Stortingsvalget er for lengst overstått; noen vant og noen tapte, mens atter andre gjorde begge deler. Det sist anførte lyder som en logisk umulighet, selv til norsk politisk sammenheng å være – og gudene skal vite at krumspring i ytterkanten av mulighetsrommet sjelden påtales på Youngstorget, Løvebakken eller andre offentlige «hellige steder» –, men påstanden tør likevel være dekkende for Arbeiderpartiets valgresultat. Selv fikk de en oppslutning svært nært det moderne bunnivået, men samtidig var støtten til den borgerlige trekløver-regjeringen med halehenget Fremskrittspartiet enda mindre entusiastisk. Senterpartiet, SV og Rødt gikk derimot frem og ble redningen for venstresiden. Altså ble det regjeringsskifte med Jonas Gahr Støre som ny sjef. Dette gir meg påskudd til å minne om noe av det diskvalifiserende denne mannen har stått for etter at han som Gro Harlem Brundtlands koffert- og mappebærer numero uno tok sine første steg mot politikkens absolutte kremlag.

Personlig er jeg ikke spesielt opptatt av Støres mindre patente tilhørighet til den norske arbeiderklassen; den tid er uansett forbi da systematisk forbedring av innfødte arbeideres kår var primæroppgaven til de politiske arvingene etter Gerhardsen-generasjonen. Det jeg derimot bryr meg riktig mye om, er hvorvidt norske toppolitikere har klart å stå rakrygget når det blåste friskt rundt øra på dem og deres nærmeste. Sviktet de, eller leverte de varene? Grunnen er at adferden da med stor sannsynlighet avslører hvordan de fremtidig kan forventes å agere dersom det på deres vakt skulle skje at vi blir utsatt for virkelig eksistensielle påkjenninger som nasjon, kanskje endog noe lignende det Nygaardsvold og hans kolleger plutselig fant seg midt oppe i. 

Vi lar småtterier som litt økonomisk fiksing hist og her, på egne og nære venners vegne, ligge. Isteden er det tre episoder fra Støres politiske liv jeg særlig vil trekke frem og mener gir ubehagelige hint om hva som kan bli situasjonen nå når mannen er endt opp som sjef for hele bøtteballetten: hans adferd under karikaturstriden, hans forsøk på å snakke seg vekk fra at han ble tatt i usann tale (les: løgn) under et intervju om forholdet til terrororganisasjonen Hamas, samt endelig hans uansvarlige «flørteforsøk» under en tale til egne partifeller da han lot seg rive med til å delta i en besynderlig «budrunde» om hvor mange syriske flyktninger Norge skulle hente («10.000 syrere-episoden»). De nevnte «not his finest moments» har likheter så vel som forskjeller, men alle sier mye om hvorvidt Støre er en ærlig mann hvis primære anliggende er Norges og nordmenns beste.

Under karikaturstriden rundt 2006 var Jonas Gahr Støre norsk utenriksminister. Han stod ikke opp for ytringsfriheten og norske verdier da det gjaldt som mest, men tvang frem en slags unnskyldning fra den stakkars redaktøren for et lite, ubetydelig tidsskrift («Magazinet») som av uklare grunner var blitt singlet ut som hovedmålet for muslimenes vrede. På denne og andre måter bøyet utenriksministeren seg som et siv i vinden for de voldsomme reaksjonene fra muslimsk/islamistisk hold mot at danske og norske aviser hadde trykket tegninger av profeten Muhammed. Med andre ord: Han sviktet alvorlig. Dette gjør ham uskikket til å bli Norges statsminister, hvilket Thuestad forbilledlig poengterte i en artikkel på selve valgdagen for en måned siden. 

At norske velgere i de femten årene som er gått siden den opprinnelige karikatur-publiseringen i Jyllands-Posten, ikke har straffet Ap og Støre hardere ved valgurnene enn de har, må man bare ta til etterretning. Skam forsvinner ikke selv om mange har dårlig hukommelse og/eller ikke klarer å konkludere vedrørende kandidaters egnethet ut fra handlinger de har begått. Noen ganger er dessuten latenstiden forbausende lang før mistillitvekkende adferd får politiske konsekvenser. Andre ganger skjer det aldri, takket være vellykkede maskeringsoperasjoner ledet av framifrå PR-folk eller av andre grunner, det skal også innrømmes. Hverken livet eller politikken er rettferdig alle ganger.

