Nytt

Når en berømthet som Niall Ferguson besøker Norge forventer et norsk publikum et visst publikumsfrieri. Vi liker å høre at vi er exceptional, unntaket. Den norske modellen bør holdes frem som et eksempel.

Fergusen gjorde lite av det i sin to timer lange forelesning på Nobelinstituttet. Tvert om, han sa at den nordiske modellen må avløses av en amerikansk hvis Skandiavia skal klare å integrere innvandrerne. Det er den store testen på om de nordiske land er i stand til omstilling som inkluderer alle.

Ja, nettopp «alle». Kun en amerikansk modell kan gjøre det. Det betyr mindre likhet, mindre omfordeling, men flere deltakere! Og dermed inkludering!

Den norske eliten, fremst mediene, sørger for at disse problemstillingene er komplett uforståelige på norsk. Det er en stor disservice til norsk demokrati. Torbjørn Røe Isaksen var såvidt jeg så den eneste politiker av betydning som var til stede på foredraget. Ferguson burde vært invitert av et samlet Storting. Slik han burde vært til det største auditoriet på Universitet.

Men han ble ikke det. Asle Toje har et handlingsrom på Nobelinstituttet til å invitere hit mennesker som Ferguson. For de store gutta er han høyrevridd og anathema.

Det er deres problem. Ferguson er ikke avhengig av Norge. Men siden den norske eliten avviser Ferguson, får det konsekvenser for norsk politikk. For den analysen Ferguson legger frem kunne gjort at nordmenn forsto mer av hva som skjer med dem.

Tankene han serverer er ikke oppsiktsvekkende. For den som leser Herald Tribune jevnlig og ellers følger litt med på bøker og tidsskrifter er han godt innenfor akseptable rammer. Mannen foreleser ved Harvard, han skriver besteselgere, som blir til TV-serier. Han er til stede eller hans råd blir søkt av sentrale aktører. Som da han casually nevnte at han var til stede i Basel nylig på møte i International Bank of Settlements.

Ferguson har peiling. Og han er en drivende god foreleser.

Men hans budskap passer dårlig med den norske tornerosesøvnen.

Ifølge den offisielle norske versjon er det en god ting at the Rest – dvs. den ikkevestlige del av verden vokser og kan balansere Vesten. Alt som har hevet De andre er av det gode. Men guess what: Ferguson forteller at mynten har en annen side: vår betydning er synkende. Vi befinner oss i krise og vi ser ingen snarlig løsning. Situasjonen er ekstra mørk for Europa.

Her vises kontrasten mellom Drømmeren og Realisten seg: Ferguson sa det samme som Thorbjørn Jagland, Angela Merkel, Fredrik Reinfeldt og mange andre har sagt: at krisen i Europa vil gi yttergruppene vind i seilene. Men der Jagland & Co tror de kan kurere problemer med moralisering, beskriver Ferguson en virkelighet som ikke forsvinner hvis man ikke forstår årsakene.

EU var en vakker drøm/plan som skulle forhindre at noe slikt som katastrofen 1. september 1939 noensinne kunne gjentas. Men man bygget inn svakheter i strukturen. En ting er ideologiske «feil», noe annet er feil i den økonomiske strukturen. De får før eller siden konsekvenser: Den monetære unionen – euroen – kunne ikke fungere uten at de ble ledsaget av en fiskal – skattepolitisk union, dvs at budsjett og skatter var harmonisert. Det gjorde man ikke og dermed var det bare et tidsspørsmål før ubalansen ble så stor at krisen meldte seg i landene som ikke kunne nyttegjøre seg euroen: landene i sør.

Ferguson syntes det var utrolig at ikke spanierne hadde tatt pengene ut av bankene når de så hva som skjedde med Kypros. Han trodde det ville være lettere å forlate euroen for et stort land som Spania. Smerten ville bli akutt, men kortvarig. Landet ville gjenvinne handlingsrommet.

Europa har i dag 23 prosent ungdomsledighet. USA har 18 %. Det kan ikke vare ved.

Kontraktsbrudd

Babyboomgenerasjonen har sviktet de unge og de ufødte.

Den virkelig sosiale kontrakten er mellom generasjonene, siterte Ferugson fra Edmund Burke. Og babyboomerne har overtrukket kontoen, de har levd på de unges bekostning.

Velferdsstaten har innebygget sin egen destruksjon. Den er et gigantisk pyramidespill, og det er de eldre som er vinnerne. Det er allerede en realitet i det nye Norge. Mens unge sliter med å komme inn på boligmarkedet er mange blitt rike på å kjøpe boliger til utleie. Mediene reflekterer i liten grad denne ubalansen.

Hvordan kommer de unge til å reagere på en ubalanse som bare vil bli mer uttalt med årene?

