Kommentar

Takket være en av livets mange tilfeldigheter befant jeg meg natten til 21. august 1968 sammen med en håndfull andre nordiske unggutter på et lite sovjetisk passasjerfartøy mellom Tallinn, Estland og Helsinki, Finland. De finsktalende ombord fanget ut på morgensiden opp radionyheter som satte en støkk i oss: Styrker fra Warzawa-pakten invaderte Tsjekkoslovakia. Ville det nå bli storkrig i Europa, undret vi mens ubehaget vokste ved å være om bord på et fiendtlig skip i en slik spent situasjon. Det arme mannskapet hadde det ikke bedre enn passasjerene, også de var tydelig bekymret.

Vel ankommet Helsinki ble skipet møtt av demonstrasjoner som meget raskt ble brutt opp av store mengder politi, mange av dem til hest. Siden den natten har symbolåret 1968 for meg – mer enn for andre i tilnærmet samme generasjon, tror jeg – vært like mye assosiert med dette konkrete sovjetiske maktovergrepet mot et lite naboland som med studentopptøyer og andre utslag av sosialistisk marsj gjennom institusjonene i vesten.

Hva har alt dette med kjøkkenhager å gjøre? En hel del, faktisk, om enn selvsagt bare indirekte. For noen år siden hørte jeg nemlig sagt eller jeg leste det – hvem som sa eller skrev er for lengst glemt – at aldri var de små private hagene og jordlappene i utkanten av den tsjekkoslovakiske hovedstaden finere enn i årene etter at frigjøringsforsøket under Praha-våren var blitt knust av «venners» stridsvogner. Etterpå fulgte nemlig en langvarig «normalisering;» makthaverne holdt hardere i tøylene enn før, ingen fri tale ble tillatt i det offentlige rom lenger, og alle som opptrådte noe i nærheten av opposisjonelt, ble stoppet med de midler som var nødvendige. Utdannelser ble avbrutt, «upålitelige» mistet jobben, angiveriet kom tilbake som en aktiv samfunnsplikt for dem som ville opp og frem. De mest uregjerlige – det ble av naturlige grunner færre og færre av dem etter hvert – ble fengslet. Folk flest hadde bare ett tilfluktssted slik situasjonen var: den egne, lille verden enten denne bestod av en hageflekk, av flukt inn i bøkenes og tankenes verden eller av samvær med noen ganske få innen den aller nærmeste kretsen av pålitelige.


Smetanas «Moldau» er så vakker som musikk kan bli. Tsjekkerne har gjennom en vanskelig historie visst å hevde sin frihet og selvstendighet med klokskap.

Har noe lignende skjedd andre steder? Om det har, det har skjedd mange ganger, på mange steder og under ulike regimer. Det skjer fremdeles selv om historien aldri gjentar seg på eksakt samme måte. Heller ikke vårt land er noe unntak i så måte; også dét skal vi komme inn på etter hvert.

Det kommunistiske åket som tynget europeerne i tiårsvis, gjorde noe med menneskene, det preget dem både adferdsmessig og sjelelig som man sa den gang det ennå var salongfähig å tro at medlemmer av homo sapiens hadde slike kvaliteter. De fleste som utsettes for massivt press ovenfra, føyer seg og blir medgjørlige, la det ikke være tvil om saken, de blir partimedlemmer eller forsøker på andre måter å smigre seg inn hos makthaverne for å sikre et «bedre liv» for seg og sine. Mange biller seg endog inn at de har ytterst aktverdige motiver for samarbeidsviljen; kanskje tror de at fellesskapet bygger en lys fremtid trass i alt det gale man ikke kan unngå å merke i samtiden og nært ved, kanskje overtaler de den egne samvittigheten til å anta at global rettferdighet skapes eller noe annet fint. Andre er rett og slett gjennomført pragmatiske når valg skal gjøres som fremmer eller stopper karrieren.

De på den andre siden, de som ikke vil være med på narrespillet, kan enten skalle hodet i veggen i håpløs og selvødeleggende protest, de kan trekke seg inn i en mest mulig ikke-politisk verden, eller de kan forsøke å finne sin modus vivendi et sted mellom de nevnte adferdsmønstrene: protestere, men slik at man unngår fengsel og død. Man ofrer noe, men ikke alt.

Det er ikke de som ofrer alt og forsvinner i nederlaget, og som vi som regel ikke har kjennskap til, eller de som mot høye odds vinner frem til sist – en Aleksandr Solzjenitsyn i Russland eller en Václav Havel i Tsjekkia – som er mitt tema her. Ei heller er det de feige medløperne som ser til å være en del av den vinnende fraksjonen uansett hva den går inn for, som skal omtales. Det er i stedet de i midten, de som prøver å overleve uten å miste sin sjel, jeg vil ofre oppmerksomhet. Ganske spesielt vil jeg se om vi ikke finner norske paralleller til de tsjekkiske kjøkkenhagene. Og da mener jeg ikke i den fjerne fortiden da okkuperte og forknytte nordmenn i ulike aldre kunne finne på å gå med topplue, binders i knapphullet eller skrive H7 i snøen, men hvordan vi i senere generasjoner har reagert på meningstrykk ovenfra.

