Gjesteskribent

Olavsfestivalen inviterte i 2016 innvandrere i Trondheim til konsert med muslimske artister i Erkebispegården. De fikk blant annet høre religiøs, islamsk musikk med Noureddine Khourchid and the whirling dervishes of Damascus in Syria. Som hyllet Allah med den kristne nasjonalhelligdommen, Nidarosdomen, som bakgrunnskulisse. Foto: Bente Haarstad.

Den pur unge Philip Manshaus drepte sin adopterte søster og brøt seg inn i en moske i Bærum. Han hadde med seg skytevåpen som han hadde til hensikt å bruke mot den muslimske menigheten. Han ble imidlertid overmannet av to eldre herrer i religiøse/tradisjonelle plagg. De hadde ham under kontroll til politiet tok over. De to pakistanerne ble senere intervjuet av mediene, og oversettelsene (de snakker tilsynelatende kun urdu) bekrefter at de gjorde en heroisk innsats. Denne saken er fullstendig oppklart for alle vanlige nordmenn. Men nå er det satt 50 politifolk fra PST for å etterforske den videre, og Gud vet hvor mange psykologer som skal finne ut hvordan tullingen ble radikalisert. Frank Rossavik i Aftenposten har naturligvis også kastet seg på tastaturet for få avslørt hemmelighetene bak «høyreekstrem radikalisering» (23/8). Tenk om den samme innsatsen hadde vært gjort (med tilsvarende fanfare) for å finne ut hvorfor muslimske kvinner og menn sluttet seg til terrororganisasjonen IS. 

Aftenposten setter likhetstegn mellom muslimsk – og høyreekstrem terrorisme (22/8), og anbefaler tiltak for å finne ut hvordan man kan arbeide for å motarbeide radikalisering i begge grupper. Solberg-regjeringen følger opp! Den skal nå utarbeide en handlingsplan mot «muslimhat». Selvpiskingen vil ingen ende ta: Man blander litt burka og litt bunad og håper på et multikulturelt resultat. Det som imidlertid er fasiten i den uken tullingen i Bærum slo seg løs, er at Allahs soldater utførte 28 dødbringende angrep i 12 land, hvilket førte til 118 drepte og 331 sårete. I juli drepte de 769 personer. Hittil i år er flere tusen drept som resultat av muslimsk terror (kilde: Hallgrim Berg).       

Segregeringen i Oslo skiller nordmenn fra innvandrere med og uten norsk pass. Den samme utviklingen har man hatt i andre norske byer, dog i mindre grad enn i Oslo. Innvandrerne bor helst i klynger der skillelinjene dannes av nasjonalitet, språk og kultur. Innvandrere som i varierende grader ønsker å bli mest mulig norske er også grenseoverskridende hva angår bosetningsmønstre.  Segregering er et kjent fenomen. Et eksempel er at norske innvandre til USA valgte å slå seg ned i områder som i størst mulig grad lignet på Norge, klimatisk og topografisk, men først og fremst fordi de ville hegne om eget språk og egen kultur. Et enda mer nærliggende eksempel. Da jeg bodde i Thailand ledet jeg i en periode en virksomhet som involverte thailendere, tyskere, engelskmenn og nordmenn. En tid etter at jeg ankom Bangkok (fra Riyadh) arrangerte vi et hageselskap for alle ansatte. Jeg ba om at man ordnet bordplanen slik at nasjonalitetene ble blandet. Det ble et mislykket selskap. Under senere hageselskaper av samme art, ble alle plassert nasjonsvis. Selskapene ble særdeles vellykkede. Alle mennesker er likeverdige. Men i dag trekker man det for langt i PK – kretser når man later som om alle mennesker er like. For meg blir det like smart som å hevde at pudler, retrievere, dalmatinere osv. egentlig er pekingesere. 

Et gammelt samfunn som vårt er formet gjennom mer enn 1000 år. Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike etter slaget i Hafrsfjord i 872. Rikssamlingen var en betingelse for Slaget på Stiklestad og kristningen av Norge fra 1030. Unionstiden, først med Danmark så med Sverige, 1814, 1905, to verdenskriger og nasjonsbygging under den kalde krigen forandret ikke det faktum at vi nordmenn er forankret i våre røtter. Dersom vi skal finne oss til rette med en fremmedartet minoritetsbefolkning og den skal finne seg til rette med oss, må den ikke bli for stor. Fravær av uroligheter og voldshandlinger er avhengig av det.

