Sakset/Fra hofta

Demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget fredag ettermiddag. Foto: Terje Pedersen / NTB

Mange nordmenn frykter rasiststemplet. Da vender de seg heller vekk.

Bildene av menneskemassen i demonstrasjon foran Stortinget fredag har fått mange til å bli sinte og irriterte. Det er ikke underlig. De fleste av oss har tatt myndighetenes korona-råd på alvor, avlyst hyggelige feiringer av runde år og brylluper, og begrenset drastisk hvem som får ta farvel i begravelser med kjente og kjære. Barna fikk kun vinke til ett og annet forbipasserende korps på 17. mai og har ikke fått klemme besteforeldre på månedsvis. Næringsdrivende har permittert og gått konkurs, og arbeidsledigheten har aldri vært høyere. Mange har ikke sett nær familie på måneder, og helsearbeidere har jobbet lange dager for å redde liv og begrense smitten. 

Vanligvis går det mange små og store demonstrasjonstog gjennom Oslos gater, ikke minst på 1. mai. I år var det digital 1. mai feiring og tog på facebook for de som ønsket å markere dagen. Demonstrasjonstogene har stort sett stanset opp i korona-tiden – før fredag 5. juni. Hele 10-15 000 mennesker beveger seg ned mot Stortinget; etter sigende var t-banevogner stappfulle. Saken var nemlig så ekstremt viktig, ja viktigere enn liv og død. En antirasistisk demonstrasjon. Med seg på ferden hadde de en statssekretær med pakistansk bakgrunn, fra en regjering som har innført tiltak med begrensninger for folks liv og virke vi aldri har sett i Norge i fredstid.

Mediene, fra NRK og Aftenposten, til løssalgsavisene VG og Dagbladet, til de sterkt subsidierte Klassekampen, Morgenbladet og Dagsavisen har heiet fram protestene og i oppslag etter oppslag, kronikk etter kronikk, lagt fram «bevis» for at Norge har et rasismeproblem ikke langt unna USA. Nordmenn flest forholder seg i ro og ser en annen vei. Noen drister seg til å påpeke at det ikke var klokt at så mange mennesker samlet seg i disse tider – selv om «saken er kjempeviktig». 

Venstresiden har tradisjonelt kjempet for arbeiderklassens kår og verdighet på tvers av bakgrunn, nå er det identitetspolitikken som har forrang – og som splitter befolkningen mer enn mange nok forstår. For nordmenn snakker kanskje ikke så høyt, i frykt for rasiststemplet, men de «stemmer med føttene». Det er slitsomt å gå på tå hev, da er det bedre å holde avstand. Et velfungerende samfunn fordrer at vi kan si i fra til hverandre, uten redsel for å bli kalt rasist eller annet. Det er ikke bare i dagligdagse situasjoner det er viktig å kunne ta opp saker, det er også viktig i samfunnsdebatten. De milliardene det koster å ta i mot og forsøksvise integrere nye innbyggere i Norge, kommer fra et sted. De er omdisponert fra andre områder og får konsekvenser for eldreomsorgen, skolene og andre velferdstilbud – for alle innbyggere. Det koster å være kar. 

Fakta har blitt skjøvet i bakgrunnen, og blir stadig tilslørt og bagatellisert av hovedstrømsmediene – vi ser det ikke minst i forhold til kriminalitetsutviklingen i hovedstaden. 

Det blir en ond sirkel, for ingen liker å bli holdt for narr eller urettmessig få beskyldninger. Samtidig bærer flere representanter for innvandrerorganisasjoner og politikere med innvandrerbakgrunn ved til bålet – og gjør seg selv og landsmenn fra land som Pakistan til ofre for den såkalte norske rasismen. Vi hører derimot sjelden kritikk av landene de eller deres foreldre har forlatt, land der rasistiske holdninger river samfunnene i stykker og tar mange liv.

Norge går en dyster framtid i møte om ingen tar et skikkelig oppgjør med denne mentaliteten. Splittelsene er tydelige i Oslo, der skjevheten i minoritetsandel mellom skoler, bydeler og boligområder ikke blir mindre. Hvem har lyst å bosette seg med barn i områder der de blir minoritet i eget land og den norske kulturen flere steder er på vikende front –  og samtidig måtte bøye nakken for å unngå å bli beskyldt for å være rasist?