Bjørn Lomborg. Stillbilde: TED Archive / YouTube.

Vil kostbare forsakelser for å leve mer klimavennlig resultere i lavere CO2-utslipp og hindre katastrofal global oppvarming? Nei, fastslår Bjørn Lomborg i boken «Falsk alarm», som nå utgis på norsk.

Den apokalyptiske klima-alarmismen er grunnløs, og forsøk på å gjøre forhastede kutt i CO2-utslippene ved å gjennomføre en energi­revolusjon, vil gjøre større skade enn klima­endringene, som det er mulig å tilpasse seg med en sunn økonomi, hevder den danske miljø­tenkeren.

Forfatteren har oppsummert sitt verk konsist med bokens undertittel: «Hvordan klimapanikk koster oss titusener av milliarder kroner, skader de fattige, og ikke bidrar til en bedre verden».

På snaut 300 sider utdyper han resonnementet i detalj på en måte som både er lettlest og solid underbygd med faglitteratur. Boken dokumenterer grundig at løsningene som mektige krefter nå prøver å dytte ned i halsen på oss, er klart verre enn problemene de foregir å hanskes med.

Wigestrand Forlag fortjener ros for å ha gjort en så viktig debattant tilgjengelig på norsk, og en takknemlig tanke går til nylig avdøde Morten Jødal, som har oversatt boken til vårt morsmål.

Omslag: Wigestrand Forlag.

I en rasjonell verden ville Bjørn Lomborg hatt en fremtredende plass i den internasjonale klimadebatten, ikke minst i forbindelse med Glasgow-møtet, der enhver reell debatt om klimapolitikk glimret med sitt fravær.

Men til tross for at han i likhet med mainstream-konsensus fester lit til klimamodeller som spår betydelig oppvarming utover i århundret, er han knapt synlig i internasjonale medier, med noen få hederlige unntak som Wall Street Journal og Daily Mail. Niall Ferguson har ellers gitt Lomborg ekko hos Bloomberg.

Heller ikke norske medier tar noen særlig notis av en nordisk kapasitet på klimafeltet som ikke går i takt med den akademiske og mediale makteliten.

Lomborg deltok i to offentlige arrangementer under et nylig besøk i Norge, i Oslo og Stavanger, men fikk kun beskjeden medieomtale. Siden han ikke bøyer seg for FN, Greta Thunberg og kompani, er han åpenbart å anse som en kjetter og en sabotør av en livsviktig klimakamp som mediene har gjort til en hellig plikt. Dagens Næringsliv gav da også plass til en professor som tok fatt på oppgaven med å ta ham ned.

Den danske statsviteren, som har skrevet om miljøpolitikk i mer enn tjue år, plasserer seg et sted mellom apokalyptikerne som tror de vil gå i graven lenge før tiden med mindre vi slutter med fossile energikilder i morgen, og de maksimalt avslappede som ikke ser nevneverdige problemer med de klimaendringene som måtte manifestere seg – en gruppe der DNs hit man nedlatende plasserer Lomborg.

Klimaet blir varmere på grunn av menneskelige CO2-utslipp, det er et problem, og det er fornuftig å prøve å redusere utslippene i det lange løp ved å satse på fornybar energi, mener Lomborg. Men verden må ikke gi avkall på så mye fossil energi så raskt at den svekker økonomien drastisk, det vil både skape tallrike problemer og svekke vår evne til å tilpasse oss en smule oppvarming eller avverge dens verste konsekvenser, legger han til.

Det å hanskes med endringene som kommer, tror Lomborg er helt overkommelig med en sunn økonomi. Det kan vi bare sikre oss ved å avstå fra paniske tiltak, samtidig som vi legger til rette for at den fornybare energien kan overta på lengre sikt, men det siste kan ikke gjøres ved å subsidiere eksisterende teknologi.

Lett er det ikke å forstå hvorfor slike rimelige betraktninger, som trolig deles av de fleste mennesker, ikke kan ha noen betydelig plass i debatten.

