Kommentar

Tittelordet er alt annet enn enkelt, og jeg har da også ambivalente holdninger til det. I noen situasjoner og sammenhenger er det klokt og rett å underkaste seg, i andre er det feil. Dessuten er det noen ganger lett og andre ganger ikke. Jeg vil trekke opp og diskutere noen scenarier som jeg mener er av allmenn interesse, og så får hver og en gjøre seg opp en mening selv om han eller hun er enig.

Et av de ideologiske hamskiftene som har forbauset meg under senere tiår, er hvordan flere gamle marxist-leninister har vist seg å hilse islams fremvekst i vår del av verden med interesse grensende til glede. Noen, som eksempelvis den profilerte Palestina-vennen og legen Trond Ali Linstad, har til om med latt seg omvende til den nye religionen. Hvorfor er det slik?

Ett element er sikkert personenes stillingstagen for de svake og undertrykte i verden, slik de selv forstår situasjonen, og mot de undertrykkende. Å kjenne sympati med muslimene blir da en markering mot det de oppfatter nærmest som Den Store Satan om jeg får være så fri å låne en betegnelse fra nettopp den religiøse konteksten, altså den hvite europeisk-amerikanske makten og verdensoppfatningen som bygger på frihet, individualisme og hvert enkelt menneskes rett til ”the pursuit of happiness.” I stedet for en hjemlig undertrykt arbeiderklasse som med all mulig tydelighet viser at de ikke omfavner de gamle klassekjempernes ideer lenger – om de overhodet har gjort det – settes massene i den tredje verden. Når disse brenner flagg i raseri mot USA eller Muhammed-karikaturer eller hva det måtte være, så kjenner de gamle sosialistkadrene at det rykker i protesthånden; de vil gjerne være med og vise sin støtte. Muslimene er de nye arbeiderne og må følgelig hjelpes i kampen mot de evige undertrykkerne.

Et annet element kan være tilbøyeligheten til aktivisme paret med bruk av vold i både islamismen og kommunismen. Begge er misjonerende og krevende livssyn. Hvis ord ikke er tilstrekkelige til å fremkalle omvendelse, griper man gjerne til sverdet. Grunnskriftene legitimerer – ja, foreskriver – en slik holdning og fremgangsmåte, og historikken bekrefter til fulle at de troende er beredt til ”aktive tiltak.”

Trolig er det imidlertid også noe annet som ligger under, noe nært margen i begge ideologiene, islam og kommunismen: Viljen til og sødmefølelsen ved å underkaste seg et system. Ordet islam betyr jo nettopp ”underkastelse,” dette er selve det sentrale elementet i religionen/ideologien. I tillegg stiller man klare krav til handlinger, til hva som skal gjøres og ikke gjøres dersom man vil være innenfor og ikke utenfor. Her er det ikke snakk om noen ”wishy-washy” personlig samvittighet som etter sin natur må være gjenstand for individuelle tolkninger, men påbud og detaljerte adferdskrav. Slikt tiltaler politisk aktive med en autoritær legning og fortid.

Første gang jeg ble klar over dette autoritære elementet i det kommunistiske ”mindset” var da jeg i ungdommen leste Arthur Koestlers ”Mørke midt på dagen.” Boken har vært omtalt på document.no flere ganger i ulike sammenhenger, også her. Hovedpersonen er brått gått over fra å være betrodd partimedlem til å bli anklaget for klassefiendtlig avvik. Dette var ingen ukjent foreteelse i samtiden, vi snakker her om den første boken som litterært avslørte for et vestlig publikum Moskva-prosessene på 30-tallet med Stalins utrenskninger av konkurrentene til makten. Visst lå det enkle og primitive mekanismer bak tilståelsene og bekjennelsene som de fleste anklagede kom med (tortur samt forsøk på å få mindre straff ved å være medgjørlig, om ikke annet forhåpningen om å kunne få en lettere død eller kanskje til og med unngå at den egne familien ble ødelagt fordi de hadde huset en ”samfunnsfiende” i sin midte), men i noen tilfeller tilstod de siktede også fordi de derved kunne yte en siste støtte til Den Store Saken. De visste jo at de løy i sine innrømmelser, men helt inn i døden mente de at Revolusjonen og Kommunismen var viktigere enn deres egne individuelle liv. For meg fortoner en slik holdning seg som intet mindre enn pervers, men de kunne ikke bringe seg til å si eller gjøre noe som ville forstyrre bildet av en håpets ideologi og en rettferdig kamp mot sosiale undertrykkingsmekanismer, en kamp som var nødvendig for å frelse de mange en gang i fremtiden. Da fikk de selv heller akseptere å være brikker i bødlenes spill, eggene som måtte knuses for å lage omelett.

