Tavle

Forrige

Vi har tidligere vært innom personangrep i sin generelle form. Siden slike finnes i så mange forskjellige varianter, har noen av de hyppigst forekommende blitt klassifisert som egne tankefeil.

En av disse er kjent under det latinske navnet «tu quoque» (du også), og består i å anklage den som fremmer en påstand for ikke å være konsekvent:

Person A påstår at X er sant.
A sies å opptre på en måte som ikke samsvarer med påstanden.
Ergo er X usant.

Et eksempel kan være en påstand om at en halvtimes fysisk aktivitet hver dag er helsebringende, fremmet av en presumptivt intelligent person som har enden limt fast til et sitteredskap fra morgen til kveld.

Innvendingen gir seg selv: Denne oppegående personen tror ikke så veldig sterkt på dette selv, for i så fall ville han eller hun ha endret livsstil. Adferden er altså ikke konsekvent, ikke desto mindre er det en tankefeil å bruke anklagen om inkonsekvens som bevis for at påstanden er usann.

For kanskje er vedkommende for lat, for karaktersvak eller for opptatt med andre ting til å opptre i samsvar med sin egen påstand. Selvskading kan jo også forekomme hos personer som snakker sant.

Et annet eksempel er en person som sier at NATO sikrer verdensfreden, etter tidligere å ha hevdet at alliansen truer den. Men to påstanders innbyrdes motsigelse er ingen garanti for at en bestemt av dem er sann. Begge kan ikke være sanne på samme tid, men begge kan være usanne, eller sannheten om alliansen kan ha endret seg.

Det fiffige er at påpekninger av denne typen får personen det gjelder til å se ut som en værhane eller en hykler, og det er nødvendig å bruke tid og energi på å rydde opp i avsporingen før man går tilbake til å drøfte saken, hvis det overhodet er mulig, gitt at både tiden og den kommunikative velviljen kan være oppbrukt innen man kommer så langt, for det kan fort gå med mer tid enn det tar å si «kake» eller «tu quoque».

I visse tilfeller kan det som er skissert her, bli sammenfallende med tankefeilen «urett blir rett av å gjøres to ganger». Da gjelder det moralske påstander. Under Nürnberg-prosessen etter den annen verdenskrig sa f.eks. de tiltalte til sitt forsvar at de allierte hadde begått lignende forbrytelser.

Det som er så fordømt, er at det feilaktige resonnementet i endel tilfeller godt kan gi rett resultat, og dermed kan vise seg sammenfallende med en i og for seg sunn fornuft, som likevel ikke innebærer noen sannhetsgaranti.

For hvis noen f.eks. sier at bydel X har et trygt oppvekstmiljø for egne barn, mens de hele tiden går på visninger i bydel Y, er det lett å mistenke at det er usant. Eller hvis noen sier at et selskap kommer til å gå konkurs, mens de samtidig kjøper aksjer i det samme selskapet.

Neste