe helt annet. De vet ikke at det kreves noe av dem, eller at de må jobbe. Og derfor går det dårlig med dem.

Veien er kort til offer­mental­iteten:

Og det er alle andre sin skyld: de vantro tispene av noen lærer­inner, som har å la sønnene deres være, eller vestlige mennesker generelt, som er rasister alle sammen, og aldri gir muslimene en sjanse.

Den resulterende ghetto­iseringen gjør at muslimske kvinner ikke kan bevege seg i visse bydeler uten å være tildekket.

Er det derfor De kjemper så voldsomt mot hode­sløret?

Hodesløret står for kjønns­apartheid. Uansett hvor politisk islam gjør sitt inntog, gjør til­dekkingen av kvinner det samme. Hode­sløret ble opp­rinnelig brukt til å skille ærbare kvinner fra slavinnene, som fritt kunne benyttes. Benytte, ja – det er det man sier. Hode­sløret er basert på dette, og det gjelder fortsatt: Det skiller anstendige kvinner fra uanstendige. Derfor går vestlige kvinner for å være horer som kan beføles.

Troende muslimske kvinner som går med hodeslør, insisterer ikke desto mindre på retten til selv­bestemmelse.

Det med selvbestemmelsen er en vits. Millioner av kvinner i muslimske land har ikke noe valg når det gjelder å gå med hodeslør eller ei. I Iran barberer de til og med vekk håret av den grunn. Og her snakker man om frihet? Jeg ønsker meg et forbud mot hodeslør, særlig i skolen. De muslimske jentene må i det minste kunne føle seg frie der. For mindre­årige bør det uansett forbys. Hvis man setter hodeslør på en tolv­åring, blir hun seksual­isert mens hun fortsatt bare er et barn! Jeg blir rasende når enkelte ikke ser sammen­hengen på grunn av over­dreven forståelse.

Politikerne bærer etter Ramadanis oppfatning et stort ansvar for å ha inntatt en under­danig holdning overfor bak­streversk islam i lang tid. Dens tals­menn er alltid på TV, mens de progressive ikke i samme grad blir lyttet til. Og tole­ransen for de intole­rante gir bitre frukter: Ved å gjøre de reaksjonære til muslimenes represen­tanter, påtvinger offentlig­heten nærmest en konservativ muslimsk identitet på personer som knapt har besøkt en moské, sier Ramadani.

De går ett skritt videre: De holder islam ansvarlig for islamismen.

Ingen andre religioner frembringer så mange mordere som islam. Da kan man ikke ganske enkelt bare si at de tingene ikke har noe med hverandre å gjøre. Selvfølgelig har de det.

Moderne muslimske kvinner av denne verbalt hardt­slående typen finnes muligens også i Norge, men det sier sitt om den intellekt­uelle bered­skapen i vårt land når det omtrent er utenkelig at samfunnet gir dem samme spille­rom som den tøffe Zana. Eller kan noen se for seg at et norsk motsvar blir Høyre-politiker, gjest på Skavlan, utgitt som best­selgende forfatter på Gyldendal, og fra tid til annen intervjuet over to sider i Aftenposten?

En slik tanke fremkaller kun en bitter latter som viser hvor mentalt inne­snødd vi er. Et norsk syke­hjem blir ødelagt fordi makten går til kollektiv krig for det Zana kaller det frie samfunnets liksvøp. Siden makten er avgått ved den intellekt­uelle døden, kunne den heller trekke et glemselens slør over seg selv.

 

Tages-Anzeiger

 

 

 

„Wir müssen aufhören mit der falschen Toleranz gegenüber dem Islam.“

„Der Islam gehört nicht zu Deutschland“, sagt Zana Ramadani. „Muslime gehören zu Deutschland – aber nur, wenn sie sich dieser Gesellschaft anpassen.“ Doch das kann nicht gelingen, solange die überkommenen Regeln einer vormodernen Religion auf die heutige westliche Welt angewendet werden und muslimische Mütter frauenfeindliche Werte an ihre Söhne und Töchter weitergeben. Ramadanis Forderung: „Wir sollten in Deutschland weniger über Islamkritik debattieren und mehr über die negativen Ausprägungen dieser Religion, einschließlich des Terrorismus.“

Boken kan bestilles her

Denne boken burde utkomme på Document. Hvis leserne bidrar kunne det været mulig. Merk bidraget «Zana»

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela