Betingelsene som Tyskland har pålagt Hellas er meningsløse, sier Tysklands tidligere forbundskansler Gerhard Schröder i et intervju med Corriere della Sera. Strukturelle reformer og innstramninger går ikke i hop hverken økonomisk eller politisk, fremholder den tyske sosialdemokraten, som et stykke på vei er enig med Günter Grass: Hellas har ikke fått mange sjanser.

På spørsmål fra den italienske storavisen om det er reell fare for at euroen går i oppløsning, svarer Schröder benektende, og legger til at en kombinasjon av strukturfond til investering i landene som trenger det og felles europeiske obligasjoner, vil få verdensdelen ut av hengemyren den i øyeblikket befinner seg i. Europeiseringen av gjelden er altså nødvendig etter den tidligere kanslerens mening.

Men det er jo dette Tyskland ikke vil…

Det er riktig, Tyskland ønsker ikke dette i øyeblikket. Men saken er at det samtidig er nødvendig å ta konkrete skritt i retning en koordinering av den økonomiske og finansielle politikken. Man kan ikke utstede euro-obligasjoner uten å iverksette de strukturelle reformene hvert land har behov for, og uten samtidig å bevege seg i retning en politisk union. Disse tingene må gå hånd i hånd. Og under disse betingelsene ville ikke Tyskland lenger ha noen grunn til å si nei.

Mener De at den tyske regjeringen under disse betingelsene ville si ja til euro-obligasjoner?

Jeg kan ikke si det sikkert. Men kanslerinnen har vist seg å være fleksibel når det har vært nødvendig. Poenget er at hun ikke lenger ville ha rasjonelle grunner til å nekte.

Merkel har alltid vært sen til å reagere på begivenhetene. Hvorfor tar det så lang tid hver gang før hun tar et skritt videre?

Merkel tenker først og fremst på valget, på innenrikspolitisk makt. Og det er galt av henne.

Etter Schröders oppfatning sitter et gjenvalg av Merkel uansett svært langt inne. Men det som er verre, er at Europa ikke har tid til å vente på at valget i Tyskland går av stabelen i 2013 før de nødvendige politiske grep tas for å redde det europeiske samarbeidet. For Merkels forgjenger er det altså først og fremst tale om en politisk krise, og langt mindre en økonomisk sådan.

Ikke desto mindre er Schröder forsiktig optimist:

Europa har alltid beveget seg to skritt frem og ett tilbake, av og til sågar to skritt tilbake. Denne krisen er riktignok av et annet slag, og sannsynligvis den alvorligste vi har sett, da det økonomiske grunnlaget er truet. Og den kan bare løses hvis det oppstår enighet om mål og midler mellom de store landene. Det forutsetter at de forstår og sier at veien videre går mot en politisk union.

Schröder er ikke den eneste som oppfatter dagens krise som et valg mellom sammenbrudd og full union. Men er dette virkelig de to eneste alternativene? Det virker som om et potensielt sammenbrudd brukes som skremmebilde for å lokke frem en vilje til politisk union som sitter fryktelig langt inne. Kan landene i eurosonen virkelig være rede til dette skrittet? Vil befolkningene godta noe slikt? Det virker ikke særlig sannsynlig.

 

Quello che Berlino impone ad Atene non ha senso

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