Hans Fr. Dahl utroper Peder Nøstvold Jensen til demokratiets fiende, og som sådan bør han ikke støttes, snarere det motsatte.

Det er en klokkeklar dom fra en mann som har svermet for David Irving og brukt år på å finne ut at han er en bløffmaker.

Dahl finner det utvilsomt at Nøstvold Jensen representerer samme trussel som nazismen, følgelig har han ingen skrupler med å avgrense ham.

Er det så enkelt?

Det er noe med språkbruken i Dahls artikkel som virker ustabil. Den indikerer at han vil gå lenger enn å si nei til Fritt Ord-støtte.

Toleransen lenge leve. Men den har sine grenser. Det samme med ytringsretten. Og demokratiet, det kan ikke gjelde uavkortet for demokratiets fiender. Ser vi historisk på det, må evnen til å si nei, til å forstå når det må settes en grense, være like viktig som overbærenhet overfor avvikerne.

Dahl tilhører den radikale studentgenerasjonen fra 70-tallet. Den gang hadde ordet avviker en spesiell klang. Det ble ofte benyttet om seksuelle avvikere, eller misfits. Avvikere er utenfor på en helt annen måte enn bare å få avslått søknader. De er pariaher. Utstøtte. Ordet har en dyster klang. På grensen av det patologiske.

Nå mener Dahl – og legger sin faglige tyngde i vektskålen – at vi må lære av historien. Ikke gjøre samme feil om igjen.

 

På en eller annen måte skulle nasjonalsosialismen vært stoppet ved at noen satt foten ned. Det at så ikke skjedde, men at Europa tolererte intoleransen og lot demokratiets fiender uthule demokratiet, var en feil som fikk tragiske konsekvenser.

Men Dahl med sin lange akademiske- og medie-karriere forsvarte i årevis en revisjonist som drev nettopp – undergraving – av historiefaget, av sannheten om Det tredje riket og Holocaust.

Hvis en mann med hans kunnskaper kan la seg forføre, hvorfor ikke andre?

Dahl fikk motbør, men han ble ikke avsatt, han ble ikke nektet støtte. På eldre dager er Dahl også blitt katolikk.

Det er noe med en moralsk skråsikkerhet og overlegenhet som skurrer.

Overlegen har Dahl alltid vært, men når den omsettes i slike kategoriske dommer er det en dom over ikke bare én, men mange. Det er derfor ikke bare Nøstvold Jensen som person dette dreier seg om, men hvordan man behandler folk med et annet syn.

Dahl har åpenbart ikke lest noe særlig av Fjordman, men støtter seg på Vidar Enebakks artikkel. Enebakk er en politisk motstander og dette er sekundærlitteratur. Så harde dommer burde baseres på primærkilder.

Dahl foretar sammenligninger som er merkelige og virker useriøse:

 

Når man likevel mot denne bakgrunn av hat og destruktivkrefter støtter hans nye bok, må der være fordi den på en overbevisende måte betegner et oppbrudd, signaliserer en ny Jensen. Det er selvfølgelig ikke nok at det kommer noe delvis spiselig fra den kanten; det gjorde det fra Hitler også.

Varg Vikernes, ABB og Fjordman er vel ikke akkurat i klasse med historiske skikkelser som Hitler? Eller er vi over på det moralske nå, der det gjelder andre målestokker? Moral alene?

om hvor langt man skal gå før vi rettmessig sier nei til å støtte undergraverne.

At dette er sensitivt, har vi fått demonstrert denne uka ved internasjonale mediers oppslag om arrestasjonen av Varg Vikernes. Vikernes «har tilknytning til massemorderen Anders Breivik», melder BBC; han som igjen støtter seg til Peder «Fjordman» Jensen. Greven, Breivik, Fjordman: en nydelig trio fra Norge, internasjonale frontfigurer i rasehets og muslimhat.

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at Hans Fredrik Dahl slutter seg til rekken av anstendige, som vil ha seg frabedt at det finnes avvikere i den norske andedammen.

Mot slutten kommer det inn noe truende. Det er ikke Dahl alene om. Mange av de anstendige flørter eller lefler med at samfunnet eller ofrene skal ta igjen, gjerne med raseri. Adam Holm, en programleder på DR2s program Deadline, spurte igår Simon Sætre om hvorfor ikke det var mer vrede blant nordmenn. Han brukte faktisk ordet «morderisk raseri».

Dahl ser også ut til å ønske raseri. Hvor? I gatene? Den samme professor som vil arrestere avvikere ønsker seg raseri – og raseri er fysisk, det skjer på møter, eller i gatene. Enten hisser man seg opp blant likesinnede, eller man går der avvikerne finnes og konfronterer dem –  hjemme hos folk, på skolen, arbeidsplassen. For avisspaltene egner seg dårlig.

Kanskje de som selv opplevde Utøya-massakren skal få lov til å bli skikkelig forbanna, til å rope ut sin smerte og sitt raseri, i stedet for å slutte seg til fellesskapets beherskede rosetog…

Nettopp: å slippe ut raseriet, rope stopp, markere at nok er nok — framfor å følge behagelig med i fellesskapets jevne skritt, som alltid er begrunnet og forstandig.

Dahl er ikke den første som sier dette. Men ingen påpeker det implisitte ønsket eller forfølger hva konsekvensene kan bli.

 

http://www.dagbladet.no/2013/07/22/kultur/kronikk/debatt/utoya/fjordman/28315188/