Kommentar

De som styrer den offentlige debatten, lider av en ideologisk slagside. Ideologi gjør blind. Kan de plutselig vippe den andre veien, over i det motsatte?

Vitenskapsforsker ved Universitetet i Oslo, Vidar Enebakk, hadde igår et innlegg i VG Debatt basert på et foredrag han holdt i Konserthuset onsdag. Tittel: Skremmende bra.

Karakteristikken gjelder Fjordmans artikler om andre emner enn islam. Enebakk har lest Anders Behring Breiviks manifest der det står referanser til langt mer enn islam.

Da jeg leste manifestet var likevel det mest overraskende viktigheten av vitenskapshistorie.

….
Og jeg ble enda mer overrasket da jeg oppdaget at Fjordman siden 2007 faktisk har publisert omkring 50 vitenskapshistoriske artikler om alt fra astronoomi og geologi til kvantefysikk, superstringsteori og Madame Curie. Tekstene peker frem mot boken «Den nysgjerrige sivilisasjonen» som skulle vært ferdig i 2011. De er publisert på forskjellige nettsteder knyttet til det internasjonale Anti-Jihad-nettverket. Omfanget og utbredelsen er imponerende og mye av innholdet er skremmende bra.

Her slår peer-anerkjennelse inn. Enebakk oppdager at Fjordman er intelligent og belest og har evne til analytisk fremstilling. Han må selvsagt kvalifisere det med at fremstillingen også innen vitenskapshistorie er tendeniøs.

Men et spørsmål ligger snublende nær: Kan det være at Enebakks fortolkning av f.eks. hvordan man skal forstå forholdet mellom det kristne Europa og de muslimske kildene i middelalderen, også er tendensiøs?

Det er påfallende at en person som er til de grader identifisert som mannen som ga Behring Breivik hans ideer, så raskt kan anerkjennes. Jeg vet ikke helt om hverken Enebakk eller VG forstår rekkevidden.

Den ideologiske slagsiden i det offentlige ordskiftet gjør det sårbart. All ideologi som nekter å ta inn motforestillinger, er det.

Man har siden 22/7 forsøkt å bygge en brannmur mot hatefulle ytringer, men nekter å gå inn i materien man tar avstand fra. Man hiver barnet ut med badevannet. Man skiller ikke på ord og handling, og ender opp med å kriminalisere store deler av befolkningen. Det som er ment å demme opp for usunne meninger, ender opp med det motsatte fordi man benytter en assosiasjonsteknikk.

Det oppstår en stor lakune, et stort vakuum. Den ideologiske slagsiden kan vippe over i det motsatte. Plutselig kan Fjordmans med sin iltre stemme og profetier fremstå som sannspådd. Fordi han i større grad har forholdt seg til reelle problemer, om enn på en forskrudd måte.

Vippepunkt

Dermed blir dagens politiske korrekthet som en dumphuske. Man dynger på med mer ideologi, men virkeligheten benekter ordene og fyller dem med en skjult motkraft, slik at en usynlig tyngde bygger seg opp på den andre siden av husken. Når tyngdepunktet har forflyttet seg nok – og det kan være en enkelt hendelse som får stor betydning – så vil plutselig husken vippe i stikk motsatt retning. Det var slik Muren falt, det er slik de arabiske diktaturene faller.

Det finnes en ubehagelig parallell: Den tyske utenomparlamentariske opposisjonen, APO, på slutten av 60- og 70-tallet. Flere ledende personer, mest kjent er Horst Mahler, gikk fra ytterste venstre til ytre høyre, og de ser ingen motsetning. De sier at de er konsekvente, at det er en indre kontinuitet. Mest skremmende er at den røde tråden er antisemittismen.

Det finnes et potensial for hat i det flerkulturelle, og den som tror at han er frikjent og befinner seg på den riktige siden, lever i en stor illusjon.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også