Forfatteren innleder sitt verk med å vise hvordan toneangivende medier går sammen om å piske opp en katastrofestemning:

New York Times advarer mot at «omkring på hele kloden skjer klimaendringene raskere enn forskere har forutsatt». Forsiden på Time Magazine advarer: «Vær bekymret. Vær meget bekymret.» Den britiske avisen The Guardian har gått lenger, og pålagt sine medarbeidere å bruke termene «klimatisk nødsituasjon», «klimakrise» og «klimasammenbrudd».

Retorikken er blitt mer ekstrem, og mindre forankret i forskningen, konstaterer Lomborg. Resultatet er at mange unge mennesker mister fremtidstroen og ikke ønsker å sette barn til verden. Alarmismen vil føre oss inn i en langt verre tilstand, hevder han.

Det er ikke sant at vi står på utryddelsens rand, tvert imot, poengerer Lomborg: Verden er bedre i stand enn noen gang til å avverge katastrofer i dag, og forklaringen er langt på vei at menneskeheten er blitt mer velstående og bedre til å tilpasse seg, også takket være sin innovasjonsevne.

Klimaendringene vil skape problemer, men hvis vi ikke gjør noe som helst for å avverge dem, kan kostnaden ved å hanskes med konsekvensene anslås til 3–4 prosent av hele verdens BNP, hevder han.

Dette inkluderer alle negative konsekvenser, ikke bare kostnadene knyttet til sterkere stormer, men også kostnadene ved økte dødsfall knyttet til hetebølger og tap av våtmarker fra et stigende havnivå.

Derimot er det helt urealistisk at den «avsindig kostbare» Paris-avtalen er bærekraftig, fortsetter han. Kostnadene ved å gjennomføre den ville beløpe seg til titusener eller hundretusener av kroner i året pr. person, hevder Lomborg. Det er politisk umulig, og selv om man anstrenger seg hardt for å få det til, er forsøket dømt til å mislykkes.

I boken, som kom ut på engelsk i fjor sommer, foregriper Lomborg tilløpene til energikrise som vi har sett de siste månedene, og fastslår at fenomenet rammer sosialt svært skjevt:

Når energi blir dyrere, ender vi alle opp med å betale mer for å varme opp våre hus. Fordi fattige bruker en større andel av sin inntekt til energi, vil en prisøkning ramme dem hardest. I den rike verden er det slik at omtrent 200 millioner mennesker allerede lider av energifattigdom, hvilket innebærer at betaling for energi spiser opp en tidel eller mer av lønna. Derfor må de enten bruke mindre energi, eller de må spare inn på andre utgifter. Energifattigdom er imidlertid ikke bare en ekstra kostnad for de allerede sårbare, det kan også ødelegge deres liv. For eksempel er det slik at energifattigdom innebærer at fattige eldre mennesker ikke lenger har råd til å varme opp boligen sin tilstrekkelig, slik at de må holde senga i flere timer.

For dem som allerede er rike, kan klimapolitikken derimot hjelpe til med å gjøre dem enda rikere:

Eliten bruker bare en liten del av sin høye inntekt på energi, slik at selv en dramatisk prisøkning i liten grad påvirker dem. Dette er grunnen til at det er lettere for de rike å godta høyere avgifter på energi. I virkeligheten er det slik at finansielle fordeler som følger klimapolitikken (for eksempel subsidier slik at huseiere kan sette opp solcellepaneler, eller kjøre Tesla) i stor grad går til de rikeste.

Under det rådende klimafanatiske paradigmet må klimatiltak prioriteres høyere enn alle andre hensyn, uansett konsekvenser. Dette går ikke, analyserer Lomborg. Det behøves vett og forstand også her:

Først av alt trenger vi å evaluere klimapolitikken på tilsvarende vis som vi evaluerer enhver annen sektor. Det må gjøres ut fra kost/nytte-perspektiver. Det betyr at vi må veie kostnadene ved klimapolitikken opp mot færre klimarelaterte problemer. Klimaproblemene blir i økende grad satt søkelyset på, mens kostnadene knyttet til den politikken som føres for å kutte utslippene av CO2 er vel så reelle – og de rammer de fattigste i samfunnet hardest.

