Sakset/Fra hofta

Når William Nygaards fascist-stempel på Sylvi Listhaug gjør Anders Heger stolt, må man spørre om det intellektuelle nivået hos forlagseliten er på vei ned.

«Fascister mener at liberaldemokratiet er avleggs, og de anser den fullstendige mobiliseringen av samfunnet under en totalitær ettpartistat som nødvendig for å forberede nasjonen på væpnet konflikt og reagere effektivt på økonomiske vanskeligheter», kan vi lese på Wikipedia. Finnes det virkelig folk der ute, forlagsmenn inkludert, som faktisk går rundt og tror at Sylvi Listhaug representerer noe slikt?

Eller er grunnen en annen? For eksempel den at vi nå befinner oss midt i en valgkamp der Listhaug gjør det ganske bra, og at hennes meningsmotstandere ikke ser noen annen vei ut av denne demokratiske håpløsheten enn å ta i bruk juristen Carl Schmitts innsikt om at politikk handler vel så mye om følelser og det å bygge fiendebilder, som rasjonell argumentasjon.

Det er ikke første gang Nygaard dummer seg ut offentlig. I 2014 påsto han at Peter Handke hadde kommet med uttalelser som lå langt utenfor ytringsfrihetens grenser. Samtidig mente han at den østerrikske forfatteren burde frasi seg Den internasjonale Ibsen-prisen. Han ble sekundert av professor Bernt Hagtvet som lot alle hemninger fare: Det å gi Handke Ibsen-prisen, ville være som å gi Immanuel Kant-prisen til Goebbels.

Karl Ove Knausgård gikk den gang ut i VG og ba om en avklaring fra Nygaard. Hva var det Handke hadde sagt eller skrevet som lå utenfor ytringsfrihetens grenser? Hadde man lest det minste lille av Handkes litteratur, påpekte Knausgård, hadde man også innsett at han ikke er noen fascist, men at hans litteratur tvert i mot er anti-totalitær. Nygaard beklaget. Han måtte innrømme at han ikke hadde belegg for påstanden sin. Dessuten hadde han ikke lest så mye av Handke.

Fordi fascisme-begrepet både mangler en klar definisjon – samtidig som begrepet blir stadig mer uklart for hver gang det misbrukes – trenger heller ikke Nygaard være redd for å måtte beklage noe denne gangen. Det selv om sammenlikningen hans er aldri så urimelig. Dessuten har jo PEN-styrelederen bare benyttet seg av den samme ytringsfriheten som han selv sliter med å unne de forfatterne som «står for et annet samfunnssyn» enn det han gjør.

Men selv om unnskyldningen uteblir, kan man likevel håpe at de to liberale forlagsmennenes samstemthet om Listhaug påkaller noen refleksjoner i etterkant. Som for eksempel at det å kalle demokratiske politikere for fascister (eller nazister) bidrar til å rehabilitere en totalitær ideologi. Som det logisk ble påpekt i kommentarfeltet et sted: Hvis Listhaug virkelig er en fascist, så kan heller ikke fascismen være verre enn statsråd Listhaug. Eller hva?

Og det er når man begynner å tenke, at noen nye tanker kommer snikende. Eksempelvis den at ideologien som de to forlagsmennene selv bekjenner seg til kanskje også er polariserende i sin natur; at også den går inn for å skille mellom «oss» og «dem» og reduserer politiske motsetninger til en moralsk kamp mellom det gode og det onde. Kan det være at også liberalismen har en side mot det totalitære?


Paolo Uccello (1397–1475), «St. Georg og dragen», Musée Jacquemart-André, Paris