Dette er ikke spørsmål om «eldreomsorg», det berører samfunnets fundament. Er det sannsynlig at unge i lengden vil finne seg i å bli avspist og skviset, mens de eldre nyter tilværelsen og får i pose og sekk?

Disse unge skal betale kalaset. Ubalansen er i dag så stor at USA enten må kutte budsjettet med 35 % eller øke skattene med 64 % for å oppnå balanse. Hvis man utsetter upopulære avgjørelser vil underdekningen bli enda større, og korrigeringen bli enda mer drastisk når den først kommer.

Mangel på ledere

Men det finnes ikke politikere som våger å ta de upopulære avgjørelsene, for velferdsstaten skaper klienter som stemmer for å beholde ytelsene, selv om det betyr ruin på litt lengre sikt.

Det knaker allerede alvorlig i den norske velferdsmodellen.

Den amerikanske modellen er et fyord i norsk debatt. Men det er den som skal redde oss. For kun den kan gjøre det den norske eliten påstår den har klart: integrere innvandrerne.

Men stadig mer statistikk vil fortelle om utenforskap: det er mye lettere for en innfødt å få jobb enn en ikkevestlig med dårlige språkferdigheter og skoleresultater. Man sier en ting i det nye Norge og gjør noe helt annet, og ikke om man klonet Helene Partapouli vil man klare å gjøre noe med det. Integrering skapes ikke ved tvang, men ved frivillighet og økonomiske mekanismer.

Institusjonene

Det er ikke demografi, geografi eller gener som bestemmer om en nasjon har suksess. Det er institusjonene. Forskning viser at det er kvaliteten på disse som bestemmer en nasjons fremtid. Hvis institusjonene fungerer vil veksten komme.

Disse institusjonene vil si lov og rett, skikkelige eiendsomsregister f.eks., fri presse, gode utdanningsinstitusjoner, maktdeling, og avregulering.

Overregulering er en av de største hindrene for vekst. Føderale reguleringer i USA har est ut fra noen få tusen til 75.000 sider. Troen på at man kan regulere seg til et vellykket samfunn er sterk. Men regulering betyr en stor stat og en stor stat vil kvele det sivile samfunn. Dette er en tendens vi ser over hele verden: staten eser ut og kveler frivillighet og borgerlige initiativ.

De 120.00 nye ansatte i offentlig sektor som har kommet til siden Stoltenberg overtok, er svært vanskelig å bli kvitt. Offentlig sektor utgjør idag 840.000. Hvor mange av dem vil stemme på et parti som foreslår en drastisk slanking?

Det er ett av de store problemene at velferdsstaten er «selvrekrutterende». Kun én amerikansk president har greid å slanke byråkratiet: Ronald Reagan. Under alle andre presidenter har government vokst.

Obamas Medicare har ikke bare en høy pris – 1 billion dollar ifølge New York Times-journalisten David Sanger. Reformen sørger også for mange sikre stemmer til demokratene.

Men USA hadde ikke råd.

Mitt Romney snakket om at 47 prosent av amerikanerne er på welfare. Han kunne snakket om Skottland. Der er tallet 84 %, sa Ferguson. Når antallet på welfare tipper over 50 % går det av seg selv.

Runaway train

Dette vet Arbeiderpartiet, det har slitt med trygdesnyltere tidligere. Men ikke i dagens omfang. Skal vi tippe at de innerst inne er skrekkslagne over tallene som serveres? Men de vet ikke hvordan de skal få stoppet toget, som de har trodd er historiens fremskritt. Nå aner de at det har en ukjent destinasjon, men farten er så stor at de klamrer seg fast. Det utrolige er at man likevel holder seg med en nomenklatura som sørger for å holde sammenhengen mellom ubehagelige fakta borte.

Mikael Tetzchner fra Høyre møtte KrFs Dagrunn Eriksen til debatt om Neda for en stund siden. Tema var selvsagt den grusomme staten som kastet familien ut etter åtte-ti år i Norge.  – Men foreldrene løy om sin bakgrunn. De var ikke statsløse palestinere. De hadde jordansk statsborgerskap, sa Tetzchner.

– Kan vi la detaljene ligge og konsentrere oss om det humanitære, svarte Eriksen.

– Men da kan vi like gjerne legge ned UDI. Da har vi fri innvandring, svarte Tetzchner.

Det var en rammende diskusjon og illustrerte problemene: Enten respekterer man fakta eller man overser dem på egen risiko.

– Americans have a right to behave as idiots, sa John Kerry under et besøk i Tyskland.

Det er presist det de har, og det alle har, sa Ferguson. Alle har en rett til å oppføre seg som idioter. Men en dag kommer regningen.