I mange universitetsmiljøer var stemningen på slutten av 60- og ut på 70-tallet usedvanlig ensrettet hva politikk angår. Det venstreradikale paradigmet lå som en stor, klam hånd over nær sagt alle studentaktiviteter. Enhver med synspunkter som avvek fra den marxistiske verdensbeskrivelsen, fikk høre og føle det. De hadde dessuten alltid så godt med tid, de venstreradikale, uendelig med energi og anledning til å gjenta og gjenta sin fortelling om vestens, kapitalismens og rent allment den hvite manns ansvar for alt som var galt menneskene imellom. De brukte nemlig jevnt over mindre krefter enn oss andre på tilegnelse av faglige kunnskaper, ikke fordi de var smartere, men fordi deres fokus var et annet. Videre agerte de typisk i gruppe, i nettverk ville man i dag ha sagt, en ferdighet som ble dem til stor nytte da de senere begynte klatringen opp karrierestigene i samfunnet de til sist arvet fra sine mentorer.

Jeg vil ikke overdrive her, det er langt fra at jeg påstår at de venstreradikales makthegemoni har hatt eller har samme undertrykkende kraft hos oss som det man så under de statsbærende hierarkiene i totalitære sosialistiske stater; det har i vårt land i moderne tid tross alt aldri kommet menn i skinnfrakk og med lange støvler og fraktet politisk avvikende vekk om natten. Men på mikronivå var ensrettingspresset sterkt nok – enhver som opplevde det, vet hva jeg snakker om – og hadde de bare hatt muligheten, så ville de nok grepet også til fysiske maktmidler for å skape sin idealstat. Det var en lurvete tid. Mange i min krets vendte seg innover, vekk fra alt som smakte av universitets- og studentpolitikk, mot det lille livet. De stullet og stellet kan hende ikke med sine kjøkkenhager, akkurat, dertil var de i feil generasjon, men de valgte bort det offentlige spillet som uansett var dominert av manipulatorer med en revolusjonær agenda som skinte gjennom i alle sammenhenger.

I dag domineres samfunnslivet i vestverdenen, Norge inklusive, av en globalistisk godhetskonsensus. Innbyggerne indoktrineres i denne fra barnsben av; barnehager, skoler og høyere utdannelse er gjennomsyret av tankesettet på beste Gramsci-vis, syntesen mellom høyre- og venstresiden politisk som ellers ser til at det reelle meningsspennet i samfunnsdebatten er langt smalere enn det man later som. De som ikke passer inn, utsettes for en moderne form for ostrakisme som både de gamle grekerne og 1900-tallsintellektuelle av George Orwells støpning ville gjenkjent. Noen mister jobben, andre fryses ut, mens de fleste vender seg til sine mentale eller fysiske kjøkkenhager i søken etter et levelig liv. De som selv er innenfor, derimot, ser ikke eller vil ikke se det som foregår. Fremfor alt overser de sin egen rolle eller funksjon i maktjustisen. Deteksjonsraten for øyenbjelker kan være skremmende nær null når bare incitamentene for å lukke øynene til rett tid er store nok. Man lar være å feste seg ved at noen ikke lenger er inne i varmen, men stoppes i karrieren på den ene eller andre måten. Det er best slik, iallfall for en selv.

Men mens man går der og graver i hagejorden – i metaforisk betydning for de fleste av oss; også bøker, familie og mye annet kan anta kjøkkenhagefunksjon når det ytre livet blir for usmakelig eller farlig – så kan ingen hindre en i å tenke fritt. Mange vil si at slikt ikke er all verden til frihet, men det er likevel den viktigste vi har. Dessuten kan flere av tankene kles i ord, endog settes på papir. Heller ikke dette er å kimse av, for slik frihet har ikke vært alle til del opp gjennom historien. Kan hende kommer man underveis i kontakt med andre som deler ens samtidssyn, hvilket er en stor bonus; det gjør godt å føle at ens egen nære krets av skuffede venner ikke er alene om å vurdere samfunnsutviklingen som resultatet av en selvbestaltet elites stadige vakling mellom svikt og svik. At flertallet ikke forstår nødvendigheten av å anerkjenne andre referanserammer enn de som har offisiell legitimitet i dagens Norge, får så være, jeg er blitt vant til det. De får gjerne kalle det ekkokammeraktivitet om de vil, men det er av stor verdi å kunne puste fritt innimellom, å få bekreftet at man ikke er alene om å mene at samfunnet er ved å gå av hengslene.

Det er ingen voldsom prestasjon å drive en lavgradig skribentviksomhet i det godes tjeneste for land og folk, men det er da noe. Luther sa at han ville plantet et tre om han fikk vite at verden var ved å gå under, jeg ville skrevet noen ord til dem jeg regner som mine. Følelsen av ansvar bakover så vel som fremover i tiden er fundamental i nasjonsbyggingen. Hagen man overleverer til etterslekten skal helst være litt bedre enn den man selv fikk; dette er essensen i den evig gyldige generasjonskontrakten.

Kanskje vil det seg så vel at dét man fikk til i harde tider, da det så mørkt ut, får større verdi for dem etter oss enn det vi selv forutså. Slett ikke alltid slår håpet feil selv i håpløse tider, så pass paradoksal er virkeligheten.

Les også

Frihet eller død -
Mørketid og magisk lys -
Kjettere -
Gjerder og fyr på Jæren -
Aktiv arv -
Ekte -
Normalitet og normer -

Les også