image

Et flertall av britene ønsket å få migrasjonsbølgen under demokratisk kontroll. EU ville det ikke. Brexit er konsekvensen.

Brexit er verken overraskende, ekstremt eller unikt britisk, i så fall har folk dårlig hukommelse. Det er når en ser på historien etter 1990, at en forstår hvilken avgjørende betydning denne krisen har. Migrasjonskrisen var bare siste kapittel etter 25 år med misnøye, tvil, debatt, kriser og hårfine folkeavstemninger overalt i EU, fra Maastricht 1992 til i dag. Fellesnevneren er det demokratiske underskuddet.

Den utløsende faktor er denne gangen migrasjon. Et flertall briter vil at en selv har kontroll på landets grenser. Dette er ikke ekstremt eller rasistisk. UK mottar over 300.000 immigranter i året (netto). I et historisk perspektiv er det dette som er ekstremt.

Dette er bare en av mange store kriser siden 90-tallet. Etter Maastricht har EU snublet fra en krise til den neste. Glemt er i dag Maastricht-avstemningene i 1992 (om den politiske og økonomiske union): I Frankrike vant ja-siden med kun 51 %. Tyskland spurte ikke en gang sine egne velgere. Alt tydet på et nei. I Danmark vant derimot nei-siden med 50,7 %, som resulterte i at danskene fikk en rekke unntak fra traktaten. Det norske nei (52,2 %) i 1994 var også del av den samme europeiske mobiliseringen mot den politiske og økonomiske unionen.

ANNONSE

Det har vært enda flere avstemninger: Det kanskje største nederlaget var EUs prestisjetunge konstitusjon (2004) – en grunnlov for Europa. Men så stemte Frankrike og Nederland begge nei.

Konstitusjonen skulle på en side bidra til å klargjøre hva som var EUs ansvar og hva som var medlemslandenes. En egen artikkel gjorde det dessuten for første gang klart hvordan et medlemsland kunne melde seg ut – aktualisert i dag. Begge deler var et respons på ti år med økende EU-motstand.

På den andre siden utvidet Konstitusjonen EUs fullmakter til å gjelde noen nye sensitive områder, slik som migrasjon, og asyl- og justispolitikk. EU skulle dessuten få sin egen president og “utenriksminister” og nesten alle saker skulle nå avgjøres med flertallsbeslutning. Alt dette bidro til mer motstand, ikke mindre, og det er åpenbart at Brexit har røtter i de samme problemstillingen som den gang.

En ny traktat, men med nesten det samme innholdet (Lisboatraktaten 2007) ble, klok av skade, ikke sendt til folkeavstemning. Kun ratifikasjon i medlemslandenes parlamenter var nødvendig, med unntak av Irland, der regjeringen hadde forpliktet seg til å spørre folket. Der sa folket nei. Men etter en omkamp, sa de likevel ja …

Og glemt er hvordan EU vaklet på grunn av vanstyret i Hellas. Det var EUs unntak fra EUs egne regler som slapp korrupte Hellas inn i eurosonen og lot de holde på. Nå har EUs borgere måtte betale mye av gjelda til grekerne for å berge Euroen – og de tyske bankene som hadde lånt grekerne for mange penger … Og oppslutning om EU fikk en ny knekk, også i Tyskland.

Og så kom migrasjonskrisen 2015, EUs håndtering av denne, avtalen med Tyrkia og to terroranslag i Paris.

En PEW-undersøkelse to uker før den britiske avstemningen viser derfor at EU-skepsisen nå er betydelig over hele Europa. Skal vi tro PEW, er EU-motstanden i Frankrike langt større enn i Storbritannia.

Men når EU nå har levd med omfattende EU-skepsis i snart 30 år, hvorfor fant de ikke en løsning også med britene? Tradisjonelt har EU akseptert at når sentrale nasjonale interesser står på spill gir EU etter, og en unngår å sette samarbeidet på spissen. Derfor har da også EU sett gjennom fingrene med at både Tyskland og spesielt Frankrike har kjørt større underskudd enn de 3 % som stabilitetspakten for eurosonen krever. Resultatet er at pakten bak euroen ble svekket. Små land som Portugal ble derimot truet med sanksjoner (men også de unnslapp til sist), men ikke Euroens varmeste forsvarere, Frankrike og Tyskland.

Mange vil mene at det er slik det må være; et EU-land må kunne være suveren i vitale spørsmål, og en regjering må respekteres for de kritiske prioriteringer som gjøres i landet. Frankrike og Tyskland ønsket en mer ekspansiv økonomisk politikk, og de ville ikke ta belastningen ved å stramme mer inn på offentlige utgifter. Dette er politiske realiteter. En kan være enig eller uenig i sak, men dette prinsippet ble ikke lagt til grunn i forhandlingene med London.

EU gjorde en strategisk tabbe da de ikke tilbød Storbritannia mer i forhandlingene i februar i år. David Cameron mener han ville vunnet avstemningen om EU hadde gitt landet kontroll over migrasjonen. Dette rører ved kjernen i EU demokratiske underskudd. Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, beskriver dette demokratiske dilemmaet slik for noen år siden: “Valgte regjeringer må i økende grad forsvare en politikk som de i minkende grad kontrollerer. Velgerne har på den annen side ingen mulighet til å straffe de ansvarlige i EUs sentrale organer”. Dette beskriver en politisk trykkoker som EUs ledere kjenner godt.

Så, Frankrike kan ignorere EUs budsjettregler, men Storbritannia fikk ikke kontroll på sine grenser. Trykkokeren gjør resten. Slik er Brexit et brudd med praksis i EU: Medlemslandenes interesser (spesielt de stores) har til syvende og sist veid tyngst.

Selv om EU-motstanden er stor i mange EU-land, er det ikke overraskende at det er i Storbritannia det nå skjer. I dag framheves en slik nasjonalisme som et “spøkelse”. Mulig det, men England var også et av de første demokratiene (Habeas Corpus og 1688). Parlamentet i London har røtter som knapt noe annet folkestyre i verden kan vise til.

Og ikke minst, mens nasjonalstatene på kontinentet viste seg kampudyktige og kampuvillige i møte med nazismen i 1938 – 1940, ble britenes krigserfaring til syvende og sist den stikk motsatte. Den britiske nasjonalismen ble “their finest hour”. Hvem er den franskmann som våger klage over britisk nasjonalisme? Den på papiret imponerende franske forsvarsmakten hadde i 1940 mistet sin vilje til å sloss for sin egen frihet. Kontinentet måtte se til London for å finne “fighting spirit”.

En splittelse i Europa er tragisk og risikabelt, spesielt i møte med et aggressivt Russland, en svak amerikansk president og ukontrollert migrasjon. Men hvem og hva er det som splitter Europa? Og hvor kan lederskap finnes?

Om ikke folkestyret får innflytelse på sentrale politikkområder, øker risikoen for at de virkelige “spøkelsene” kommer fram. Det er de ikke-parlamentariske spøkelsene vi skal frykte. Det er derfor større sjanse for å få Europas spøkelser tilbake i kjelleren etter et Brexit, enn uten. Det er og blir demokratiets kjerne, at når vi alle er med på beslutningene, kan vi leve i fred med resultatet.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629