Det er altfor mange i vårt samfunn som ikke vil begripe at den samfunnsstruktur som er bygget opp gjennom vår historie er truet av store destruktive krefter som virker i synergi, kanskje styrt, men trolig heller fordi det ideelle siktemål for disse kreftene er å skape et nytt menneske som skal redde verden. Man får håpe at bestrebelsene på å skape det nye mennesket blir mislykket også denne gang. Dersom eksperimentet mot formodning skulle bli vellykket, vil man samtidig måtte utvikle den perfekte totalistiske stat (les den nylig utkomne boken «Revolusjonens barn»). 

Det er mange bidragsytere til samfunnets oppløsning. Noen av de største bidragsyterne er omhandlet i det følgende. 

Klimaekstremistene

Klimaekstremistene (de som arbeider for å få lagt ned olje – og gassindustrien over natten, stenge byene for privatbiler, erstatte småhusområdene med stalinblokker og gjøre nordmenn til veganere) skal redde kloden fra undergang. Tidligere tiders religiøse hysterikere så for seg jordens (sikre) undergang med en fremtid for de døde enten i Himmelen eller i Helvete. Dagens klimahysterikere er neppe like religiøse, og må vel se for seg et kommunistisk – og multikulturelt – likhetssamfunn etter at de har lagt det nåværende kapitalistiske samfunn i ruiner. 

Den norske kirke

Kirkeledelsen bøyer av for nye trender ved alle korsveier. Det gjelder grunnleggende kirke/folk-saker som barnedåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse.  Kirken utviser også en nesten sykelig trang til å forstå fremmede kulturer og religioner, eller humanetikere for den skyld. Man fristes til å mistenke kirkeledelsen (minst en av våre biskoper er kommunist) for å mene at det viktigste er å tro, ansett hva man tror på. Medlemmene av Statskirken vandrer etter i flokk og følge. Selv det kommende 1000-årsjubileet (2030) for feiringen av kristningen av Norge ser ut til å bli en historieløs multikulturell affære. Foreløpig synes det som at Stiklestad-arrangørene har «glemt» at Rikssamlingen under/etter slaget i Hafrsfjord i 872 var en forutsetning for Stiklestad.

Den nasjonale skoleledelsen

Skoleledelsen (hva nå egentlig den består av) er sterkt opptatt av multikulturell utvikling. Alle nordmenn som er født før 1960 kan salmer og sanger vi var (er?) glade i. Vi tilegnet oss mange av dem på mors fang helt fra tiden før vi ble født. Barn sitter ikke på mors fang lenger, og mødrene har vel stort sett sluttet å synge. Her mistes allerede en grunnleggende kulturell verdi. Dette er skoleledelsen og skolepolitikerne så begeistret for at de har fjernet sang, religion, norsk og historie fra fagkretsen på skolen. Historiefaget er i stor grad fjernet helt opp til universitetsnivå for å hindre at nordmenn skal vedbli å være stolte av Norges gamle historie. Det er heller ikke lenger viktig for venstresiden å skape en skole med flinke elever som får gode karakterer. Målsettingen er en multikulturell skole, og da aksepteres hvilken som helst nivåsenkning for å nå målsettingen. Byrådet i Oslo baner vei. Nå skal det også innføre skolemat til erstatning for nistepakker i Oslo-skolen.  Byrådets hovedhensikt er utvilsomt at alle elever skal spise halal-korrekt veganer-kost.

Utenriksledelsen 

Norge er godt forankret i Atlanterhavserklæringen fra 1941. Den var bestemmende for forløpet av den annen verdenskrig, dannelsen av FN og NATO, Vestens demokratiske utvikling gjennom hele etterkrigstiden og utviklingen av vår velferdsstat. Vår sikkerhet avhenger av at vi lojalt hegner om båndene til Storbritannia, Canada og USA. Men i våre dager hakkes det på Storbritannia og USA på daglig basis. Vår Regjering og utenriksledelse bøyer nakken for Kina, og vi inviterer Irans utenriksminister for å gi oss råd om vi skal sende en fregatt som deltager i en amerikansk-ledet eskortegruppe i Hormuzstredet (under den kvalmende rådgivningsseremonien nektet rådgiveren å håndhilse på kvinnene, hvilket Anniken Huitfeldt aksepterte med et kniks og et servilt smil). Ellers går vår utenriksminister for ofte til Brussel og Berlin når hun burde holde seg til Washington. Resultatet av denne hjelpeløsheten er at Norges sikkerhet settes på spill, hvilket ytterligere understrekes av at Regjeringen ikke vil styrke Forsvaret.

