Tavle

De oseaner av usannhet vi svømmer i – hva enten det er propaganda, reklame, fiffig retorikk eller alminnelig bullshit – skyldes ofte feil tenkning. Tankefeil har vært studert siden Aristoteles utviklet logikken for noe over 2300 år siden, men de er neppe så velkjente som de burde være i en offentlighet som tar mål av seg til å være kritisk.

Logikken er ikke i seg selv noen garanti for å finne sannheten, men dersom den benyttes korrekt på sanne premisser, hva enten de er fakta eller antagelser, resulterer den ikke i usannhet. Noen antagelser vet vi er sanne fordi vi kan observere tingene det er tale om, andre ganger er antagelsene trosbaserte eller vedtatte: vi finner det rimelig å regne dem for sanne. Har to rimelige og intelligente personer forskjellige antagelser pga. forskjellige anskuelser som begge kan være respektable, kan logikken langt fra alltid få dem til å enes.

Tankefeil resulterer ikke alltid i usannhet, og i praksis kan de ikke bestandig unngås heller. Vitenskapelig metode og erfaringsbasert kunnskap bygger sågar delvis på noe som strengt tatt er tankefeil, som induktive resonnementer hvor man utfra visse holdepunkter generaliserer til noe man ikke kan være helt brennsikker på, men som virker sannsynlig. Det å finne ny sannhet om verden, dvs. ikke rent teoretisk/matematisk sannhet, er altså en prosess som er heftet med risiko for hele tiden å gjøre feil.

Det er vanlig å klassifisere tankefeil ved å skille f.eks. mellom logiske feil og uholdbare premisser, men vel så instruktivt som klassifikasjon er det kanskje å betrakte de enkelte feilene for seg og forstå hver i sær etter tur. Nettsteder som engelsk Wikipedia og Nizkor har fine lister over tankefeil med beskrivelser av hver enkelt, men gode nettbaserte oversikter på norsk vokser såvidt vites ikke på trær.

* * *

Appell til uvitenhet

Et argument som appellerer til uvitenheten, er en tankefeil som baserer seg på at et utsagn er sant (eller galt) fordi det motsatte ikke er bevist. Argumentets innpakning kan være lekker, men strukturen i det er følgende:

Noen påstår A.
Det finnes ikke bevis for at A er galt.
Ergo er A sant.

Argumentet kan brukes til å hevde at det finnes liv på andre planeter, men er altså ikke holdbart. Det betyr ikke at det ikke kan finnes liv på andre planeter, men dette argumentet er ikke nok til å bevise det. Det gjør oss ikke sikre.

I praksis kan det likevel hende det er fornuftig å handle som om et resonnement av denne typen var gyldig. Kanskje denne «noen» er en normalt pålitelig person som påstår at det medfører livsfare å gjøre en bestemt ting, og vi ikke vet sikkert at han tar feil.

Selv kunne vi tenkes å ta til motmæle ved å resonnere på samme feilaktige måte med motsatt fortegn:

Vi påstår at det er trygt å gjøre den bestemte tingen.
Det finnes ikke bevis for at det ikke er trygt.
Ergo er det trygt å gjøre det.

Dette kan gjøres til et spørsmål om hvem som har bevisbyrden: Er det vi selv eller den advarende personen?

Skal man for moro skyld la et barn gå over tre centimenter tykk is, er bevisbyrden hos den som mener det er trygt. Skal man henge en mann, er bevisbyrden hos den som anklager ham for å ha gjort noe fryktelig galt. Skal man selge et medikament, er bevisbyrden hos den som sier det kurerer. Skal man legge frem en vitenskapelig tese, er bevisbyrden hos den som fremmer tesen.

I forretningslivet, kjærlighetslivet eller politikken er ikke bevisbyrden nødvendigvis opplagt. Ved uvitenhet kan det bli en avveining om man stoler mest på den eller andres dømmekraft. I det praktiske liv er ren logikk altså ikke alltid noe tilstrekkelig instrument (men naturligvis ofte et nødvendig sådant).

Neste