Gjesteskribent

All religion er basert på mytologien om synd, offer og frelse: Det er noe galt med oss fra fødselen av. Vi er syndere. Gudene er misfornøyd eller sinte på oss – men bare vi ofrer nok, gjør bot, og søker tilgivelse, så blir alt bra igjen, og vi vil få belønning i form av en strålende fremtid – enten mens vi er i live her på jorden, eller i paradis. I min nye roman, økothrilleren «Nakenape», tar jeg et oppgjør med klimakrisen og mytologien som er spunnet rundt den. 

Synd, offer og frelse i klimakampen

Klimakampen er pussig nok bygget på nøyaktig samme mytologi om synd, offer og frelse som andre religioner. Den følger nøyaktig samme mønster, og belønningen er nøyaktig den samme: Her er det jordkloden selv (Gaia) som er misfornøyd med oss, og den truer med å utrydde oss med klimaforandringer hvis vi ikke vender om, gjør bot, og ofrer noe verdifullt.

For det finnes håp og frelse for menneskeheten som er truet av klimadommedag:  Bare vi ofrer den onde fossile energien og den sløsende livsstilen vår, og gjennomgår en tid med harde omstillinger som nå kalles et «grønt skifte», så vil belønningen bli stor: Jorden vil ikke lenger være sint på oss. Klimaforandringene vil opphøre, og naturen vil belønne oss med en ny, bedre, rikere, grønnere og mer rettferdig fremtid. En verden med trygghet, velferd , rikdom, bedre levestandard og natur for alle. Hallelujah!

Bevisene for at dette faktisk vil skje mangler fullstendig, men det spiller ingen rolle for de troende. Dette  er nemlig et religiøst budskap. Det er tro.

Så hvordan fikk en vitenskaplig bevegelse religiøse trekk? 

Klimaproblematikken som i utgangspunktet var vitenskapelig begrunnet,  ble kuppet av krefter som ville bruke den til sin personlige agenda. Og den agendaen spriker kraftig innenfor pressgrupper med penger, makt, sosialistiske motiver, naturvern-ekstremisme og dommedagsdrømmere. Faktisk er målene for klimasaken så vage, at den har blitt et koldtbord for enhver som vil utnytte den til sitt formål: Det formålet varierer fra å redde naturen, redde jorden, menneskeheten, naturen, artene, regnskogen, til å redde de fattige fra nød. Intet mindre. Klimakampen løser alt som er vondt og vanskelig, bare alle er enige og gjør bot.

Mye bot, men lite bedring. 

Ulempen med å gjøre vitenskap til religion, er at belønningen uteblir: Ofrene man gjør vil ikke forandre på noe som helst. Den nye verden vil ikke oppstå. Uansett hvor mye CO2 vi kutter, så vil klimaforandringer fortsette som før, for klimaforandringer ER natur.  Det er ingenting vi kan gjøre med det. Og det vil fortsatt finnes fattige folk, men motorsagene vil herje uforstyrret videre i verdens regnskoger, og alle de andre miljøproblemene vil forverre seg som aldri før. Ingenting vil være reddet gjennom en seier over den «farlige» CO2-gassen. Å ofre fossil energi vil være like nytteløst som å ofre krigsfanger.

En lakmustest for religion:

Det beste tegnet på at klima har blitt en religion, er å gjøre en enkel lakmustest: Fortelle de troende om din tvil basert på fakta: Dette skaper ikke interesse, debatt eller nysgjerrighet slik det gjør for vitenskapsfolk. Det skaper tvert imot raseri, latterliggjøring, flakkende blikk og motvilje som det alltid gjør for de troende. Mytologi er nemlig sannhet. Det er ubestridelige fakta. Den absolutte, uforfalskede og rette sannhet. Og enhver som ikke tror på mytologien er en fiende av det gode. De er ondskapen selv. Man skal ikke høre på dem. Man skal sky dem og jage dem. De skal brenne!

Det gode med mytologi, 

er at det skaper samhold, konsensus og er et alias-system i en farlig verden. Det livsfarlige er at det skaper samhold, konsensus og er et alias-system som skaper sosialt press som gjør enhver dissident til en kjetter. En fare. En samfunnsfiende. Mytologien representerer det gode (uansett hvor mange hjerter som blir skåret ut av levende kropper, eller uansett hvor mange avgifter man finner på) mens motstanderne representerer det onde, de negative kreftene, og de som står på feil side av fellesskapet. Slik låses samfunnet fast i noe som er falskt og faktisk ikke løser noen problemer.

