Gjelds- og eurokrisen må sies å ha blitt særdeles klønete håndtert under det siste EU-toppmøtet i Brussel, og om man holder regning over fordelene og ulempene ved utfallet, er resultatet nedslående for unionen.

Ambisjonene om å få alle landene — i særdeleshet britene — med på en til de grader omfattende traktatsendring, var altfor høye for personer med Sarkozys og Merkels nokså begrensede statsmannsevner. Og resultatet kan da også bli at Storbritannia trekker seg enda mer ut av det europeiske politiske samarbeidet, hvilket blant annet vil redusere EUs beskjedne geopolitiske rolle ytterligere. Og om UK i likhet med Sveits og Norge skulle ende opp i en lykkeligere rolle som mer eller mindre utenforland, kan det raskt bety avskalling av andre land også.

En slik pris kunne man kanskje ha vært villige til å betale dersom det straks kom noe godt ut av den mellomstatlige avtalen man fikk i stedet. Men det er liten grunn til å tro at markedene vil la seg berolige av en avtale som skal stadfestes i mars 2012, for siden å ratifiseres av hvert enkelt medlemsland. For selv om 26 av de 27 statslederne ble enige i Brussel, er det ingen garanti for at avtalen i beste fall kommer i havn en gang utpå sommeren. Finansiell himmel og jord kan ha vært i bevegelse lenge før det. De kortsiktige problemene løses altså ikke, og en løsning av de langsiktige sådanne er det bare et tynt håp om.

Og når det kommer til stykket, er det ikke stort mer substans i denne siste avtalen om begrensning av gjeld og underskudd enn det var i den opprinnelige stabilitetspakten mellom eurolandene, som i sin tid raskt ble ignorert av stormaktene uten at det fikk noen konsekvenser. Det man ble enige om nå sist, var ganske enkelt at brudd på pakten heretter skal føre til automatiske sanksjoner, ved at sentralmakten griper inn i det enkelte lands disposisjoner. Hvilke garantier har man for at denne avtalen vil bli strengere håndhevet enn den opprinnelige stabilitetspakten? Og hva om det i en gitt situasjon skulle finnes gode grunner for et mektig land til å sette seg på bakbena og ikke la seg slavebinde av avtalen?

Merkel kunne ha oppnådd strengere budsjettdisiplin ved å insistere på at den gamle pakten skulle respekteres, uten å involvere Storbritannia overhodet. På den måten ville EU også ha sendt et signal om at tidligere inngåtte avtaler er noe mer enn bare blekk på papir. Og de mindre disiplinerte landene kunne ha fått en ekstra sjanse til å vise at de er i stand til å oppnå orden i eget hus uten å avstå mer suverenitet.

Stabilitet er ellers ikke alt. Hvordan EU skal kunne stramme inn og spare seg til en høyst nødvendig økonomisk vekst, forblir et mysterium. Og uten den samme adgangen til styrt inflasjon og kvantitative lettelser som USA og UK har, kan euroen fort vise seg å bli et handelsmessig handicap.

Til syvende og sist har EU hittil altså ikke klart å treffe noen viktige beslutninger som antyder en vei ut av uføret. Politikken er nærmest blitt spilt utover sidelinjen. Konsekvensen kan fort bli at man må fortsette det paniske brannslukningsarbeidet som omstendighetene til stadighet påtvinger en. Det gjør i sannhet EU til et sørgelig skue.