Kommentar

a_bazaar-_oil_painting-_wellcome_v0017599
John Varley (1850–1933), A bazaar. Wikimedia Commons/Wellcome Images
 

Siste ukes debatt knyttet til tankesmien Civitas lefling med islamsk økonomisk teori har vært en avslørende opplevelse. Flere har gitt uttrykk for at tanken om rentefrie lån er en dårlig idé, men ingen har klart (så langt jeg har sett) å forklare hva det er med islam som gjør at muslimske stater ikke makter å skape en positiv økonomiske utvikling. Det er som om frykten for å bli stemplet som islamofobe fører til at vi ikke orker å debattere det som virkelig betyr noe: Er islams etikk forenlig med kapitalismens ånd?

Kapitalisme handler om at mennesket tar kontroll over sine omgivelser, at det ut fra inngående analyser av markedet investerer i det man mener gir en høyest mulig framtidig avkastning på kapitalen. Det handler om rasjonalitet, om å forstå årsaken til økonomiske prosesser, hvilken virkning våre handlinger har for fremtidig verdiskaping. Vi kan si at kapitalismen fungerer som en selvstendig makt i samfunnet, og den forutsetter at våre valg knyttet til økonomiske prioriteringer, dvs investering, forbruk eller sparing, skjer innenfor dette universet. For muslimer er dette svært problematisk ettersom islam er en helhetlig religion, der dens lov, sharia, ikke skiller mellom juss og politikk, og at alt vi foretar oss skal skje innenfor islams lov.

Det er derfor ikke de aktuelle rentefrie lånene i seg selv som er utfordringen, det er snarere muslimers virkelighetsforståelse, og den mangel på rasjonalitet vi finner i islam, som skaper problemer innenfor en kapitalistisk ramme. Kapitalismen forutsetter nemlig en selvstendighet hos aktørene og en aksept for at vi selv former den økonomien vi handler innenfor. Begge disse forutsetningene kolliderer med islam.

Men også den muslimske etikken kolliderer med kapitalismens ånd

Det er ulike meninger om når og hvordan muslimers virkelighetsforståelse ble til, men uansett handler det om hvordan man forstår den guden man tror på, det vil si gudsbildet. Under islam har mennesket en annen rolle enn den vi finner i kristen tro. Her leves livet under Allah, den allmektige, han som styrer alt som skjer. Knut S. Vikør gjør i boka Ei verd bygd på Islam rede for hvordan denne oppfatningen vokste fram. En av de største teologene i islams historie, Ali ibn al-Ash’ari (873 – 935 e.Kr), utviklet læren som dominerer muslimers forståelse av deres plass i verden. I følge al-Ash’ari er Allah rettferdig, men etter hans egne prinsipper. Mennesket er derfor ikke i stand til å vurdere hva grunnlaget for Allahs rettferdighet skal være, noe som fører til at det ikke kan skille mellom de handlinger som de oppfatter som gode og de som de oppfatter som vonde. Kampen mellom det gode og det vonde eksisterer derfor ikke, og koblet sammen med en lære om menneskets mangel på fri vilje, der man tror at Allah står bak alle gjerninger mennesket gjør, blir en muslims møte med kapitalismens ånd skjebnesvanger.

Simon Sebag Montefiore kommenterer noe av det samme i boka Jerusalem. Der hevder han at den sunnimuslimske filosofen Abu Hamid al-Ghazali med sitt verk Gjenopplivelse av religionens vitenskaper i 1095 var sterkt medvirkende til islams farvel til vitenskapen. Med sin avvisning av vitenskapelige prinsipper, om årsak og virkning, til fordel for guddommelig åpenbaring, ble også kapitalismen umulig å kombinere med den muslimske kulturen som vokste fram.

En avvisning av fri vilje og vitenskapelige prinsipper trenger imidlertid ikke føre til økonomisk ruin, selv om den fatalismen den medfører kan være svært destruktiv. Kalvinske kristne, med sin tro på predestinasjonslæren, hadde en positiv effekt på økonomien, men i motsetning til muslimer tror kalvinister på en hellig guddom og menneskets ansvar for egne handlinger, noe vi ikke finner i islam. Kunnskap om gudsbildet er derfor avgjørende for å forstå den økonomiske kollapsen muslimske økonomier gikk inn i da slavesamfunnet ble umulig å opprettholde.

I motsetning til predestinasjonslæren som man fant hos protestanter, fører troen på Allahs allmakt til en apatisk holdning til framtiden; muslimer evner ikke å ta kontroll over omgivelsene for å forbedre sin situasjon. Den indre drivkraften til å arbeide seg opp og fram blir ikke dyrket i muslimske kulturer som i kristne, men også menneskesynet er ødeleggende. Max Weber påpekte at likhet mellom innbyggerne er sentralt for at kapitalismen skal fungere. I en kapitalistisk økonomi må avtaler respekteres og alle parter ha like høy status, noe som ikke er tilfellet i islam hvor menneskets underkastelse under Allah leder til et herre/knekt forhold i arbeidslivet. Dette asymmetriske forholdet påvirker produktiviteten i negativ retning, forhold som filosof Jørgen Sandemose har vært spesielt opptatt av og som han går grundig gjennom i boka Venstrefløyen og islam.

Med en gud som ikke er hellig, og som har skapt en verden der syndefall er fraværende og hvor alt utgår fra ham, blir den etikken kapitalismen forutsetter et fremmedelement. Rentefrie lån, hvor bedrifter forutsettes å betale tilbake en del av sitt overskudd som betaling for lånet, blir virkelig rentefrie. Systemet gir nemlig klare incitamenter til aktørene om å komme med feil opplysninger om alle forhold, og med det blir markedsøkonomiens forutsetninger om fri tilgang til korrekt informasjon en illusjon.

Islam bryter dermed med alle de forutsetninger vi normalt tar for gitt i vår økonomiske tenkning, å tro at muslimer blir en integrert gruppe i vår kapitalisme om vi tilbyr muslimske lån, eller lar være å tilby slike, vitner om en grunnleggende mangel på forståelse av hva islam handler om. Islam har rett og slett ikke den etikken som kapitalismen forutsetter. Det er denne etikkens vekst vi bør bekymre oss for, ikke om det tilbys rentefrie lån eller ei.