Fra omtrent samme periode finnes på nettet en ubetalelig videosnutt der minister Støre benekter å ha snakket med den palestinske (terror)organisasjonen Hamas, men deretter snur på femøringen når TV2-journalisten konfronterer ham med at de faktisk har på film en Hamas-representants ord for det stikk motsatte. Støre prøvde da å få tatt scenen om igjen, angivelig fordi journalistens spørsmål var «uklart», hvilket i sin tur førte til et annet svar fra Støre enn han burde gitt. Om det siste hersker ingen tvil, men feilen i sammenhengen var én, og én alene, nemlig at utenriksministeren viklet seg inn i det som på eufemisme-norsk i velvilligste fall kalles en «erindringsforskyvning». På vanlig språk betyr det at Støre talte usant og deretter fossrodde for å prøve å komme seg ut av den pinlige situasjonen.

Den tredje episoden involverer ikke åpenbar feighet eller lurendreieri, men illustrerer derimot hvordan den nå påtroppende statsministeren under jakt på popularitet på egne og partiets vegne satte Norges beste interesser til side i en tilspisset situasjon. Mens krigen i Syria pågikk som verst for noen år siden, oppstod et mediedrev for at vestlige land skulle «redde syriske flyktninger som rømte fra krig og nød». Godhetspartiene bød over hverandre i konkurranse om hvem som ville ta imot flest nødstedte til Norge, og under en tale på Aps landsmøte i 2015 smelte Støre til: Norge måtte hente 10.000 syriske flyktninger som ledd i dugnaden! Responsen ble akkurat den han trolig hadde forventet, stående applaus fra begeistrede landsmøtedeltagere som med glødende kinn tiljublet lederen.

Ikke for intet kalte Rustad i en Document-kommentar skuespillet for «Grenseløs solidaritet og tom idealisme». Slikt er ikke vakkert å se på for tenkende folk, skjønt andre lar seg blende. Utspillet utløste uansett ingen åpenbar begeistring ved valget noen måneder etterpå, men nå i høst var minnet bleknet tilstrekkelig til at mannen tydeligvis fremstod som en spiselig statsministerkandidat for den samlede venstresiden, Senterpartiet inkludert. Utsiktene til å skulle oppleve Erna Solberg under enda en periode i statsminister-stolen utløste ingen begeistring, så da fikk det vel bli Støre, da.

Ja, det fikk vel dét. Men jeg kan altså ikke fri meg fra undring over hvor merksnodig vanskelig det tydeligvis er å få en sosialdemokratisk leder i landet vårt som ikke har en rekke etisk-politiske blemmer på CV-en. Man tenker uvegerlig i sammenhengen tilbake på Stoltenberg og bilbulkesaken samt flere andre episoder som neppe noen i folket ville vært stolte over, og spør seg: Hva er det med dette partiet når slike som Støre er det beste de kan tilby? For la oss ikke lure oss selv; hvorvidt voksne personer klarte å stå i stormen tidligere under et innholdsrikt politisk liv, har betydning for hvordan deres egnethet skal vurderes for de aller høyeste tillitsvervene innen statsstyret, annerledes kan man ikke se saken. Fra et kollektivistisk (sosialistisk eller sosialdemokratisk) ståsted kan man rett nok hevde at det er partiet, ikke lederen, som fatter beslutninger og fastlegger politikken, men et slikt anti-individuelt perspektiv deler vel knapt noen lenger. Slik får vi små menn i ledelsen samtidig med at situasjonen beskrives som storveies. Støre fremholdes som en helstøpt og samlende figur, og er han ikke både fin i tøyet og dyktig i fransk, kanskje?

Man snur seg vekk og ber en stille bønn om at det skal gå det norske folk bedre enn de i valg har gjort seg fortjent til, også denne gangen. «Det vil helst gå godt,» påstod Max Manus, og som regel stemmer vel påstanden. «It is better to be lucky than good», sa dessuten daværende sjakkverdensmester Capablanca da han for hundre år siden av uforstående journalister ble anklaget for ofte å ha flaks, og man kan bare håpe at også Støre har noe usynlig ved seg som gir ham og folket medgang.

Personlig kan jeg ikke gjøre mer enn krysse fingrene. Risikoen er imidlertid betydelig for at kronisk politisk inkompetanse før eller siden kommer til å innhente selv et land som stort sett har hatt lykken med seg gjennom sin moderne historie.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