Ekte vitenskap ønsker usikkerhet velkommen. 

Debatt er selve poenget med vitenskap, og muligheten for at man tar feil blir dyrket. Hele poenget med en teori er ikke å lete etter data som bekrefter den, men å lete etter data som falsifiserer den. Bare på denne måten kan teorien bli forsterket. Innen ekte vitenskap blir det oppfordret til dissens, som så omfavnes og tas på alvor! Alt dette er vitenskapens kjerneverdier. Et sikkert tegn på at man står overfor ekte vitenskap.

Innen klimamytologien er all usikkerhet borte. Debatt blir sett på som bortkastet tid, og skråsikkerheten er så stor at det er utenkelig at man tar feil. Man har til og med gjort statistisk sannsynlighetsberegning til vitenskaplig bevis. (En helt ny form for vitenskap indeed) Enhver dissens blir behandlet med latterliggjøring, mistenkeliggjøring og endog demonisering. Dette er et tydelig bevis for at klima er mytologi og som slett ikke er vitenskaplig basert. I stedet utnytter man vitenskapen for å bekrefte mytologien. Vitenskapen blir brukt som «hellige skrifter», ikke som vitenskap, og brukes som hersketeknikk overfor kjettere.

Det er bevist at våre utslipp gir global oppvarming! 

Vel – det er ikke sånn vitenskap fungerer. Det finnes fortsatt mange resultater som bestrider denne konklusjonen. Det finnes også masse observerbare fakta som uthuler skråsikkerheten og modellene klimakampen er bygget på. Og det er ingenting som beviser at klimakampen vil virke, stabilisere klimaet, og redde hele verden. Det er en antagelse bygget på misbruk av vitenskap.  Det er tro.

«hellige tekster» er alltid fakta i utvalg. 

Det som støtter mytologien er ivaretatt. Alt som avkrefter den er oversett og forkastet. Dette er nemlig eneste måte å opprettholde mytologien. Men det er en innebygget svakhet ved alt dette: Det er bare mytologi. Presteskapet kan være heldige og treffe korrekt noen ganger – noe som forsterker mytologien – men til slutt vil korthuset falle på grunn av dissonans mellom løfter og resultater. Til slutt vil gudene overse alle offer, og gjøre presteskapet til latter. Og da faller enten mytologien, eller så faller samfunnet. Og så kommer det ny mytologi med nye guder som krever andre offer. Slik er mennesket.

Mye forskning går imot IPCCs modeller og konklusjoner. 

Kritikere hevder at  IPCC ser lett på data som kan falsifisere «sannhetene» deres, og vektlegger data som bekrefter dem. Hvis det er sant  driver man ikke lenger med vitenskap. Og det gjelder bare spørsmålet hvorvidt det er global oppvarming, og om dette er vår feil. Da har vi ikke begynt å berøre selve klimakampen; altså alle tiltakene som er satt i gang for å gjøre bot gjennom hellige CO2-kutt. Og så langt har ingen av tiltakene fungert. Globale utslipp har økt hvert eneste år siden Kyoto 1.

Klimakampen – en fiasko siden 1997

Mangel på resultater blir imidlertid ikke tatt som et tegn på at man bør slutte med klimakampen. Tvert om blir det tolket som et tegn på at man bør fortsette med det samme, med enda mer intensitet, i håp om å få et nytt resultat. Det haster nemlig. Jorden er i ferd med å gå under, og vi må gjøre bot nå, for ellers blir det for sent. Ikke tenk. Ikke diskuter.  Ikke snakk. Bare godta, underkast deg klima-presteskapet og gjør det du blir fortalt – og massene, media og politikere svelger rått – slik de har gjort i århundrer. Alle er enige, for bare vi gjør bot og kutter CO2-utlsippene, kommer den «nye verden» gjennom et «grønt skifte». Og da kommer vi alle til å leve i en ny, bedre, tryggere og mer rettferdig jordklode.

Såfremt ingen kjettere ødelegger alt for alle da. Brenn dem!

 

 

Kent Andersen er ute med en økothriller: Jeg har lansert min første roman»Nakenape», som handler om menenskets plass i naturen, og hvordan klima har blitt en religion og del av vår mytologi.  Det er en økothriller. Sjekk den ut på www.nakenape.no