Sakset/Fra hofta

President Barack Obama har lagt om kursen: han sto for en pragmatisk realisme i sine to første år, men nå har han omfavnet en idealisme som minner mer om George W. Bush.

Disse linjene er ikke tydelige i den norske debatten, fordi journalister og medier befinner seg på et helt annet ideologisk spor. For den politisk korrekte eliten i Europa er Obama blitt for krigshissersk og voldelig. De greier ikke se det som idealisme. For dem er idealisme ensbetydende med pasifisme og dialog.

Derfor er det viktig å lytte til de beste ekspertene i USA, og en av dem er utvilsomt Walter Russel Mead ved Council of Foreign Relations.

Obamas tale til State Department der han slo fast at USA er på demokratiets side i Midtøsten, var ikke et USA som kommer diltende etter. Det var et USA som lover å ta opp kampen med undertrykkende regimer og politiske partier, også om de skulle befinne seg i opposisjon. Man må bare håpe at dette også omfatter islamistene.

Den konfronterende tonen var tydelig i feks. omtalen av Iran og dets atomplaner. Obamas utstrakte hånd er trukket tilbake. Den ble aldri møtt.

Norsk opinion har hørt lite om at George W. Bush og Condoleezza Rice faktisk sto for et brudd med realpolitikken og førte en idealistisk politikk i Midtøsten. Dette kostet Bush mange venner i Midtøsten.

Obama forsøkte seg med realisme, men snakker nå i samme termer som Bush. Det koster også ham mange venner, skriver Mead.

President Obama has deep-sixed the ‘realism’ that marked the first two years of his approach to the Middle East. He has returned to the foreign policy of George W. Bush.

The United States is no longer, the President told us in words he could have borrowed from his predecessor, a status quo power in the Middle East. The realist course of cooperating with oppressive regimes in a quest for international calm is a dead end. It breeds toxic resentment against the United States; it stores up fuel for an inevitable conflagration when the oppressors weaken; it stokes anti-Israel resentment when hatred of Israel becomes the only form of political activism open to ordinary people; it strengthens the hold of extremist religion and strangles the growth of liberal forces.

More, he attacked Iran. All that talk about avoiding polarization with Iran is gone. Instead, President Obama singled out Iran as an oppressive, tyrannical regime supporting terror and running an “illicit nuclear program” as well.

Det passet ikke inn med svartmalingen av Bush at han var en idealist som faktisk omgjorde det til praktisk politikk.

Bush hadde rett strategi, men han snublet i taktikken. Nå omfavner Obama Bush sin strategi, ganske enkelt fordi det er den eneste riktige i terrorens tidsalder, og gitt amerikanske interesser og verdier.

In Power, Terror, Peace, and War, I wrote that the Bush administration had articulated a post 9/11 national strategy for the United States that was not only right, it was inescapable. But the Bush administration’s tactical errors and profoundly wrongheaded public diplomacy undermined support for those policies at home and abroad.

President Obama has long hesitated between the idea that Bush had the wrong strategy and the idea that the strategy was sound but that the tactics and presentation was poor. He seems now to have come down firmly on the side of the core elements of the Bush strategy.

The President is nailing his colors to the mast of the Anglo-American revolutionary tradition. Open societies, open economies, religious freedom, minority rights: these are revolutionary ideas in much of the world. Americans have often been globally isolated as we stand for the rights of ordinary people (like immigrant African chambermaids in New York hotels) against the privilege of elites. A faith in the capacity of the common woman and the common man to make good decisions (and in their right to make those decisions even if they are sometimes wrong) is the basis of America’s political faith; President Obama proclaimed today that this needs to be the basis of our policy in the Middle East.

Dette er en uhyre viktig omlegging, også for europeere. For det er herfra europeerne kan hente inspirasjon og krefter i sin kamp mot politisk korrekthet og islamisme. USA bevarer og forsvarer det åpen samfunn og dets verdier, men ikke defaitistisk, ettergivende, men aktivt, pågående, for å drive fienden tilbake, og forsvare det åpne, frie samfunn.

Det er termer som en europeiske statsminister ikke en gang tør anvende. Jens Stoltenberg og regjeringen gjorde noe uhørt da de sluttet seg til Libya-intervensjonen. Men antikrigsfronten har fått summet seg og gjør nå alt for å avsluttet engasjementet. Analyser som viser hvorfor Norge bør delta, og at dette faktisk dreier seg om hvilke verdier Norge skal forsvare på hjemmebane, fremlegges ikke. Det er den sammenhengen som er helt kritisk, hvis man skal mobilisere folk, både innvandrere og norske, om hva som står på spill, og hva Norge står for.

Obama Embraces His Inner Bush