Kommentar

Jean-Claude Juncker, leder av EU-kommisjonen, sa det var en god avtale de hadde inngått med Hellas. En europeisk avtale. God for begge parter. Dermed beskrev han seg selv og det EU er blitt til og står for: Total autisme. Ikke høre, ikke røre, ikke se.

Det er feil å kalle det avtale. Det var et diktat. Hellas måtte kapitulere. Dermed overkjørte EU ikke bare gresk demokrati, uttrykt i folkeavstemningen, men også den sittende regjering, dvs parlamentarismen. Hvis man kaller dette en seier har man forlatt det Europa som består av mennesker av kjøtt og blod og nasjonale kulturer og de prinsipper og verdier de lever og styres etter.

En så drastisk tolkning er det mange som deler. Der Spiegel har brukt meget kraftig språk om Tysklands linje. Man la seg på en så hard kurs at det virket som om man for enhver pris ønsket å unngå en avtale, skrev bladet.

Spørsmålet om Tysklands ansvar og rolle vil vokse i tiden som kommer. Er dette et Europa under tysk ledelse? Enda mer foruroligende er det hvis finansminister Schäuble er mer populær enn Merkel pga sin harde kurs.

På den ene siden finnes de som ser EU fra solsiden, dvs. den siden de selv lever på og i. Der finnes det «utfordringer» som kan løses ved kompromisser eller utsettelser.

Det greske diktat var annerledes. Det var knusende. En total overkjøring av folkestyret. Det vil sette noen meget dype spor og markerer et skille i Europas historie: EU vinker farvel til en union som et demokratisk prosjekt.

Dette er ikke noe nytt. Professor emeritus i europeisk historie, Uffe Østergård, sier til Weekendavisen at EUs suksess er bygget på at man har ignorert folkets innsigelser og overkjørt det der hvor det aktivt har stukket kjepper i hjulene. Folket er brysomme irritasjonsmoment.

Det finnes en korrespondanse mellom de uuttalte premisser for eurosonen og EU-elitens styringsmodell: Man skjuler hva prosjektet innebærer – hvilke konsekvenser det vil få, hva man blir nødt for å foreta seg videre. Og pressen har i det store og hele spilt med og skapt den spesielle EU-retorikken, der ord skaper virkelighet.

Å opprette en union uten politisk union er håpløst. Det er nå alle enige om. Men det visste man da man laget euroen. Den var bare første byggesten og skulle sette i gang en prosess som ville drive frem en politisk union.

Hellas skulle ikke få ødelegge føderalistenes drømmer. Derfor var det et element av hevn i betingelsene Hellas fikk tredd nedover hodet. Nå skulle grekerne bastes og bindes så de aldri mer kunne kny. Landet skal umyndiggjøres.

Denne planen om en elitenes union, der en politisk-byråkratisk klasse bestemmer, over hodene på folket, som ikke forstår et plukk, lå innebygget i EU fra begynnelsen. Det var tankene til EUs konstruktører:

EUs teknokratiske integrationsmodel, som er basert på franske Jean Monnets neo-funktionalistiske idé om at man ved at skabe europeiske institutioner kan overtrumfe landenes politiske kulturer og derigennom modernisere modifisere nationalstatene, har vist sig at rumme en naivitet. EU er kommet til kort overfor grækerne og den græske folkesjæl. Introduktionen av euroen uden en national overbygning og en finanspolitisk union, men som en fælles valuta, der kunne skubbe på i en retning mod en overnational udvikling, må i dag betegnes som eliternes hybris. Man overså betydning af forskellene i de nationale kulturer, og vi må i dag erkende  at euroen har skapt mer strid enn harmoni i Europa, siger han.

Jean Monnet fører tankene hen på funksjonalismen til en annen franskmann, Le Corbusier, som også trodde at han kunne konstruere sosiale realiteter gjennom funksjonalistisk arkitektur. Man hadde forestillinger om en totalarkitektur. Corbusier ville skape boliger til det moderne menneske og omgivelsene ville bidra til å skape dette menneskene.

le_corbusier_la_ville_radieuse_1930-31

Foto: “Exact Air,” from Le Corbusier’s Radiant City (1930). Kunstneren Pushwagner tar disse visjonene et skritt lenger og bruker fremmedgjøringen som kunstnerisk virkemiddel. På Ammerud i Oslo ligger blokkene som om giganter hadde kastet dem der, og hver eneste storby har disse monumentene over troen på «social engineering».

Tankene har noe til felles med de totalitære tankene i Stalins Sovjet. Også der drømte man om å skape det nye menneske.

De har drag av samme hybris. Også i EU mente man at eliten visste best. Man kunne ikke legge sakene ut til åpen debatt. De skulle ikles storslagne ord. Mektige menn rundt store bord. Langstrakte møter som endte med tekster bare de innvidde forsto. Entusiasmen for EU sank fort, deltakelsen til EU-parlamentet er nede i 40 %. Men EU-borgerne fikk en sterk valuta. Det har hjulpet. Men så blir EU innhentet av ubalansen i deres egen union: At landenes øknomi og styresett er forskjellig. Hellas er ikke sekulariserte protestanter. De ligger nærmere på Bysantz og det ottomanske riket.

Da er det Jean Claude Juncker og Merkel, Nederland og Finland sier stopp: Grekerne skal ikke få ødelegge deres plan. De umyndiggjør grekerne. Gareth Harding i euobserver.com:

Monday July 13 will go down in history as the day Greece lost its independence after 185 years of freedom, the day democracy died in the country that invented it and the day the European Union took a decisive step towards self-destruction.

Behandlingen av grekerne var så hard at det ikke er mulig å skjønnmale den. Fra Paul Krugman i New York Times til der Spiegel.

Greece has essentially seen its independence eviscerated. A state whose motto is ‘Freedom or Death’ and whose national anthem is ‘Hymn to Liberty’ is now little more than a protectorate of the EU. Its parliament no longer has the power to make sovereign decisions about the issues that matter most to its citizens.

Alexis Tsipras skal overtale parlamentet til å vedta betingelser som overkjører dem, på alle nivå. Parlamentet blir invitert til å gjøre seg selv til et rent sandpåstrøingsorgan.

Dette er et høyt spill for EU. EU kaster masken. Folk vil dra kjensel på en teknokratisk elite når de ser så håndgripelig maktbrynde. Vi har levd i en velferdsepoke i noen tiår og lullet oss inn i at det skal fortsette. Men varslene om at den går mot slutten er mange, og EU selv leverte sitt bidrag.

Det er samme mangel på ansvar som i spørsmål om innvandring og båtmigranter: det settes ikke grenser, det tas ikke hensyn og man ignorerer årsak-virkning-forhold av det mest grunnleggende slag.

Styringsmodellen som gjør dette mulig er den top-down-modell EU styres etter. Behandlingen av grekerne viser hva denne eliten er i stand til.

Saken gjelder ikke grekernes gjeld. Den er uoverkommelig. Hvis EU hadde villet gjøre noe for Hellas hadde de avskrevet gjelden og vennlig men bestemt loset Hellas ut av euroen.

Hellas blir ofret på euroens alter. Det blir også nasjonal suverenitet og demokratiets innhold: at folket og dets representanter bestemmer. Det greske demokrati er redusert til et skinndemokrati.

Hellas, demokratiets vugge.

Bad omen for Europa.