Kjenner jeg mine document-lesere rett så er det noen som reagerer en smule på Kjell Skartveits uforbeholdne tro og spør seg om Document er blitt kristen og skal drive forkynning. Noen presiseringer er på sin plass.

Document består av individer. Vi holder ikke avstemning, vi har ikke noe program. Vi er ikke et parti. Vi er ikke aktivister, men journalister. Dog ikke helt vanlige journalister. Tiden er ute av lage, som Shakespeare sa. Noen må sette døren på hengslene igjen. Når selve dørkarmen mangler kan det være en herkuleansk oppgave. Det er det Skartveit forsøker.

Vi lever i en grenseløs tid. Både de indre og de ytre grenser er opphevet. Det er første gang det skjer på global skala. Husk at tidligere tiders store rom har vært imperier. Dagens globale landsby er en vestlig oppfinnelse. Det er ingen andre sivilisasjoner som forsøker det samme.

ANNONSE

Mot det vestlige forsøk på verdenskultur står ummahen. Den krever overhøyhet og anerkjenner ingen andre.

For å vinne anerkjennelse har Vesten hivd ut alt som smaker av partikularitet, som kan støte andre. Vesten søker mot et minste felles multiplum, som er menneskerettigheter og dialog.

Historisk er dette et eksperiment som inviterer sin egen nemesis. De fylkes om Vesten på mange kanter: Putin, Assad, Erdogan, Khamenei, kong Salman, og tallrike andre autokrater i -stan-land, for ikke å snakke om kaoset i Egypt, Libya, Libanon, Jemen, Somalia, Sahel-beltet, Pakistan, Afghanistan. Alt forteller at denne vestlige assumption er feil. Selv ikke når folkevandringene beveger millioner er Europa i stand til å reagere.

Kanskje fordi det vil være en innrømmelse av at hele prosjektet er feilslått og hviler på gale premisser?

Midt i det grenseløse er det ett ord som Europa og vestlige mennesker ikke tåler: Kristus. Til tross for at historien om Europa og Vesten er bygget rundt kristendommen er det et ord som er vanskelig å forholde seg til.

I denne antipatien ligger selvsagt en negativ bekreftelse.

Antipatien bygger på mange ting. Det ene er intellektuell skepsis. Folk er sensitive for tendenser til lukkethet. De forbinder kristendom med et lukket rom, dvs det motsatte av frihet. Kirken har gitt seg selv et mindreverdighetskompleks. Den er også blitt opptatt av verden. Kirken strever alt den kan for å henge med tiden og særlig den protestantiske er politisert til det ugjenkjennelige.

Men likevel: Når Kjell Skartveit uten å nøle slår fast: «Sannheten var kommet til jord», er det noen som får problemer.

Det henger sammen med at forutsetningene for en samtale som har gått gjennom generasjonene er borte eller sterkt svekket. De senere år er disse forutsetningene aktivt motarbeidet. Vi ser det ikke bare når det gjelder religion, men også politikk. Vesten er i krig med seg selv.

Uten at vi vet det er vi født inn i en tradisjon som gjør det mulig å føre en samtale. Hvis tråden brytes blir det vanskelig. Hva er da premissene for samtalen?

Document har således flere oppgaver, og ett av dem er et dannelses- og oppdragelsesprosjekt. Det er for å kompensere for det enorme bortfallet av kunnskap og innsikt som de som skulle vært læremestre har stelt i stand. De har søkt befrielse gjennom å annulere kunnskapen. Et annet ord for det er nihilisme.

Jeg er uenig med Skartveit på ett punkt: At Opplysningstiden og Opplysningsverdiene rev ned kristendommen. Opplysningstiden har en skyggeside, men den har også en frigjørende side. Det er det faustiske ved det vestlige mennesket som fascinerer. Tørsten etter kunnskap, higen oppover, nysgjerrigheten på å bli kjent med seg selv, også de mørke sidene, og møte Den andre.

De siste tiår har det kommet inn noe ideologisk i den vestlige diskurs. Teknologien gjør kvantesprang, men dybden er borte. Den vestlige elite driver i stedet en kampanje mot seg selv.

Vi i Document tror at vi er et produkt av historien, ikke at vi har kommet for å oppheve den, slik vår tid synes å gå inn for. Det er i tilfelle en hybris like stor som Babels Tårn.

brueghel.the-little-tower-of-babel-1563.jpg!HalfHD

Det er nesten så vi må spørre om det er en indre sammenheng: Kristus sa han ikke var kommet for å oppheve Loven, men for å oppfylle den. Vår tid vil oppheve Loven og sette seg selv i dens sted.

Det er prosjekt Babels Tårn.

Den tiden som har slike allmaktsfantasier tåler ikke Kristus. Alle er vi preget av disse forestillingene. Alle lever vi innenfor den tid og det rom som har det grenseløse jeg’et som sentrum.

Men dette jeg’et er ensomt og begynner å fryse. Det er mottagelig for en kraft som er sterkere enn seg, og siden det har mistet ydmykheten i den kristne kulturen faller det for makt og styrke.

Hvis individet skal kunne orientere seg må det ha holdepunkter og et ståsted. Kristus sa til Peter:

Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen

«Og jeg sier deg.» Eller det arkimediske punkt. Hvis man fant det kunne man løfte hele verden. Den greske verden slet med det samme problem: Hvordan forankre verden? Hvordan finne mening i den og orden?

Her kommer en tømmermann fra Nasaret inn og sier noe som setter menneskenes hjerter i bevegelse. La oss nøye oss med det, empirisk og konstatere: Denne fattige mannen har beveget hjertene i 2000 år. Hva er det som skjer? Umulig å si. Under messen før nattverden sier presten: Troens mysterium. På et visst punkt stanser fornuften og noe annet overtar. Hjertet har sitt eget språk.

Det religiøse og det poetiske hører sammen. Jon Fosses diktning har helt klart religiøse drag. Det samme kan en merke i tekstene til Samuel Beckett i deres nakenhet. Ingen eier Gud.

Den vestlige forståelsen forutsetter metafysikken. Det holder ikke med Jeg og Du. Det er alltid en tredje til stede. Vi kan kalle det Gud, Javhe. Bak lovene står Loven.

Kristus er annerledes. Kristus er både Jeg og Den Andre. Kristus er et prinsipp som ikke er av denne verden: Det svake, syndefulle og skrøplige. Det som ikke passer inn, som ikke skulle vært, det sårbare. Den stenen bygningsmannen forkastet. Hvorfor det er slik kan vi ikke forklare. Vi kan bare som mennesker kjenne dette underet som kom inn i tiden og gjorde alt annerledes.

 

zurbaran.agnus-dei-1640.jpg!Blog

 

Zurbaran Agnus Dei

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629