Sakset/Fra hofta

Det blir en lang uke hvor den greske regjering og EU fortsetter den psykologiske nervekampen. EU-lederne har en motspiller i ytre venstre. Det er de ikke vant til. Alexis Tsipras kan slå dem på deres egen banehalvdel.

Offisielt er EU for folket, dvs. det vet best hva folket trenger. Uoffisielt er det bankenes EU.

Syriza-regjeringen risikerer å avsløre hvor dyp kløften er innad i EU. I Spania utfordrer Podemos systemet på samme måte.

Establishment er forberedt på å bekjempe faren fra høyre. Men ikke fra venstre.

Tsipras overrasket EU med folkeavstemningen. EU har aldri likt folkeavstemninger.

Tsipras vil ha i pose og sekk. Han vil ha folket til å si nei til EUs forslag, samtidig som han vil at Hellas skal forbli i euroen. Det er å kaste blår i øynene på velgerne.

Vil de bli skremt av tomme bankautomater og tendenser til hamstring? På overflaten går livet som normalt. Nesten.

Eller vil de bli forbannet på EU-ledere som Jean-Claude Juncker som truer grekerne på velkjent EU-vis: – Uansett hva spørsmålet er, stem ja. Et nei betyr utmelding av euroen, sier Juncker.

Denne føydale stilen går svært dårlig hjem hos grekerne.

Merkel forsøker å ri to hester: Å miste Hellas er også et tap for Europa.

Men Merkel har ikke turt å ta et oppgjør med sparepolitikken, som har skjøvet grekerne mot veggen.

Hvis grekerne skulle bli skremt til å stemme ja søndag, vil det bare være en utsettelse så lenge betingelsene ikke blir endret. Hellas trenger en drastisk gjeldsnedskrivning hvis det skal forbli medlem av euroen. Alt annet er quatsch, tøv.