Det går ikke an å skattlegge og subsidiere seg ut av de strukturelle problemene vi har, hevder Lomborg. Teknologi som allerede er gammel, holder heller ikke; det behøves innovasjon:

For det andre må vi se etter smartere løsninger for å møte klimaendringene. De beste klimaøkonomene er enige om at den beste måten å håndtere de negative konsekvensene på, er å investere i grønn innovasjon. Vi bør få fram morgendagens teknologi, snarere enn å montere dagens ineffektive vindturbiner og solcellepaneler. Vi bør jobbe videre med fusjon, fisjon, spalting av vann, og andre løsninger. Vi kan forske videre på algevekst i havets overflate, som produserer olje. Fordi alger omdanner sollys og karbondioksid til olje, kommer brenning av denne oljen ikke til å føre til økte utslipp. Oljealger er langt unna å være kostnadseffektivt nå, men forskning på nettopp dette og mange andre løsninger er ikke bare billig, men representerer også den beste muligheten til å finne en gjennombruddsteknologi.

Endelig må menneskeheten også forberede seg på de problemene som ikke kan avverges:

For det tredje må vi tilpasse oss endring. De gode nyhetene er at vi har gjort dette gjennom århundrer, den gang vi både var langt fattigere og mindre teknologisk avanserte.

Dette arbeidet pågår allerede:

Mennesket har vist seg å være en mester i tilpasning. Se til Bangladesh, som massivt har redusert antall døde fra tropiske sykloner siden 1970-tallet. Det har de gjort ved å investere i smartere katastrofeforberedelser og ved strengere bygningskrav.

Vi må heller ikke glemme at det finnes en hel masse andre problemer i verden som er livstruende i langt større grad enn klimaendringene, minner Lomborg om. Klimafrykt er i bunn og grunn en slags luksus for rike:

For folk flest er dette ikke det viktigste i verden, det er faktisk det aller minst viktige. En global meningsmåling for FN, hvor nesten ti millioner mennesker ble spurt, satte klimaendringer helt nederst på lista over viktige saker i deres liv. Spørsmålet kom langt bak utdanning, helse og ernæring (se figur 1.1). Folk i rike land, som har langt bedre utdanning, helse og ernæring, har en tendens til å være reddere for klimaendringer, men selv for europeere kommer klimaendringer som nummer ti på lista. For verdens fattigste ligger spørsmålet solid på bunnen.

Forfatteren underbygger poengene punktvis og solid gjennom bokens kapitler, som med en rekke illustrerende eksempler gir etterlengtede friske pust av balanse og dømmekraft i en luft som snart består utelukkende av følelser, propaganda, løgn og instrumentelle halvsannheter.

Det er likevel ikke lett å forstå hvorfor Lomborg fester sånn lit til klimamodeller. Kanskje er det fordi han er statsviter. Det gjør derimot ikke fysikeren Steven E. Koonin, som vet minst like mye om klimamodeller som Otto von Bismarck gjorde om pølseproduksjon.

Bra er det heller ikke at Lomborg bruker ordet «klimafornekter». Om det er i et forsøk på å gjøre seg mer spiselig for medier som allerede anser ham som et hår i suppen, er det utvilsomt spilt møye.

Ikke desto mindre er Lomborgs bok en fin invitasjon til å børste støvet av fornuften – også den kanskje forgjeves, men det gjelder å ikke gi opp.

  • Les også:

Anerkjent amerikansk fysiker plukker klimamodellene fra hverandre

 

For tidenes nedsabling av klimafryktens massehysteri: Kjøp Kents bok her!

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