Gjesteskribent

Av Roger Scruton

Dette siste poenget får meg igjen til å reflektere over ideen med statsborgerskap. En viktig grunn til at samfunn basert på statsborgerskapet er stabile og fredelige, er at individene i slike samfunn er fullt ut beskyttede av sine rettigheter. De er adskilt fra sine naboer i sfærer av privat suverenitet, hvor de fatter sine beslutninger alene. Dette gjør at et samfunn av statsborgere kan etablere gode relasjoner og felles tilhørighet mellom folk som ikke kjenner hverandre. Du trenger ikke å kjenne din landsmann for å ta rede på hvilke rettigheter eller plikter du har overfor vedkommende; det at man ikke kjenner hverandre endrer heller ikke på noen måte det faktum at man er rede til å dø for det felles territoriet og lovene alle nyter godt av. Denne bemerkelsesverdige egenskapen ved nasjonalstater holdes i hevd av vanene jeg har vært inne på: selvkritikk, representasjon og felles virksomhet, vaner som ikke finnes i tradisjonelle islamske samfunn. Det de islamistiske bevegelsene lover sine tilhengere, er ikke statsborgerskap, men «brorskap»— ikhwân — i det hele tatt noe varmere, nærere og metafysisk mer tilfredsstillende.

Men jo varmere og nærere tilknytningen er, desto mindre kan den spres. Brorskap er selektivt og eksklusivt. Det kan ikke forlenges særlig mye uten at det utsettes for plutselig og voldsom avvisning. Derav det arabiske ordspråket: «Jeg og min bror mot vår fetter; jeg og min fetter mot resten av verden.» En organisasjon av brødre er ikke noen ny enhet, ikke noen sammenslutning som kan forhandle i medlemmenes sted. Det forblir essensielt et flertall — ganske riktig er ikhwân simpelthen flertallsbøyningen av akh, eller «bror» — og det angir en forsamling av likesinnede personer som har funnet sammen av felles engasjement, snarere enn en institusjon som kan gjøre krav på suverenitet over dem. Dette har betydelige politiske virkninger. Da Nassers etterfølger i det egyptiske presidentvervet, Anwar Sadat, holdt av plasser for det muslimske brorskapet i landets parlament, ble disse straks besatt av personer presidenten fant egnede, men disse ville ikke det virkelige brorskapet kjennes ved, og det fortsatte de voldelige aktivitetene som kulminerte med mordet på Sadat. Enkelt fortalt: Brødre adlyder ikke ordre. De handler i fellesskap som en familie — inntil de krangler og slåss innbyrdes.

Dette bringer meg over til en siste kritisk forskjell mellom vestlige og islamske samfunn. Vi lever i et samfunn bestående av folk som ikke kjenner hverandre, men som lett slutter seg sammen med hverandre og som tolererer hverandres forskjeller. Likevel er ikke vårt samfunn et årvåkent konformt sådant. Det stiller få offentlige krav som ikke er nedfelt i den sekulære lovgivningen; og det lar folk flytte seg raskt fra den ene gruppen til den andre, fra en relasjon til en annen, en forretning, en religion eller måte å leve på til en annen, det hele med forholdsvis stor letthet. Det viser uendelig kreativitet ved grunnleggelse av institusjoner og sammenslutninger som setter folk i stand til å leve med forskjellene og beholde fredelige innbyrdes relasjoner, uten noe behov for intimitet, brorskap eller tribal lojalitet. Jeg påstår ikke at dette at dette er bra eller dårlig, men det er slik tingene arter seg, og det er en uunngåelig konsekvens av statsborgerskapet slik jeg har beskrevet det.

Hva er det som gjør det mulig å leve på denne måten? Det finnes et enkelt svar, og det er alkohol. Det Koranen tillater i paradiset men forbyr i det dennesidige, er det vestlige maskineriets høyst nødvendige smøremiddel. Dette kan man tydelig se i USA, hvor et cocktailparty umiddelbart får isen til å smelte mellom fremmede og setter forsamlingen i bevegelse, for slik å stimulere et kollektivt ønske om rask enighet mellom personer som for et øyeblikk siden ikke ante noe om hverandre. Denne tendensen til raskt å komme til poenget, avhenger selvsagt av mange andre sider ved vår kultur enn alkoholen, men den spiller en avgjørende rolle, og de som har undersøkt fenomenet er stort sett overbevist om at det til tross for alle kostnadene vår sivilisasjon har hatt i forbindelse med alkoholisme, ulykker og ødelagte hjem, er takket være alkoholen at vi har hatt slik suksess i lengden. Selvsagt har islamske samfunn skapt sine flytende sammenslutninger på sine egne måter: hookah, kaffehus og de tradisjonelle badene, de sistnevnte hyllet av Lady Mary Wortley Montague idet de etablerer en solidaritet mellom kvinner som ikke har sin like i den kristne verden. Men disse formene for sammenslutning er samtidig former for tilbaketrekking, et avbrekk fra forretningene eller politikken i en tilstand av fredelig resignasjon. Alkoholen har motsatt virkning: Den bringer fremmede sammen i en tilstand av kontrollert aggresjon, hvor de er i stand til og rede til å forfølge mulighetene til forretninger som måtte ha oppstått gjennom samtalen.