Det er noe bokstavelig talt selvutslettende ved holdningen, noe som går langt utenpå bare å miste livet i kamp for noe man tror på. Om den sistnevnte situasjonen skrev Tor Jonsson, en av våre aller største lyrikere og en med betydelig forståelse for livets mørke, at ”Eg ofrar aldri livet for ei sak. Eg høyrer alltid dyreskriket bak.” Hva han ville sagt om en slik total villighet som Koestler beskrev, til å underkaste seg dem som står klar til å berøve en både livet og det allmenne omdømmet, virker åpenbart. De utrenskedes aksept av utrenskningen forekommer meg utrolig, men så skjedde ikke desto mindre og lignende ting skjer trolig fremdeles i slike miljøer.

Selvsagt er ikke islam eller kommunismen de eneste ideologiene/religionene som krever eller forventer underkastelse fra den enkeltes side, og da kommer vi inn i vanskeligere lende. ”Skje din vilje” heter det blant annet i kristendommen der det heller ikke er tvil om at mennesket er plassert godt under Gud i hierarkiet av ting som finnes, og at vi dessuten er ilagt lydighetsplikt overfor ham.

Allerede her er det at det for meg begynner å skjære seg, for straks jeg merker det minste tilløp til ”småmeinking” hos de erklært gudfryktige – altså til å snakke seg selv kunstig ned for derved å vise sin fromhet og stimulere den egne offerviljen – så reiser busta seg. Alminnelige kjerringer (av begge kjønn!) som okker og veer seg og kaller seg ”verdens verste syndere,” står helt enkelt ikke til troende. Også i andre kulturelle tradisjoner reagerer man på slik overdreven skyldbekjennelse og selvforhånelse, blant annet har jødene et utmerket uttrykk for forholdet som jeg for lengst har trykket til mitt bryst: ”Too humble is half proud.” Hvis jeg skal kle min skepsis i forsøksvis religiøse ord, så får det bli noe i retning av følgende: Det er en synd å undervurdere skaperverket ved å overdrive de egne, altså de menneskelige, utilstrekkelighetene. En gud verd sitt salt er vel heller ikke i behov av at omgivelsene ringeakter sin egenverdi; riktige guder trenger ikke slikt for å fremstå som de største og viktigste.

Ovenstående tematikk egner seg selvsagt ikke for svart-hvitt tenkning, ståstedene kan ikke med rimelighet reduseres til enten-eller, til underkastelse eller selvhevdelse. Vår store dikter Olav Duun (som etter mitt syn hadde fortjent en nobelpris mer enn mange mottagere av samme) uttrykte det på følgende finurlige vis: ”Skje din vilje, Gud, for den er min.” Jeg vet ikke sikkert hva han mente med utsagnet, om han markerte at han ønsket å tenke guds tanker etter ham eller om han hadde freidighet nok til å antyde at det kanskje i blant også kunne være omvendt. Uansett vil jeg gjerne tro på en humoristisk gud som er raus nok til å tilgi at en tenker eller forfatter blir revet med av sin egen argumentasjon innimellom, og følgelig kan komme til å snakke utenfor tur så å si. Han blir ikke mindre av å utvise tilgivelse også på den måten.

Selv uten å blande guder inn i saken står mennesket ved viktige veiskiller overfor valget om å underkaste seg sin skjebne eller prøve å stritte mot etter evne; om ikke før så i det minste når vi vet at farlig sykdom og død truer den egne eksistensen. Noen gir heller ikke da opp livet, håpet om og muligheten for en mer eller mindre mirakuløs vending av kortene; mange slike historier figurerer i avisene, og i blant med lykkelig utgang. Også i historisk sammenheng ser man samme (tenk på Hitler mot slutten i bunkeren, mer og mer vanvittig fantaserende om nye våpen og fantastiske strategiske vendinger som skulle snu krigslykken), og fra rettssaker kjenner man forbrytere som blankt nekter til tross for at skyldspørsmålet er avklart hinsides enhver tvil. Til slutt blir benektelsene patetiske, de opphører å ha troverdighet og blir i stedet en belastning for personens omdømme og ettermæle.

Ingen av oss vet hvordan vi reagerer før vi selv står der. Folk er forskjellige, men jeg finner det tankevekkende at flere av mine gode kolleger innen medisinen viser større aksept for sykdoms uavvendelighet når de selv rammes, enn mange mindre innsiktsfulle pasienter gjør. På et eller annet tidspunkt får nok være nok, det blir riktig å legge inn årene og akseptere det uunngåelige. Jeg har sett kloke ikke-medisinere gjøre det samme, også min far for mange år siden.

Hver gang jeg tenker langs slike baner, er det med håp om at jeg må ha sinnsro og klokskap til ta situasjonen med vett og stoisk akseptering av det uunngåelige når den kommer. Mange gjør seg lignende tanker og søker trøst der den er å finne. Poesien kan for noen være til hjelp. Kolbein Falkeid sa det på følgende måte: ”Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og brøytet løype. De var skogskarer og fjellvante. Jeg finner nok frem.”

Jeg vet ikke om diktere gjennomgående er klokere enn andre hva evne til å underkaste seg sin egen skjebne angår, men innimellom uttrykker de innsikter som går til hjertet. Det er jeg takknemlig for.

Les også

-
-
-
-
-

Les også