Gjesteskribent

Bildet er en manipulering av den kinesiske kunstner Bayard Wu’s maleri. (Av Per Knutsen)

Maleriet på en husvegg på Nygårdshøyden i Bergen av tidligere statsråd Sylvi Listhaug i korsfestet posisjon fikk tirsdag en medieoppmerksomhet helt ute av proporsjoner.

TV-eksponeringen kunne lede seerne til å tro at det dreide seg om en hendelse av nasjonale dimensjoner, men så var det bare en spøkefull bergenser som ønsket å gjøre ap med norsk politikk ved å karikere venstresideoppstyret om Sylvi Listhaug. Om kunstnerens karikatur gjorde narr av eks-statsråden eller om satiren var ment å ramme hennes kritikere, er ikke godt å si. Veggmaleriet var ikke entydig i så måte. Gatekunsten var uansett et forfriskende innslag i et traurig folks indre og blasse ordskifte.

Da Jyllandsposten for 12 år siden trykte en serie tegninger av «Muhammeds Ansigt», noe som delvis også ble gjengitt i norsk presse, ble det et politisk hysteri av en annen verden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre mistet besinnelsen og avsverget det norske folks ytringsfrihet i budskap til islamske stater. Venstresiden hylte og pep med påstander om blasfemi. Det er taust fra det hold nå. Kristne symboler kan en drive ap med, mens islamske vrangforestillinger har en helt annen politisk verneverdi.

Vi er verken i stand til å finne veggmaleriet usmakelig eller blasfemisk. Gud er nok blitt utsatt for verre forsmedelser enn dette. Når KrF-leder Knut Arild Hareide nå opptrer som Vårherres advokat ved å stemple maleriet som gudsbespottelig, kommer det trolig av at han selv føler seg berørt av maleriets symbolikk. Hareide var i Listhaug-saken den som kraftigst ropte «Korsfest, korsfest». Når han nå så sitt eget mobbeoffer fremstilt visuelt som korsfestet, rant det ham kanskje noen angrende tanker i hu.

Venstresidens kampanje mot Sylvi Listhaug har slått tilbake mot hennes mobbere. Kristelig Folkeparti er på rekordlavt nivå og Arbeiderpartiet klarer ikke å løfte seg. At kommunistene og deres politiske fettere i SV holder koken, er ikke vanskelig å forstå. Deres rike tilhører jo ikke denne verden, for å låne et uttrykk fra Bibelen.

Folk har innsett at det var helt uredelig å gi Sylvi Listhaug skylden for koblingen til 22. juli. Hun hadde bare forsvart Regjeringens forslag om at fremmedkrigere bør utvises og nektes adgang til norsk jord etter en administrativ avgjørelse. Det mente også Ap da Regjeringen sendte forslaget på høring for to år siden. Så snudde Ap. Derfor var det saklig god dekning for Listhaug å hevde at Ap lot til å være mer opptatt av terroristers rettigheter enn av det norske folks sikkerhetsbehov.

Det var Ap selv som koblet Sylvi Listhaugs helt saklige påpekning til Utøya. Etter 22. juli var det enighet om ikke å bruke den nasjonale tragedien til partipolitiske formål, men Ap er nå så inneklemt at partiet ikke motsto fristelsen til å misbruke tragedien til egne formål. Jonas Gahr Støres opptreden i korstoget mot Sylvi Listhaug er uttrykk for et lavmål med hensyn til manglende integritet og troverdighet.

Sylvi Listhaug er en farlig motstander for nettopp Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Hun fremstår i det offentlige ordskiftet som en viktig forkjemper for Kristi sak i Norge – mens det partiet som har lånt Kristus til sitt eget partinavn er mer opptatt av å jevne veien for islam. Ap og Frp beiter på de samme gressgangene. Frp’s vekst har nær sammenheng med frustrerte sosialdemokraters overgang. Derfor gjelder det for Ap å diskreditere Frp og fremfor alt partiets fremste velgermagnet, Sylvi Listhaug.

Dette er historien i kortversjon om et maleri som i natt ble overmalt i svart.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!