Kjennetegnene jeg har drøftet forklarer ikke bare det unike i den vestlige sivilisasjon; de forklarer også hvor vellykket den navigerer gjennom de enorme forandringene som har skjedd på grunn av de vitenskapelige og tekniske fremskrittene, likeledes forklarer de den politiske stabiliteten og demokratiske moraloppfatningen i nasjonalstatene den består av. Disse kjennetegnene skiller også den vestlige sivilisasjonen fra de islamske samfunnene som avler terrorister. Og de hjelper til med å forklare hvilket enormt nag terroristene bærer på, som med sine egne moralske og religiøse ressurser ikke kan konkurrere med den ubesværede kompetansen med hvilken borgerne i Europa og USA har fått i stand den moderne verden.

Hvis dette er tilfellet, hvordan bør vi så forsvare Vesten mot islamistisk terrorisme? Jeg skal komme med et kort forslag til svar på det spørsmålet. For det første bør vi være helt klare på hva det er og hva det ikke er vi forsvarer. Vi forsvarer for eksempel ikke vår velstand eller vårt territorium; disse tingene står ikke på spill. Vi forsvarer snarere vår politiske og kulturelle arv, som har sitt konkrete uttrykk i de sju egenskapene jeg her har identifisert for nærmere undersøkelse. For det andre bør vi være klare på at man ikke kan hanskes med et slikt nag ved å føle skyld eller oppgi det som er rett. Svakhet er provoserende fordi den gjør fienden oppmerksom på muligheten til å ødelegge deg. Vi bør derfor være forberedt på å holde fast ved det vi har, og å uttrykke at vi er fast bestemt på å gjøre nettopp det. Når det er sagt må vi erkjenne at det ikke er misunnelse men nag som ansporer terroristen. Misunnelsen er ønsket om å eie det den andre har; nag er ønsket om å ødelegge det. Hvordan skal man forholde seg til nag? Dette er et stort spørsmål som få av menneskehetens ledere har vært i stand til å besvare. De kristne er dog så heldige å være arvtagerne etter det ene store forsøket på å besvare spørsmålet, som var Jesu svar, idet han trakk veksler på en lang jødisk tradisjon som går tilbake til Toraen, og som ble uttrykt med lignende ord av hans samtidige Hillél den eldre. Du hanskes med naget ved å tilgi det, sa Jesus. Det å strekke ut hånden i tilgivelsens ånd, er ikke det samme som å anklage en selv; det er å gi den andre en gave. Og det er nettopp på dette punktet det virker på meg som om vi har trådt feil i de siste tiårene. Illusjonen om at vi kan klandres, at vi må avlegge skriftemål over våre synder og gjøre felles sak med våre fiender, utsetter oss bare for et enda mer målbevisst hat. Sannheten er at vi ikke kan klandres; at våre fienders hat mot oss slett ikke kan rettferdiggjøres; og at deres uforsonlige hat ikke kan avvæpnes ved at vi bekjenner våre synder idet vi slår oss for brystet.

Det finnes dog en ulempe ved å innse denne sannheten. Den får det til å se ut som om vi er maktesløse. Men vi er ikke maktesløse. Det finnes to ressurser vi kan benytte i vårt forsvar, en offentlig og en privat. I den offentlige sfæren kan vi bestemme oss for å beskytte de gode tingene vi har arvet. Det innebærer at vi ikke gir noen innrømmelser til dem som vil at vi skal bytte ut statsborgerskapet med undertrykkelsen, nasjonaliteten med den religiøse konformiteten, den sekulære lovgivningen med sharia, den jødisk-kristne arven med islam, ironien med høytidelighet, selvkritikken med dogmatismen, representasjon med underkastelsen, eller den lystige rusen med den strenge askesen. Vi bør behandle enhver som forlanger disse forandringene med forakt, og invitere dem til å leve der hvor deres foretrukne form for politisk orden allerede er vel etablert. Og vi må besvare deres vold med den kraften som er nødvendig for å holde den i sjakk, uansett hvilken kraft som behøves.

Likevel bør kristne i den private sfæren følge den veien Jesus har pekt ut for dem, det vil si ved i tilgivelsens ånd å se med fatning på de skader vi påføres, og ved vårt personlige eksempel vise at man ved å påføre denne skaden ikke oppnår annet enn å diskreditere seg selv. Dette er den vanskelige delen av jobben — vanskelig å utføre, vanskelig å finne seg i, og vanskelig å anbefale til andre. Ikke desto mindre er dette oppgaven vi har fremfor oss, og i en kamp hvor så mye står på spill er det en oppgave vi ikke kan la være å ta fatt på.

———————————————————

(del 3 av 3)

Oversatt av Christian Skaug