Gjesteskribent

Rødt-leder Bjørnar Moxnes

Forvirrede kommentatorer i mediene fabler om regjeringskrise i løpet av høsten. Det er en spådom med svak virkelighetsforankring. Velgerne ga Solberg-regjeringens partier fornyet mandat for mindre enn ett år siden. Siden da er Regjeringen utvidet med Venstre.

Regjeringen er avhengig av Kristelig Folkeparti for å skape flertall i Stortinget, men Knut Arild Hareide sa straks etter valget at KrF ikke vil felle Solberg-regjeringen. Hvis Hareide i høst skulle løpe fra sitt tilsagn, vil det bli månelyst i partiet. De aller fleste som forlater KrF havner nemlig i Høyre. Hvis KrF skulle stemme ned Solberg-regjeringen og åpne for en Støre-regjering, vil det bli velgeropprør i partiet. KrFs grunnfjell ønsker partiet forankret på høyresiden.

En regjeringskrise trenger andre foranledninger enn spekulative forutsigelser. For det første må selve regjeringsgrunnlaget være i oppløsning. Det er det lite som tyder på. Ledende størrelser i KrF har riktignok uttalt seg kritisk til Regjeringens respons på Riksrevisjonens kritikk for manglende terrorsikring av forsvars- og politibygninger, men derfra og til å felle Solberg-regjeringen er det for KrF et helt uoverstigelig stykke.

En regjeringskrise trenger også en opplagt sak. Det er ganske frekt og freidig av Ap, SV og Sp å kritisere Solberg-regjeringens tryggingspolitikk når de selv utgjorde en regjering som tok så lett på folks sikkerhet at et monster av et djevelsk menneske fikk anledning til å myrde 77 mennesker en julidag for sju år siden. Ap bør ikke glemme hva som skjedde på Stoltenberg-regjeringens vakt 22. juli 2011.

Og så trenger en regjeringskrise også et alternativ. En flertallsregjering med Jonas Gahr Støre i spissen betyr at Ap må lene seg på røde og grønne kommunister i tillegg til SV og Sp. For mange i Senterpartiet er det lettere å se for seg et samarbeid med selveste Frp enn med MDG og Rødt, som begge står for alt det Sp er mot.

Sylvi Listhaugs gjenkomst vil nokså sikkert gi Frp et løft. Partiet har slitt på meningsmålingene fordi partiet har for få resultater å vise til med hensyn til egne hjertesaker. Hvis Høyre fortsetter å føre en sosialdemokratisk innvandringspolitikk, kan det skape økte vanskeligheter for Frp – og etter hvert true Regjeringens liv.

Arendalsuka er en politisk happening hvor samfunnseliten setter hverandre stevne. Arrangementet er en slags samfunnspolitisk varemesse hvor politiske partier, interesseorganisasjoner, medier og store bedrifter eksponerer seg – for hverandre. Det hadde vært mer nyttig for elitene om de hadde spredt seg ut over landet og fått folk flest i tale. Men da hadde de vært nødt til å forlate de boblene hvor de holder til og som gjør at de må ha meningsmålinger for å vite hva folk mener og er opptatt av – utenfor boblen.

Så langt er det ikke kommet noe nytt fra Arendal. Regjeringen må avfinne seg med en del kjeft, hvorav mye ikke er helt ubegrunnet, men livet står ikke på spill.  

Et Ap som er så redusert at det bare har halvparten av glansdagens oppslutning, vil trolig ha nok med sin egen gjenreisning i god tid fremover.