Sakset/Fra hofta

Aftenposten har i dag en søndagskommentar av professor i historie ved Universitet i Oslo, Einar Lie, som reflekterer over folkevandringen til Europa. Noe vi ikke har opplevd tidligere.

einar-lie
Professor Einar Lie (foto: Twitter)

Lie åpner med å ta avstand fra Niall Ferguson som mandag skrev at det Europa står overfor kan være et sammenbrudd a la Romerriket. Nyere forskning viser at imperiets forfall ikke var en langsom prosess, men kort og brutal.

Romerne hadde tillatt germanske stammer på flukt fra hunerne, å slå seg ned innenfor rikets grenser. Da germanerne var sterke nok, vendte de seg mot romerne og slaktet dem for fote.

Ferguson skriver at Europa har tillatt innvandring av en stor folkegruppe som har verdier og holdninger som er uforenlige med demokrati og en kristen-humanistisk kultur. Det har vært risikosport. Lenge. Paris-terroren burde la skjellene falle fra øynene.

Men for historieprofessoren på Blindern er dette galskap.

Det er vanskelig å ta Fergusons dystopi helt alvorlig. I hans parallell har de muslimske innvandrerne overtatt germanernes rolle.

Men forskjellene mellom de germanske hordene og Europas svært ulike og normalt velintegrerte muslimske miljøer, og mellom terroraksjonene og det fullstendige sivilisatoriske nederlag, er så store at det er uklart hva teksten forteller oss, bortsett fra at Ferguson er usedvanlig pessimistisk på Europas vegne.

Nei, det er ikke uklart hva teksten forteller oss. For stadig flere europeere gir den mening. Lie forteller at for ham gir den ikke mening, og det henger sammen med at for ham er Europas muslimer svært ulike og normalt velintegrerte muslimske miljøer. Når man kan skrive en slik setning etter Paris, etter Bamako og etter Brussel – alt innenfor en uke – så mangler man historisk bevissthet og politisk forståelse. Einar Lie stiller seg uforstående. Men siden en av verdens fremste historikere vitterlig har sagt det, og selv Aftenposten gjengav artikkelen, må man spørre om det er Einar Lie som har et problem.

Han leverer selv begrunnelsen i kommentaren som skal være et forsøk på å fortelle hvordan vi kan integrere 100.000 migranter, hvorav de fleste muslimske, uten at velferdssystem og sammenhengskraft bryter sammen.

Lie skriver at ett alternativ er å senke lønningene for de uten spesiell kompetanse. Han skriver på et forblommet språk at dette vil ramme norske ufaglærte. De vil ikke få samme lønnsnivå og velferdsgoder hvis migrantene skal ha mulighet til å komme inn på arbeidsmarkedet. Slike tanker om sosialøkonomisk deklassering presenteres innenfor rammen av at fellesskapet utvides til å omfatte hele verden, alle som måtte komme seg hit. Det er revolusjonære tanker, presentert i anstendighetens drakt.

Jeg synes ikke det er spesielt anstendig. Her foreslås at den ufaglærte del av befolkningen skal frakobles den kompetente del av befolkningen. Det er en usolidaritet som savner sidestykke.

Vi kan legge opp til lavere produktivitet og lønn, vi kan legge trygdeytelsene lavere, eller etablere en tosporsmodell, der det tar tid før innvandrere får fulle trygderettigheter på linje med dem som har vært lenge i arbeid.

Ikke noe av dette innebærer et «sammenbrudd» for norsk velferd, men det vil gi store endringer, kanskje særlig for dem som nå nyter godt av velferdsytelser og høye lønninger også i yrker som krever lav kompetanse.

Men det ultimative bruddet presenteres lenger ned der Einar Lie ikke kan forstå hvorfor vår rikdom skal forbeholdes fremtidige ufødte generasjoner av nordmenn. Han kaller dem «fjerne, ufødte generasjoner av nordmenn» til forskjell fra «medmennesker i verden i dag».

Einar Lie tar en Victor Normann, som i et intervju med minervanett.no sa at Norge tilhører dem som til enhver tid bor her. Ikke noe fjas med norsk tradisjon og det norske folk. Var dette en one-off? Tydeligvis ikke, for Einar Lie uttrykker det eksplisitt: Samfunnskontrakten består mellom «medmennesker» i andre deler av verden som tar seg hit, ikke med ufødte generasjoner av nordmenn. Eller døde for den saks skyld. De er «fjerne».

Klarere kan det ikke uttrykkes:

Dette betyr i praksis at vi føler større solidaritet med fjerne, ufødte generasjoner av nordmenn enn med medmennesker i verden i dag. Jeg har selv alltid vært litt forundret over at vi uten debatt og uenighet har konkludert slik. Men det har vi nå gjort.

Vil denne prioriteringen av det fremtidige nasjonale fellesskap endres når fellesskapet inkluderer personer vi ikke har villet dele med før de har kommet innenfor landets grenser?

Dette er det samme som å si opp det norske fellesskapet og gå inn for et nytt. Jeg skal ikke her presisere hvem det er Lie solidariserer seg med. Det er ikke de forfulgte kristne i Midtøsten.

Einar Lie og Victor Normann, to professorer, kaster hansken til de døde og de ufødte. Her river de grunnen unna det vesentligste ved nasjonen: Takknemlighet. Det er de døde vi skylder hva vi har, og denne takknemligheten gjør oss ydmyke nok til å ville overlevere nasjonen til fremtidige generasjoner. Her sier en historieprofessor at disse er «fjerne». De foretrekker å dele nasjonalformuen med vilt fremmede mennesker med en helt annen kultur.

Det de to akademikerne gjør klart er at de sier opp kontrakten med nordmenn som vil beholde slektskaps bånd.

Det begynner å bli tydelig at antinasjonalismen er like farlig for nasjonen som sjåvinisme.

 

 

Niall Fergusons artikkel kan og bør leses her, i original: Paris and the Fall of Rome

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Hvordan-flyktningestrommen-vil-pavirke-et-styrtrikt_-lite-land-som-Norge–Einar-Lie-8253212.html