I sin beryktede roman Le Camp des saints fra 1973, stiller forfatteren Jean Raspail spørsmålet om den europeiske sivilisasjonen ville være i stand til å forsvare seg med vold mot folk som strømmer inn fra den tredje verden uten å ville assimileres i samfunnet.

Raspail besvarer sitt eget spørsmål negativt. I et program hos den italienske statskringkasterens Radio2, går Italias tidligere justisminister Roberto Castelli fra Liga Nord langt i å si det motsatte:

Det er nødvendig å avvise immigrantene, men vi kan ikke skyte på dem, i alle fall ikke ennå.

Castelli, i dag statssekretær og i sin tid en respektert statsråd, tenkte i radioprogrammet høyt omkring voldsbruken fra immigrantenes side, samt muligheten for at det hele kunne eskalere på farlig vis dersom innvandringsbølgen forsterkes, og man istedenfor titusener får hundretusener av nyankomne (tilstrømningen siden nyttår er tross alt ikke mer enn man fikk fra Albania på et par dager i 1991).

Hva om de tyr til vold? Disse personene, som allerede skulle ha vært repatriert, begynte å brenne madrasser. Og hva når de begynner å kaste steiner og hvem vet hva annet? Man svarer med skjold og køller, hvilket man gjør overfor en hvilken som helst italiensk borger som ikke retter seg etter politiets ordre. Hva om det kom til våpen og de begynte å skyte? Hva skulle vi gjøre? Skyte tilbake? Hva gjorde vi mot de røde brigadene?

Liga Nord-politikerens utspill kommer kort tid etter at både Berlusconi og innenriksminister Maroni har antydet at Italia ikke har noe i EU å gjøre hvis de andre landene ikke vil dele byrden med menneskestrømmen, som har rammet Italia mer enn EU-kollegene pga. beliggenheten nær Tunisia og Libya.

Nå kan man betrakte alle disse utspillene som uttrykk for frustrasjon snarere enn reelle politiske forslag, og man gjør i ni av ti tilfeller lurt i å ignorere det italienske politikere sier. Castellis kolleger i regjeringen var ellers snare til å avdramatisere utspillet, og opposisjonen forlanger hans hode på et fat (hvilket riktignok ikke gjør noe særlig inntrykk, siden de gjør denslags omtrent hver dag).

Det kunne således være fristende å avvise det hele som prat. Men Castelli visste nok utmerket godt hva han gjorde, og han brukte sin akkumulerte politiske kapital til å vise italienerne og andre europeere som i sitt stille sinn har tenkt den samme tanken, at de ikke er alene: Før eller siden tar Europas tålmodighet med det som oppfattes som en invasjon slutt, og resultatet kan bli stygt.