Det er fascinerende, og dypt urovekkende, å lytte til norske samfunnsdebattanter når de kommer med feil informasjon.
I en nylig podkast satt forfatter Ole Asbjørn Ness, iNyheter-redaktør Helge Lurås og Høyres Mahmoud Farahmand og diskuterte innvandring.
Dette er menn som gjerne vil fremstå som realorienterte. Likevel avslørte samtalen en tydelig mangel på kunnskap om hvordan verden faktisk fungerer utenfor den norske bobla. De konkluderte rørende enig med hverandre at begrepet «remigrasjon» er unødvendig og «gir en dårlig følelse».
Ness gikk lengst i sin uvitenhet, da han hevdet at det å frata en innvandrer statsborgerskapet, er en «helt utypisk europeisk tanke», inhuman og uetisk.
La oss punktere denne norske naiviteten med harde fakta, fra Europa og fra Asia.
Løgnen om det «humanitære» Europa
Ness’ påstand om at tap av statsborgerskap er utypisk for Europa, er beviselig feil. Det er faktisk Norge som er avvikeren. Resten av Europa har for lengst innsett at statsborgerskap ikke er en hellig gral, men en kontrakt som kan brytes.
Fakta taler for seg selv:
Storbritannia: Har kanskje Europas strengeste lover. British Nationality Act gir innenriksministeren rett til å frata personer statsborgerskapet hvis det er «to the public good» (til fellesskapets beste). Dette brukes aktivt mot terrorister og alvorlige kriminelle med dobbelt statsborgerskap. Shamima Begum-saken er kroneksempelet.
Danmark: Våre naboer kan administrativt frata fremmedkrigere statsborgerskapet uten en gang å gå via domstolene først, for å hindre dem i å returnere etter utreise.
Frankrike, Belgia og Nederland: Alle disse landene har lovverk som tillater inndragelse av statsborgerskap ved terror eller handlinger som skader nasjonens vitale interesser.
Sveits: Kan trekke tilbake statsborgerskapet hvis en persons oppførsel er «alvorlig skadelig for Sveits’ interesser eller omdømme».
Når Ness kaller dette «utypisk europeisk», avslører han at han lever i en ideologisk fantasiverden. Europa beskytter seg selv. Det er bare Norge som tror at det er «etisk» å la terrorister og andre som driver med grov kriminalitet beholde passet.
Jussen de ikke kjenner til
I podkasten ble det også hevdet at selv en mann som Arfan Bhatti ikke kan miste sitt statsborgerskap. Dette er direkte feil, og det er skremmende at debattanter på dette nivået ikke kjenner norsk lov.
Statsborgerloven § 26 b er krystallklar: En person som har dobbelt statsborgerskap, kan fratas det norske ved dom dersom vedkommende har utvist fremferd som er «sterkt til skade for Norges vitale interesser».
Problemet er ikke at loven ikke finnes; problemet er at vi har politikere og domstoler som er for feige til å bruke den. I stedet bruker man millioner av skattebetalernes penger på uendelige rettssaker mot personer som Arfan Bhatti. Hadde man fratatt ham statsborgerskapet og sendt ham ut med første fly, hvor han selv måtte betale flybilletten, hadde det sendt et budskap til andre om at Norge mener alvor.
Slik det er nå, fremstår vi nærmest som en nasjon alle ler av.
Arfan Qadeer Bhatti (t.h.) og hans advokat John Christian Elden.
Foto: Vidar Ruud / NTB
Lærdommer fra Asia: «Undesirable Aliens»
Jeg har bodd over 20 år i Thailand og nå i 13 år på Filippinene. Her nede ler man av den europeiske naiviteten. I denne delen av verden er reglene enkle, brutale og rettferdige: Du er gjest. Oppfører du deg ikke, ryker du ut.
Her finnes det juridiske begrepet «Undesirable Alien» (uønsket utlending).
Filippinene (Philippine Immigration Act, Section 37): Enhver utlending kan arresteres og deporteres hvis de blir dømt for kriminalitet, eller hvis myndighetene mener de er en trussel mot offentlig orden. Det er ingen lange ankerunder, ingen «synd på»-argumenter. Du blir satt på et fly og svartelistet.
Thailand: Hvis du bryter loven, mister du visumet. Soner du en dom, blir du deportert og svartelistet i alt fra 5 år til 100 år (livstid). Har du karet deg til et thailandsk statsborgerskap (noe som er svært vanskelig), kan dette tilbakekalles umiddelbart hvis du truer rikets sikkerhet eller offentlig moral. I 2015 kom en ny lov som tilsier at om man har noe på sitt rulleblad fra Thailand, slipper man aldri inn i landet igjen, nærmest uansett.
Disse landene forstår noe Norge har glemt: Et land eksisterer for å beskytte sine egne borgere, ikke for å være et sosialkontor for verdens kriminelle.
Hvorfor vi trenger remigrasjon
Ness, Lurås og Farahmand mener at begrepene vi har, er «gode nok». Det er de ikke. Dagens system er designet for en tid da innvandring handlet om svensker og dansker. Det fanger ikke opp:
De papirløse: Som går fritt rundt i våre gater.
De uintegrerbare: Som lever på trygd i tiår, forakter norske verdier og bygger parallellsamfunn.
De kriminelle med pass: Som bruker det norske statsborgerskapet som et skjold for å drive gjengkriminalitet.
Remigrasjon er ikke et fy-ord. Det er den eneste logiske løsningen på et demografisk og kulturelt selvmord. Det handler om aktivt å returnere dem som oppholder seg her ulovlig, og å legge til rette for at de som aldri vil bli norske, reiser hjem.
Ness og Lurås mener tanken om å betale folk for å reise hjem til sine egne land, er en fin ting, men slikt er en totalt fjern tanke i land i Asia. Hvis du ikke har penger til å kjøpe din egen flybillett, blir du satt i immigrasjonsfengsel, og der er det er kun et murgulv hvor alle må ligge tett i tett. Ingen luksus der i gården, noe som gjør at de fleste fort som svint betaler den nødvendige flybilletten og kommer seg hjem.
Norge er et lite, naivt land i nord som tror vi er verdensmestere i snillhet. Sannheten er at vi er verdensmestere i dumsnillhet. Mens Asia beskytter sine grenser og Europa strammer inn, sitter norske «intellektuelle» i podkaster og bekymrer seg for om det er «etisk» riktig å beskytte nasjonen.
Hvem trenger vel egentlig fiender med slike «konservative» venner?
