Sakset/Fra hofta

Thomas Hylland Eriksen skriver i VG om migrasjonspolitikken bl.a. at ”Å påpeke problemer er ingen løsning”. Og at ”Det er knapt noen nyhet at kulturforskjeller finnes og kan skape friksjoner.” Alle vet at kulturforskjeller er reelle og ”skaper friksjoner”. Og siden alle vet dette er det ingen nyhet, og ikke verdt å skrive om. Dessuten blir ikke problemer løst av at man omtaler dem. To gode grunner til ikke å peke på et problem. Det løser ingenting.

Likevel påpeker han jo selv et problem i det han skriver dette: Nemlig at folk påpeker problemer (for eksempel relatert til migrasjonen og de kulturelle forskjellene).

Å føre en samtale om fenomener i samfunnet er i tråd med en demokratisk kultur som står sterkt i Norge. At dette i seg selv skaper ”friksjoner” – for eksempel mellom Thomas Hylland Eriksen og Hege Storhaug, kunne man forestille seg – er på den ene side så selvinnlysende at det bare skal ignoreres, og dessuten resultatløst.

Det må bety at alle som påpeker problemer skal holde opp med dette, ettersom de ikke kan regne med å oppnå noen løsning ved å gjøre det. Og dermed har argumentet hans nullet ut seg selv.

Det er likevel for lett å si at Hylland Eriksen tar feil, eller bare motsier seg selv. Han uttrykker en holdning som han deler med mange av sine samtidige. Fordømmelsen av offentlig folkelige bevegelser som Pegida, medier som Document, osv., trekker næring fra det samme resonnementet. Hvorfor skal dere absolutt diskutere vanskelige emner omkring religion, jødehat og de førende ideologiene i Midtøsten? Vil anstrengelsen føre til frie valg i teokratiske diktaturer? Gay Parade i Sinai? Get real. Ta dere sammen. Hold opp. Kritikk er meningsløst.

Det eneste man kan gjøre er å omfavne. Ikke kritikerne, de skal ikke omfavnes; de forstyrrer freden. De ødelegger samfunnsharmonien. Alt det onde ligger hos dem. De skal utgrenses fra den offentlige samtalen. De er ikke med i fellesskapet. (De slår heller ikke tilbake når man sjikanerer dem, noe som jo er en ikke ubetydelig fordel.)

Det vanskelige skal i stedet omfavnes, og problemene forties.

Denne tilgangen vil både være helt ny, og den vil løse problemer. Den som gjør ingenting sørger for at alt ordner seg.

En mer presis beskrivelse av konfliktskyhet som ledelsesprinsipp er det vel lenge siden man har sett.

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkrisen-i-europa/som-folk-flest/a/23608128/