Landets politiske ledelse

I 1980 hadde våre politiske partier 500 000 medlemmer. I dag har partiene 150 000 medlemmer med en ganske høy gjennomsnittsalder. Til tidlig i 1980-årene fanget velsmurte partiorganisasjoner opp velgernes tanker, meninger og drømmer. Partilederne utgjorde en elite som vekslet mellom offentlige verv og politiske lederstillinger. Ledelsens omforente politikk fløt på pedagogisk vis nedover til velgerne gjennom partiorganisasjonen. I dag er partiorganisasjonene altfor små til at disse mekanismene skal kunne virke. Dertil vasser våre politiske partier i penger. De forvaltes og forblir hos partiledelsen, som ansetter et utall politiske rådgivere. Media-rådgiverne kommer i tillegg. I hvert parti har man en boble på toppen som består av politikerne, deres rådgivere og et knippe journalister. Ungdomspartiene er i dag sterkere enn moderpartiene. De klekker ut broilere til Stortinget, politiske partier og i regjeringen. Tiden er dermed forbi for brede politiske kompromisser: Dersom sittende regjering (for eksempel AP-styrt) ble avløst av en ny regjering (for eksempel Høyre-styrt) så ble det ingen omkamp om vedtatte kompromisser. I våre dager kan alle store politiske vedtak vakle. Det gjelder for eksempel fylkes – og kommunereformen, politireformen, langtidsplanen for Forsvaret og landets sikkerhetspolitiske orientering. (Fritt etter Dag Einar Thorsen/AP.) 

I embetsverket ser man tendenser til at det å være kvalifisert virker diskvalifiserende. Det er nemlig slik at det er helt andre kriterier enn kvalifikasjoner som legges til grunn når stillinger skal besettes. Dertil er det utviklet en ukultur som medfører at en embetsmann som sier sin mening oppfattes som illojal. Og det får karrieremessige konsekvenser. Dette er embetsverkets variant av «no platforming». 

Konklusjon

Vi har utviklet et politisk byggverk som vakler, fylt med politikere som mangler ryggrad. Dermed blir de pådrivere for et multikulturelt samfunn, klimahysteriet, kirkelig forfall, nedbrytende skolereformer og en feilslått sikkerhets – og forsvarspolitikk. Dette kun for å nevne noen få viktige politikkområder. Det vårt land trenger er gjeninnføring av et solid politisk byggverk som ikke vakler, og valg av politikere med ryggrad som står i stormen. En god begynnelse er å vedta en ny lov som sier at det kreves 10 års yrkeserfaring fra privat sektor for å være valgbar til Stortinget.

Siden det ikke er åpenbart at det finnes vilje hos politikerne til å akseptere faresignalene, bør velgerne ta grep for å gni det inn. En aktiv motstandsbevegelse må dannes for å reversere bevegelsen mot oppløsningstendensene i samfunnet. Den må motarbeide alle organisasjoner som arbeider for å øke den ikke-vestlige innvandringen, eller som av snillistiske grunner legger forholdene til rette for en slik innvandring. Den må motarbeide klimahysterikerne og støtte klimarealistene. Den må systematisk motarbeide alle personer og organisasjoner som ønsker å påtvinge nordmenn et multikulturelt samfunn. Den må motarbeide den delen av kirkeledelsen som går bort av Kirkens gamle verdigrunnlag. Den må bygge forsvars – og sikkerhetspolitikken på den nord-atlantiske bærebjelken. Den må arbeide for at færrest mulig velgere stemmer MDG, SV og kommunistpartiet RØDT. For første gang i manns minne har det oppstått en folkelig bevegelse som protesterer mot politikernes vanstyre. Den heter BOMPENGEPARTIET. I stedet for å sable dette partiet ned, bør man kanskje stemme på partiet ved kommende kommunevalg? Så får man bedømme situasjonen på nytt foran stortingsvalget om 2 år.  

    

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: