Kommentar

Liverpool-spillere går ned på kne til støtte for Black Lives Matter-bevegelsen før en kamp mot Chelsea i London den 20. september 2020. Ikke alle som er glad i sport, er like glad i den klart marxistiske BLM-bevegelsen. Foto: Will Oliver / Pool via AP / NTB.

De politisk korrekte kreftene på begge sider av Atlanterhavet har som mantra at de forsvarer det «liberale demokratiet», som etter sigende trues av en autoritær konservativ bølge.

Denne myten kunne ikke ha vært fjernere fra sannheten.

De ønsker en monstrøst større stat enn dem som arbeider for en konservativ korreksjon. De ønsker mer byråkrati, flere reguleringer og høyere skatter og avgifter.

De besitter ikke det konservative instinktet om at staten er som en hage, og at statsmannens rolle er sammenlignbar med gartnerens, altså å se til at trærne, plantene og gresset ikke får vokse vilt, samtidig som han tar vare på de vakreste blomstene.

De ønsker mer sentralisering av makt, både intrastatlig og mellomstatlig. De respekterer verken autonomien til delstater eller nasjonalstater. De ønsker å overføre mest mulig makt fra det parlamentariske demokratiet til uvalgte overnasjonale institusjoner. De tror ikke på subsidaritetsprinsippet, som anfører at politisk myndighet bør plasseres nærmest mulig dem som faktisk berøres av beslutningene. De er særdeles fiendtlige til løsninger av direkte-demokratisk art. De er usjenert elitistiske.

De er adskillig mer paternalistiske. De har som ryggmargsrefleks å ty til forbud i møte med det de ikke liker. De ønsker massiv innblanding i borgernes private sfære, enten det gjelder å detaljkontrollere hvordan foreldre oppdrar sine barn, nekte folk midlene til å forsvare seg selv, eller diktere hva man kan og ikke kan kjøpe. De kveler daglig valgfriheten med sin klamme, grønne hånd.

De undergraver rettssikkerheten. De opphever jurytradisjoner, hvor man dømmes av sine like fremfor av et stadig mektigere statsapparat. De erstatter uskyldspresumpsjonen med skyldspresumpsjonen, som sett i kjølvannet av me too. De har etter George Floyd-drapet flagget preferanser for mobbens autoritet over politiets. De mente at det var uttrykk for kjærlighet da en aggressiv mobb truet en kvinnelig politibetjent til kne i Stockholm, mens de gikk løs på hennes kolleger. Jeg foreslår at de ikke aner hva kjærlighet er.

De ønsker resultatrettferdighet fremfor prosessrettferdighet, de foretrekker altså sosialismens hang til like utfall over liberalismens verdsettelse av like muligheter. De ønsker positive rettigheter fremfor liberalismens negative rettigheter, med andre ord retten til goder realisert av statlig tvang fremfor retten fra statlig tvang.

De ønsker statsavhengige fremfor frie og uavhengige medier. De ønsker en fullstendig ensrettet, propagandistisk presse. De tåler ikke engang eksistensen av kommentarfelter hvor egne lesere kan motsi dem. De ønsker å sensurere og økonomisk strangulere journalistiske utfordrere.

De bedriver «deplatforming», yrkesforbud og kansellering av annerledestenkere. De truer den akademiske friheten. De begrenser talefriheten med en tiltagende pedantisk patruljering av språket. De innskrenker ytringsfriheten under dekke av handlingsplaner og lover mot «hatefulle» ytringer, som favner mer og mer bredt. De mener at de allerede illiberale tech-gigantene bør trappe opp sensuren enda mer.

De er vår tids permanent støtte og humorløse moralister.

De er i økende grad lukketsinnede, og har ofte for vane å svare på motgående idéer med fordømmelse, utestengelse og karakterdrap fremfor rasjonell meningsutveksling eller intellektuell nysgjerrighet. De stenger bevisst ned debatter. De patologiserer og demoniserer meningsmotstandere. De er hverken empiriske, rasjonelle eller pragmatiske i sin tilnærming til samfunnsspørsmål, men ideologiske. De svermer for utopier. De tror ikke at politikkens oppgave er å finne fram til en god balanse mellom konflikterende prinsipper, men søker snarere hegemonisk dominans.

De er apologeter for grupperinger som motarbeider forsamlingsfriheten med vold. De skjønnmaler revolusjonære kommunister – som vil emulere prosjektet som kostet 100 millioner mennesker livet i foregående århundre, og fordømte langt flere til fattigdom og tyranni – ved å vektlegge at disse tross alt er imot en annen totalitær ideologi. De motsetter seg forsøk på å kritisere eller demme opp for det drakoniske regimet i Kina, Vestens fremste geopolitiske utfordrer.

