Sakset/Fra hofta

Den ikke helt ukjente Lars Gule gir en forsmak på sitt vitnemål i retten idet han uttaler til Dagbladet at massemorderens verdensbilde deles av «tusenvis av nordmenn», og at det på europeisk basis anslagsvis er tale om «hundretusener» (Thomas Hylland-Eriksen begrenser seg til å si at det er «mange»). Gule legger blant annet til grunn at det er økende oppslutning om «innvandrerfiendtlige» partier i Europa, og uttaler følgende:

Rett etter terroren 22. juli i fjor uttalte lederne for islamkritiske partier i Frankrike og Italia at de ikke støttet Breiviks handlinger, men at hans analyse i manifestet var riktig. Disse partiene uttrykker seg på tilsvarende vis som Breivik om islam og innvandring.

Frankrike til side, det er ikke godt å si hva Gule mener med «lederne» for Italias islamkritiske partier. Det kan vel ikke være tale om noe annet parti enn Lega Nord, partiet som har Italias første svarte ordfører blant sine medlemmer.

Den eneste derfra som såvidt vites har uttalt noe i den retning, er den uvanlig usympatiske Mario Borghezio — som ikke er leder, men tidligere deputert og viseordfører, nå representant i Europa-parlamentet (hvilket i Italia omtales som en slags avfallskasse for politikere, vittige tunger sier at det er det eneste helt perfekte resirkuleringssystemet i landet).

Avisen La Repubblica gav i sin tid en utmerket oppsummering av det inntrufne. Det var altså under et program med svært løs snipp kalt La Zanzara på Radio 24 tilhørende næringslivsavisen Il Sole 24 Ore at Borghezio la skylden for volden på masseinnvandringen, hvilket vel var hans aldeles forutsigbare rolle i the blame game.

Men i den forbindelse sa han om Breivik at «mange av ideene hans er gode», en aldeles hårreisende uttalelse som kanskje gjorde Borghezio til den første i rekken av dem som forfremmet massemorderen til politisk tenker — en sport det nå på en litt annen måte er gått inflasjon i på den andre enden av det politiske spektret.

Fire dager etter de forferdelige ugjerningene var dette utvilsomt en over alle grenser stupid, sårende og taktløs måte å uttrykke seg på. Og Borghezio la fantastisk nok sten til byrden ved å si at massakren kanskje hadde tjent til noe, hvilket naturligvis gjorde at hans oppfordring om ikke å bruke tragedien politisk falt for døve ører.

Men det man kanskje behendig ser bort fra, er for det første den uvanlig harde ordbruken man lenge har hatt i italiensk politikk (den ble sterkt redusert etter at Monti ble statsminister), og for det andre at Borghezios uttalelser umiddelbart ble fordømt av hans eget parti. Partikollega og daværende statsråd Roberto Calderoli, selv en uvanlig frittalende mann, bad kort tid etter Norge og de pårørende offisielt om unnskyldning på Lega Nords vegne, og fordømte uttalelsene i harde ordelag. Daværende innenriksminister Roberto Maroni, også fra Lega Nord, gav sin tilslutning til dette.

Borghezios medlemskap i Lega Nord ble ellers suspendert i tre måneder av partiets sentralstyre, men han ble ikke ekskludert, gitt at man i Italia — som vel å merke har en viss erfaring med intern politisk splittelse og dens skjebnesvangre utslag — foretrekker å holde de aller fleste innenfor folden.

Hvordan denne og eventuelt andre lignende episoder tjener til å si noe om verdensbildet til hundretusener av personer, er ikke godt å si. Gules fagkunnskap i så måte er heller ikke lett å få øye på. Det virker mest av alt som et forsøk på å klistre en mordlyst og et vrangforestillingsunivers på politiske motstandere. Det er et farlig spill.