Kommentar

Maren Ueland (1990–2018).

Det er snart gått en uke etter bisettelsen av Maren Ueland, men på en søndag bør det være plass for refleksjon rundt statsråd Bent Høies minneord.

Bent Høie var ikke i begravelsen som privatperson. Han var der som representant for det offisielle Norge. I en begravelse til en norsk jente som var blitt drept på den grusomste måten, av mennesker som mener vi er deres fiender.

Høies tale var derfor ikke bare en tale til Maren Ueland og hennes familie, det var en tale til oss alle. Hva Høie kom med denne mandagen, var det nærmeste du kommer en trosbekjennelse fra et sekulær-humanistisk lederskap. Det var et budskap om hva vi alle er verdt.

Bent Høie avsluttet minneordene slik:

Det er slik jeg kommer til å huske henne. Det er slik mange kommer til å huske henne. Det som skjedde med Maren må ikke føre til at vi lar fliken av frykt vokse seg større.

Vi må fortsette å klatre i fjellene og padle i elvene.

Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden.

Vi må fortsette å leve livet.

Slik Maren gjorde det.

Bent Høie viktigste ord var at vi skal fortsette å leve som før, at Maren Uelands død ikke skal bety noe. Dersom Maren Ueland hadde reist hjem fra Marokko på grunn av frykten for terror, ville han bedt henne reise tilbake, sagt at det beste er å ikke la frykten styre hennes valg. Forklart henne at hun ikke måtte la terroristene seire.

Hvilket menneskesyn har vårt lederskap når de krever at vi skal overse ondskapen og være villig til å ofre oss selv for å klatre i fjellene og padle i elvene?

Er livet virkelig ikke verdt mer enn at vi skal være villig til å ofre det for at Høie og kompani skal få leve i sin illusjon om at volden er likelig fordelt mellom alle kulturer, og at det som skjedde i Marokko, var en statistisk tilfeldighet?

Den amerikanske krigskirkegården i Colleville-sur-Mer i Normandie. Foto: Bjarki Sigursveinsson / Wikimedia Commons.

I Nord-Frankrike ligger det store krigskirkegårder. Der ligger soldater begravet som døde for at vi skulle få leve i en fri verden. Disse soldatene gjenkjente ondskapen og bekjempet den. Det var, tro det eller ei, også kristendom i praksis. General Eisenhower ba om Guds velsignelse over dem, og gjorde det klart at det var et korstog de begikk seg ut i. De gikk døden i møte i visshet om at de ofret seg for en større mening. De ofret seg for oss.

For den norske regjering finnes det imidlertid hverken ondskap å bekjempe eller en himmel å strekke seg mot, derfor er det heller ikke noe å ofre seg for.

Dens budskap er kun at vi må leve livet som før, og ta de tapene det medfører. Det er ikke noe håp om en bedre verden, og døden skal vi ikke bry oss om. Det verste vi kan gjøre, er å la frykten ta oss. Det er nemlig ikke noe å frykte. Det finnes heller ingen Gud som har ønsker med våre liv, som mener at våre liv er så verdifulle at han selv døde for oss, en Gud som mener at våre liv er så dyrebare at vi skal og må gjøre alt for å beskytte våre minste mot den ondskapen som truer dem.

Det finnes ingen Gud, kjærlighetens utgangspunkt. Alt som er, er tomhet og jag etter vind.

Glem derfor døden, vår plikt er å leke og klatre i fjellene. Det er det regjeringen mener livet er til for. Ikke å dø i bekjempelsen av ondskapen, men i benektelsen av den.

Det er budskapet til oss fra vår regjering.

Det er sekulær-humanismens trosbekjennelse anno 2019. Den viser vår tids gode verdiers eksistensielle avgrunn.

Det er en tro så tom og så skjør at det bør få oss til å grøsse. Denne regjeringen er nemlig ikke villig til å kjempe for noen ting, selv ikke de svakeste blant oss.

For når man ikke tror på noe, kan man heller ikke kjempe for noe.

Hvis våre liv ikke er mer verdt enn en fjelltur i Marokko, hva er vi da blitt?

Orker vi virkelig å leve med det som utgangspunkt for våre liv, for vårt samfunn?

 
 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.