Begivenhetene i Nord-Afrika og Midtøsten skjer så tett etter hverandre at bare det å holde oversikten over hva som foregår, er en heltidsbeskjeftigelse. Det er ikke lett å nøste opp trådene eller se hvor det bærer, men kanskje kan en slags refleksjon over systemtreghet være et av utgangspunktene for forsøk på analyse.

For når diktatorer faller og det er duket for ny politisk ledelse, hører det til sjeldenhetene at et land starter med helt blanke ark etterpå. Rundt slike mektige personer finnes det nemlig konsentriske sirkler av sosiale klasser som på en eller annen måte profiterte på sin mer eller mindre sterke tilknytning til regimet.

Dette gjelder ikke bare den politiske og militære samt eventuelt geistlige ledelsen, men også store byråkratiske apparater og ansatte i statlige foretak, hvorav mange vil ha vært premiert av regimet med en godt betalt jobb uten all verdens forpliktelser i bytte mot politiske tjenester fra egen klan. Virkningene av dette påvirker alt som minner om det vi kaller sivilsamfunnet.

Når disse ser skriften på veggen, avløses panikken raskt av selvoppholdelsesdriftens taktiske bevegelser: Etter beste evne observerer man situasjonen og maktspillet, og forsøker å finne en privilegert plass i systemet som kommer etterpå. Og med mindre den som styrter regimet har til hensikt å utrydde landets øvre middelklasse eller stille alle dens medlemmer for retten, er vedkommende nødt til å finne en slags forståelse med de angjeldende personene etterpå. I motsatt fall risikerer en at mange av disse saboterer det nye systemet, og det med en ødeleggelseslyst som forsterkes av at man har lite å tape.

Økonomisk og politisk relevante nettverk av korrupte forbindelser har altså en brukbar sjanse til å bestå, om enn i en annen form, etter en revolusjon. Vi så det etter Berlinmurens fall, og det er lite trolig at vi vil oppleve noe annet i Tunisia, Egypt eller Libya, kanskje heller ikke i Syria, dersom Assad også faller. For Vesten vil neppe gjøre stort for å hindre det: Erfaringene fra Irak viser at middelklassens problemer fort kan bli hele landets sådanne når den marginaliseres.

Så hvordan gjøre det beste ut av situasjonen?

Kanskje kan Vestens reaksjon virke famlende og inkonsekvent. Men det er begrenset hva omverdenen kan gjøre, for den besitter sjelden den dype, kapillære forståelsen for hvordan et fremmed land fungerer internt. Vestmaktene kan styrte et regime, og har med det en stor negativ makt (noe islamistene nok også har merket seg), men ikke på langt nær samme positive makt. Utenforstående kan derfor ikke bestemme hvor hvert eneste skap skal stå. Det de kan gjøre, er å insistere på demokratiske, menneskerettslige og juridiske prinsipper i all sin omgang med landet, og under tålmodig bruk av diplomatiske og økonomiske pressmidler feste sin lit til at disse verdiene med tiden tar bolig i landet, nærmest ved osmose.

Men for at dette skal lykkes for alvor, må folk i landet selv på et vis løfte seg etter håret.

Sjansen for å mislykkes er stor, det samme er risikoen for at maktvakuumet blir fylt av noen som knapt er bedre enn diktatoren som falt. Den skisserte tregheten som finnes i samfunnet kan således bli et tveegget sverd. Den kan fungere som en buffer mot nye og destruktive krefter, men også være til hinder for utvikling i riktig retning. Under enhver omstendighet gjør den sitt til at et samfunn ikke blir ugjenkjennelig over natten.

Selv om omverdenen — som til syvende og sist er mest opptatt av å beskytte sine egne interesser — har som ambisjon å legge til rette for at et land kan bli en bidragsyter til verdenssamfunnet som den selv har nytte av, kan den under slike omstendigheter fort bli fornøyd med simpelthen å unngå katastrofer og slukke eventuelle branner.

Vesten er riktignok mektig, men av og til har den lite annet valg enn å trekke pusten dypt og fortrøstningsfullt avvente at kortene deles ut på nytt. Libyerne og andre må selv finne veien frem mot et bedre system. Det er grenser for hvor mye skade det som måtte skje i regionen kan gjøre på våre land, og enhver som kommer til makten vil ha interesse av at oljen fortsetter å flyte. Til syvende og sist er det langt mer avgjørende hva slags orden vi holder i eget hus.