De er mindre individualistiske enn konservative. De blir konstant revet med av gruppementalitet, mobbtendenser og trender. De støtter for øyeblikket nær sagt ethvert tiltak, uansett hvor inngripende det måtte være, mot koronaepidemien, nok en test som bekrefter at de liberale impulsene er å finne hos konservative. De hevet ikke engang et øyenbryn da staten truet med militærmakt for å fjerne lovlydige borgere fra egne eiendommer. De vil beviselig gjøre unna med våre nedarvede friheter uten kamp under dekke av en krise, som er hvordan friheten alltid dør.

De mener at den konvensjonelle visdom bestandig har rett, men noen av dem innbiller seg likevel å være «fritenkere» fordi de har funnet ut at jorden ikke er 6000 år gammel eller lignende banaliteter. Mine gratulasjoner.

De politiserer absolutt alle samfunnsområder – Hollywood, streamingtjenester, underholdningsprogrammer, utdannelsesinstitusjonene, kunsten, næringslivet, reklamebransjen, og i økende grad selv spillmarkedet og idretten – et klart totalitært trekk. Konservative vil stort sett avpolitisere slike arenaer.

De har til og med forrådt mange av frihetskampene som pleide å være deres egne.

De er nå forsvarerne av monopolistisk markedsmakt. De har omfavnet overvåkningsstaten. De har forlatt arbeiderklassen. De er globalister, samtidens videreføring av imperialismen. De vier interesse for de mest obskure geografiske områder, om det så er snakk om landsbygden i Bolivia eller fjellslettene i Afghanistan, siden de tror de eier absolutt hele kloden. De vil i siste instans bombe land som ikke føyer seg etter deres vilje, og har drevet millioner av mennesker på flukt med et etter hvert imponerende repertoar av militære intervensjoner. De lar seg selvsagt ikke avskrekke av internasjonal lov.

De bryr seg ikke med at det er Kongressen som har det grunnlovsfestede ansvaret for å erklære krig i USA, ikke presidentembetet. De reagerer på tapet av flertallet i Høyesterett med trusselen om å utvide antallet dommere. De politiserer aktivt domstolene. De nominerer dommere som så altfor ofte tolker loven etter partibokens bokstav, ikke konstitusjonens. De utviser forsvinnende liten respekt for maktfordelingsprinsippet.

De tror ikke lenger på fargeblindhet, men fremmer en veldig stygg og polariserende identitetspolitikk av rasemessig art. «Dersom du bestandig har trodd at alle bør spille etter de samme reglene og bli dømt etter de samme standardene», har den konservative forfatteren Thomas Sowell skrevet, «så ville det ha gitt deg merkelappen radikal for 50 år siden, liberal for 25 år siden, og rasist i dag.»

De setter ikke individet i sentrum, men ser absolutt alt i termer av rase, kjønn og legning.

De skjermer teokratiske bøller fra kritikk, og stempler gode mennesker som høyreekstreme simpelthen for å motarbeide vår tids virkelige høyreekstreme kraft, islamismen, med skrevne og talte ord eller tegninger. De blir endog støtt av blasfemi mot religioner de selv ikke tror på. De oppfører seg nærmest som om karikaturer av en profet de selv tror er falsk, befinner seg høyere oppe i hierarkiet av ondskap enn de barbariske, voldelige reaksjonene på dette. De har sviktet sekulære verdier.

De siterer Karl Poppers paradoks om intoleranse – «for å opprettholde et tolerant samfunn, må samfunnet være intolerant mot intoleranse» – for å legitimere intoleranse mot dem som er intolerante mot islamismen. Men dette er en grotesk selvmotsigelse, siden islamismen tross alt er helt ledende innenfor intoleranse. De utøver dermed kun intoleranse mot intoleranse mot intoleranse. Det er en formel hvor fasit er toleranse for intoleranse, stikk i strid med Poppers anbefaling, da dette over tid vil gi et mer intolerant samfunn.

De blir mer opprørte over at noen påpeker ondskap i verden – om det så gjelder grov voldskriminalitet, folkemord, totalitarisme, terrorhandlinger eller religiøs fanatisme – enn av ondskapen selv. De er med andre ord blitt vår generasjons anstendige oppdragere, som skal ha seg frabedt den slags radikale protest mot verdens styggedom.

De tiltaler seg selv som liberalister, men nærer forakt for liberale tenkere som Milton Friedman, Adam Smith og Ayn Rand. De begynner å bli åpent fiendtlige også til de liberale amerikanske grunnlovsfedrene, men provoseres ikke like mye av Marx, Proudhon eller Bakunin, som tvert imot behandles som helgener ved våre universiteter.

Er ikke det litt merkelig? Siden når ble alle disse venstreradikalerne blant oss egentlig liberalister?

Disse menneskene forsvarer selvsagt ikke det liberale demokratiet.

De er dets sanne fiender.

 

 

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her! Skriv «julegave» i meldingsfeltet hvis du ønsker innpakket bok.