CCS-anlegget i Dekalb, Mississippi, skulle fange CO2 fra et kullkraftverk, men etter sju år og 7,5 milliarder dollar ble ambisjonene skrinlagt. Foto: Rogelio V. Solis / AP / NTB.

Teknologiske drømmer om at fangst og lagring av CO2 skal gi et viktig bidrag til å frelse verden fra en klimamessig apokalypse, står naturlig nok ikke høyt i kurs hos dem som ikke er redde for at dagens CO2-utslipp utgjør noen trussel mot menneskeheten, men snarere frykter klimapolitikken.

Litt mer overraskende er det at denne teknologien, som ofte benevnes CCS (Carbon Capture and Storage), også avvises som mulig klimaløsning blant klimaaktivister som oppriktig ønsker seg en slags grønn kulturrevolusjon, der fossile energikilder skal utryddes.

Siden tilhengere av klimapolitikk anses som gode mennesker, og motstandere av klimapolitikk som onde, er det politisk mer betydningsfullt at CCS møter dyp skepsis også i de «godes» rekker. For hvis selv klimaaktivister tviler på at dette fungerer, kan det også skape en gnagende tvil om hvorvidt det egentlig er så smart av den norske regjeringen å svi av 25 milliarder kroner på megaprosjektet kalt «Langskip».

En som ikke kan påregne noen middagsinvitasjoner fra Erna Solberg eller hennes statsråder med det aller første, er Greenpeace Italias leder Giuseppe Onufrio.

CO2-fangst som klimaløsning er et fantasifoster og en farlig illusjon, skriver han på organisasjonens vegne i en nylig kronikk hos La Repubblica.

Onufrios innvendinger er dels prinsipielle og dels praktiske. Det overordnede hensynet er at selve CO2-utslippene må opphøre, hevder Onufrio, og i så måte er CO2-fangst ingen løsning, men snarere et reparasjonsforsøk: Man slipper først ut, for deretter å fange. Han frykter konsekvensene av denne tenkemåten:

Å sette sin lit til denne teknologien risikerer snarere å utsette reduksjonen av utslippene, idet man forestiller seg at det er mulig å løse problemet på et senere tidspunkt.

Greenpeace-lederen er heller ikke imponert over forsøkene på å få i stand CO2-fangst som hittil er blitt gjort: Tross milliardinvesteringer er resultatene dels ubetydelige og dels mislykkede, skriver han.

Blant de sistnevnte er Petra Nova-prosjektet i Texas. Det startet opp i 2017, men stanset i hele 367 dager, og mer enn en fjerdedel av den tiden skyldtes det problemer med fangstanlegget som skulle installeres på kullkraftverket det skulle «fanges» CO2 fra.

CO2-fangst resulterer i praksis også i økt oljeproduksjon, skriver Onufrio: CO2 som er fanget, sprøytes av og til inn i gamle reservoarer for å få ut mer olje, noe man etter hans oppfatning må slutte med, for det resulterer jo uunngåelig i flere utslipp.

Greenpeace-lederen sår også alvorlig tvil om miljøgevinsten ved hele teknologien:

Et korrekt miljøregnskap for et CCS-prosjekt krever at man analyserer alle forurensende utslipp fra de tilknyttede prosessene og energien som brukes til å komprimere og transportere CO2-en for deretter å pumpe den ned i grunnen.

Han er heller ikke brennsikker på at CO2 aldri kan lekke ut fra de underjordiske eller -sjøiske lagrene. Onufrio peker på et prosjekt i Algerie som er skrinlagt fordi et brudd i berggrunnen truet med å skape lekkasjer. Hvem kan vurdere risikoen på hvert enkelt sted?

Så hvorfor skal Italia satse på CCS? spør han. Det italienske oljeselskapet ENI forsøker å skaffe seg finansiering til et CCS-prosjekt utenfor Ravenna med midler fra EUs kolossale gjenreisningsfond etter koronaen, der en betydelig andel er øremerket «grønne» investeringer.

Men selv dette prosjektet har ikke ambisjoner om å lagre mer enn 0,6 prosent av CO2-en som ENI selv slipper ut, skriver Onufrio. Om man antar – uten å gå god for – at det handler om en miljøgevinst, er det altså en latterlig liten sådan til en kjempehøy kostnad.

De samme betraktningene kunne godt serveres den norske regjeringen.

Problemet er kanskje at klimapolitikk ikke handler om virkeligheten, men om en ny klimareligion som også er blitt statens. «Langskip» er således et prosjekt for en kjempemessig undersjøisk kirke, båret frem av en grønn vekkelse som har fått store deler av verden til å gå fra vettet.

Det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at dette paradigmet blir akterutseilt, jo før jo heller.



 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