Nytt

Trond Berg Eriksen er ikke nådig i sin anmeldelse av Tariq Ramadans bok «Mangfoldets filosofi» i Morgenbladet. Det nærmer seg total slakt. Ramadan fremstår som en glatt selger, en som rundprater publikum. I Morgenbladet har han hatt fri bane. Det spørs om redaktør Alf van der Hagen er særlig begeistret.

På norsk foreligger nå Mangfoldets filosofi, hvor forfatteren søker å finne mening i den kulturelle situasjonen som er hans foretrukne manesje. Boken dreier seg om krig og fred og sånt: tro og viten, frihet og toleranse, brorskap og likhet, kvinner og menn, tradisjoner og modernitet, tilgivelse og kjærlighet. Det er som om Kahlil Gibrans bok Profeten var gjenoppstått i fornyet skikkelse. Språket er blomstrende, retorisk og metaforisk, men helt uten den estetiske presisjonen som stedvis faktisk fantes i Gibrans bok. De som gjør knefall for Mangfoldets filosofi, er de som har bestemt seg for å gjøre det på forhånd. Det er en bok som genererer flere tanker hos kjøperen så lenge den er uåpnet, enn etter at den er åpnet. Å anmelde bøker er som regel gøy. Men det betyr også at man må lese bøker fra perm til perm som man verken liker eller lærer noe av.

På toppen. Hovedtemaet som lurer i bakgrunnen er muligheten for et globalisert kulturfellesskap. Ramadans forutsetning er at alle filosofer, alle religioner, alle psykologer og alle diktere til alle tider og på alle steder dypest sett har sagt det samme. Derfor kan han springe over århundrene, over landegrensene og over forskjellene mellom ulike betraktningsmåter og tradisjoner som om de ikke skulle eksistere. Alle partikulariteter er, slik han ser det, ren overflate. All identitetspolitikk er konfliktskapende, og identitetskonflikter skyldes synsbedrag og følelser på avveie, mener han. Et åpent spørsmål er derfor hva de har tenkt på, alle de andre som har bekjempet hverandre i århundrer og årtusener. Nå har i hvert fall Ramadan plassert seg på toppen av næringskjeden og spiser alle filosofer, alle religioner, alle psykologer og alle diktere til alle tider og på alle steder, som knask.

Flyvertinneengelsk. Om referatet høres ut som parodi, er boken betydelig verre. Ramadan er en namedropper helt i verdenstoppen. På tre tilfeldig valgte sider finner jeg 15 henvisninger til alt fra orakelet i Delfi via Rimbaud, Koranen, Dante, Kierkegaard, Sartre, Dostojevskij og Heraklit til buddhismen. Alle sitater er kontekstløse. Hva mer er: De er åpenbart hentet fra samlinger av bevingede ord. Ingenting tyder på at Ramadan kjenner nærmere til mer enn en fjerdedel av de forfatterne han refererer til. Teksten er språklig sett akkurat så uklar at mange kan mistenke ham for å være en meningsfelle. Hans glatte betraktninger har ingenting med filosofi, det vil si disiplinert begrepsbehandling, å gjøre. Det er som å overvære en FN-konferanse om livets mening hvor alle innlegg oversettes til flyvertinneengelsk. Fantes det mennesker på månen, ville han tale på deres vegne også – med en overlegen innsikt i deres situasjon.


Globalisert babbel