Sakset/Fra hofta

Niall Ferguson kom med noen sterke karakteristikker av Europas tilstand under sitt Nobel-foredrag. Særlig Frankrike. Ferguson trodde det bare var noen uker eller måneder til Frankrike også ville rammes av krisen som herjer Middelhavslandene. Da vil krisen ha rammet et av EUs kjerneland, det som tidligere ble beskrevet som motoren i EU: aksen Paris-Berlin.

Krisen vil ikke lenger være i periferien.

Tyngdepunktet kan heller ikke forflyttes til alternativet London, for britene er de som hurtigst er på vei bort fra EU. Så hva blir igjen?

Ferguson var nylig i Paris og han hadde nesten ikke ord for å beskrive den tilstand av anemi, mangel på handlingskraft og kompentanse, som preger Francois Hollandes regjering. Ferguson sa det er så ille at det minnet ham om 30-årene.  Og hvem er det som tjener på denne tafattheten? Det er Nasjonal Front, sa Ferguson.

Sammenligningen med 30-tallet er sterke ord og Ferguson er en som vet hvor sterkt det er.

Han tror krisen vil vedvare – «Europe is not out of the woods» – og at fløypartiene vil vokse. I noen land vil venstrepartier bli store, i andre høyresiden. Kanskje vil fløypartiene også oppnå makt. Men Ferguson tvilte på om de hadde noen løsning å tilby. Da vil vakuumet bli stort.

Han ble spurt om hvordan han så for seg Europa om ti år, i et worst-case scenario.

Ferguson sa han så for seg et Europa som ville bli preget av «urban violence». Det vil være de uintegrerte innvandrerne som gjør opprør. Radikaliserte muslimer vil slåss med «white unskilled youth».

Man kan ikke unnlate å dra en konklusjon full av ironi og paradokser: EU som ble grunnlagt for å forhindre at nasjonalisme og ideologi går amok, fører selv en politikk som befordrer ekstremisme og vold. Det søkk nok i tilhørerne å høre en av verdens fremste historikere legge ansvaret for polarisering, fragmentering og segregering ved ansvarlige politikeres dør, og ikke ved «hatgrupper, bloggere og kommentarfelt på nett», slik politikere fra venstresiden og mediene har begynt å gjøre.

Spørsmålet om hvem som har ansvaret vil melde seg for full styrke. I den forbindelse er det verdt å merke seg to utsagn, som markerer en umerkelig endring av retorikken der man nå aktivt tillegger motstandere et ønske om å ødelegge samfunnet og utløse borgerkrig.

Da VG skrev  leder om Fritt Ords tildeling av penger til Peder Nøstvold Jensen skrev avisen at Fjordman ønsket å ødelegge det samfunnet vi er så glad i.

Kulturminister Hadia Tajik skrev i en kronikk i VG igår at:

I seg selv er ikke hans uttalelser et bidrag til et meningsfylt, demokratisk ordskfifte, der han skriver om behovet for borgerkrig og deportasjon av muslimer.

Behovet for borgerkrig? Hvis man beskriver en sosial situasjon er det altså ens egne ønsker som ligger bak. Her er skyldtenkingen drevet ut i det ekstreme. Her gikk landets egen kulturminister over en grense. Det samme gjorde VG.

Man frakjennes legitimitet som meningsbærer og tillegges et ønske om borgerkrig. Hvis man trekker linjen lenger vil spørsmålet om sanksjoner melde seg.

Selv en historiker av Fergusons stature er rammet av denne mistenkeliggjøringen, som «høyreorientert». Det er en giftig og farlig cocktail som serveres. Denne blanding av forstillelse, idealisme og moralisme er nettopp det som sørger for at polariseringen og segregeringen løper fortere, også innen den innfødte befolkningen.

Ferguson ga et intervju til Die Welt for en stund siden der han spådde at eurokrisen ville bli løst ved en fordypning, ved en politisk union, fordi det ikke finnes noe alternativ. Han trodde ikke at motkreftene, alternativene, ville kunne utfordre tradisjonelle partier, bortsett fra UKIP, kanskje.

Det er vanskelig å forene disse synspunktene med det vi hørte i Oslo tirsdag. Det er vanskelig å tro at det er samme mannen.

Ferguson sa han var pessimistisk på både USAs og Europas vegne. Men han trodde USA ville pull through. Amerikanerne prøver alle andre muligheter inntil de før eller senere lander på det rette. Før eller senere vil amerikanerne ta skjeen i den riktige hånden.

Det er verre med Europa. – Jeg er langt mer pessimistisk på Europas vegne, sa Ferguson. Han så fremfor alt ingen politiker med lederegenskaper som ville våge å gjøre de nødvendige reformer: kutte byråkratiet, overreguleringen, skape en økonomi som integrerer innvandrerne. Ferguson sa han bare visste om én europeisk politiker som hadde «stature», og det var Polens utenriksminister Rakosi. Ellers er det politikere som vet hva som burde gjøres, men ikke tør, for da vil de ikke bli gjenvalgt. Slik sjangler Europa videre på vei mot oppgjør som vil komme. For den som kjenner europeisk historie åpner det seg perspektiver man skulle vært foruten. Og det er unionen som skulle forhindret gjentakelser som gjør det mulig. Ironi over ironi.