Kommentar

Blekingegadebanden i Danmark illustrerer i krystallinsk form noe av det som var mest foruroligende ved de maoistiske bevegelsene som vokste frem med studentopprøret: følelsen av å stå over borgerlige lover. Venstresiden konstituerte selv retten. De hadde selv rett til å håndheve den. Som den polske filosof Lech Kolakowski har påpekt: midt opp i den historiske determinisme/materialisme trivdes en ekstrem voluntarisme og vilkårlighet.

Maoister og bolsjeviker var historiens redskap. De hadde følgelig rett til å drepe. Hvis de anså det for nødvendig.

Maoismen i Vesten fikk tilsig fra andre deler av 68-kulturen: Teddy Boys, James Deans Rebel without a Cause, og Marlon Brandos «The Wild One». Men dette var en annen form for vold: det var rebellen som ikke fant seg til rette, outsideren. Romantisering av helten og opprøreren er kjente konstanter, som massekulturen har kunnet blåse opp i megastørrelse. Beatles og Stones er uadskillelig fra Beat-generasjonen, beat=opprør, som omfavnes av borgerskapets barn. Blant borgerskapets barn ligger en nihilistisk impuls, som fikk utløp i Røde Brigader og Rote Arme Fraktion. Da er det ikke snakk om lek lenger. Den norske ML-bevegelsen beveget seg helt opp til denne streken, og uoffisielt ble det også gjort ting som var grenseoverskridelser. Det var derfor god grunn til å overvåke dem. ML definerte seg selv som suverene: de bestemte selv hva som var loven. De inntok samme operasjonelle forhold til gjeldende lov som dagens islamister.

I Danmark gikk en liten gruppe lenger og ble en fullblods bande som bedrev vinningskriminalitet på vegne av Folkefronten for Palestinas befrielse, PFLP. Det danske overvåkingspolitiet fulgte gruppen, men sa ikke noe til kriminalpolitiet før en politimann ble drept under ranet på postkontoret i Købmagergade. Gruppen ble heller ikke tiltalt for terror, selv om det ble funnet nedgravde våpen i en skog utenfor Paris, og gruppen hadde vært på våpentrening i Libanon. Den danske regjering ønsket ikke å legge seg ut med palestinske terrorister. Slik var filosofien i Europa den gang. Man finner samme type hestehandler i land som Frankrike og Storbritannia. Sammenhengen mellom datidens raison d’êtat-tenkning og dagens terror-policy er et nærliggende tema, som ikke er tematisert.

Peter Øvig Knudsens tobindsverk om Blekingegadebanden har satt banden og dens virksomet på dagsorden i Danmark. Bøkene har solgt i store opplag. Ett av medlemmene sto frem anonymt, som Stemmen. Det var Bo Weymann som nå også sto frem under fullt navn og tok avstand fra gruppens handlinger i et dokumentarprogram laget av DR. Andre har ikke vært like angrende. To andre medlemmer skrev en lengre artikkel hvor de forsvarte forbrytelsene: de var ikke terrorister eller kriminelle, men idealister. De ønsket å delta i den antiimperialistiske kampen.

Denne følelsen kjenner vi også fra oppgjørene i Norge: Man innrømmer feil, men så kommer et «men». Det kan være stort eller lite, men det er alltid et «men», og dette «men» annullerer beklagelsen. Det minner mer om et personlig behov for mentalhygiene og komme ajour med samtiden. Ikke noe egentlig oppgjør.

En person som har reagert på denne offentlige syndsbekjennelse, med det åpenbare ønske om offentlig tilgivelse, er en kvinne ved navn Mette Würtzen.

Mette Würtzen er i dag 37 år. En dag i 1980 var hun på besøk hos sine besteforeldre i Glostrup. Bestefaren, Poul Erik Würtzen, var bankdirektør. Mette var den gang åtte år. Da banket det på døren. Utenfor står en gruppe pene, velkledte unge. De fremfører sitt ærend og får slippe inn. Da endrer de tone.

De unge mennene binder den åtte år gamle jenta og Poul Erik Würtzens kone. De truer med å skjære halsen over på barnebarnet og konen, hvis ikke bankdirektøren samarbeider.

Opplevelsen gjorde dypt inntrykk på Mette. Den forandret hennes liv. Det gikk ni år før Blekingegadebanden ble tatt. Da er Mette 17 år, men hun kjenner igjen en av ranerne.

Hun blev overfaldet, kneblet og lænket i bedsteforældrenes hjem sammen med sin farmor og farfar, der var bankdirektør. Mette Würtzen var kun otte år. I dag fortæller hun for første gang historien om, hvordan det langvarige overfald kom til at præge hende i mange år.

»Folk skal vide, hvor meget det ødelagde for mig og mine bedsteforældre,« siger Mette Würtzen.

Blekingegadebanden var mistænkt for det brutale overfald, der fandt sted i Glostrup i 1980. Ni år senere udpegede Mette Würtzen i en alder af 17 år bandemedlemmet Torkil Lauesen som sin overfaldsmand. I afdøde bandemedlem Jens Holger Jensens lejlighed blev der også fundet et Krak-kort med cirkler omkring adressen på bankdirektørhjemmet og banken, der skulle røves.

Til tross for gjenkjennelsen blir det ikke reist sak. Var dette også pga reasons of state?

Alligevel blev sagen aldrig rejst, og ingen medlemmer af Blekingegadebanden er dømt for overfaldet, som vakte opsigt på grund af sin uhørte brutalitet. Oplysningerne var ikke tilstrækkelige for politiet og anklagemyndigheden. Overfaldet, frihedsberøvelsen og forsøget på røveri ved at true bankdirektør Poul Erik Würtzen med at skære halsen over på hans hustru og barnebarn blev aldrig en del af retssagen mod Blekingegadebanden.

Det som har fått Mette Würtzen til å ta belastningen med å stå frem, er «bekjennelsene» til Bo Weymann og de andre i gruppen. Har de forstått hva de var med på? Hvis de ønsker å gjøre opp for seg – hvorfor har de ikke bekjent det brutale ranet?

Bildet de tegner av seg selv stemmer ikke med det den unge jenta så i besteforeldrenes hjem.

»Han var blevet den pæne mand med pæn, blød sweater. Men det er jo bare hans maske nu om dage. De mænd, der kom til min farfars og farmors hus, var også pæne mennesker, der var nyvaskede og helt rene. De lignede ikke forbrydere. Det blev de først, da min farmor åbnede døren, og de trængte ind,« siger Mette Würtzen.

Hun blev især stødt over, at Bo Weymann talte om »soning«:

»Men det er alt, alt for sent.

Man aner to tråder:

Peter Øvig Knudsens arbeid representerer et skikkelig oppgjør med fortiden. Da må alle kort på bordet. Slik kan samfunnet bli klokere og lære av historien.

Blekingegadebandens medlemmer har behov for samfunnets tilgivelse, men sosial aksept er noe helt annet enn anger og soning. Et annet element melder seg: Det danske, såvel som det norske samfunn, er preget av mennesker som heller ikke vil ta noe oppgjør med hva Blekingegadebanden sto for. Tvert om er det slik at forståelsen for den berettigede vold er større enn noensinne, jfr. forståelsen for den palestinske motstandskampen langt inn i regjeringskontorene, universitetene og redaksjonene.

Kampen er således ikke over. Den pågår fortsatt og er mer alvorlig enn noensinne.


Nyt opgør med Blekingegadebanden

Les også

-
-
-
-
-