Kommentar

Norman Rockwell (1894–1978), «Freedom of Speech» (1943). Verket er en av fire illustrasjoner av frihet som Rockwell laget for The Saturday Evening Post under andre verdenskrig. I dag er mannen i rutete skjorte i en offentlig forsamling et hår i suppen, og slett ikke en makteliten vil beskytte interessene til. Foto: Wikimedia.

Det går en linje fra den franske regjeringen som forgjeves planla å hastebehandle et lovforslag som ville ha gjort uvaksinerte personer til annenrangs borgere, til amerikanske medier og myndigheter som har hastverk med å avvise at uregelmessighetene ved presidentvalget i USA er så store at de er verdt å undersøke nærmere.

For det samme budskapet skinner tydelig igjennom i begge tilfeller: Vi i makteliten vet best, og de som tror noe annet, er mentalt syke eller noen fordømte idioter, og derfor er det rett og rimelig at vi behandler dem nedlatende og herser med dem.

Vanskelig er det ikke å finne andre eksempler på ting man helst ikke bør sette spørsmålstegn ved for ikke å havne i offentlig unåde.

For demokratiet er denne nedlatende og bøllete holdningen til det folk gjør og sier, dypt problematisk, for det er makthavernes ansvar å representere alle, og det er medienes ansvar å være et talerør for alle. Men disse samfunnsoppdragene er blitt erstattet av en oppdragerrolle som de samme aktørene har tilranet seg.

Vi har å gjøre med en autoritær dreining som vi har sett tendenser til i Vesten i mer enn ti år, men fenomenet har forsterket seg kraftig på bare få år under fremveksten av en allianse mellom makthavere, medier og store selskaper som langt på vei og uten samtykke styrer det folk tenker ved å bestemme hva de ser på internett.

Flere av dem som applauderer denne dreiningen, ynder å fremstille det som om de uvaskede massene virkelig ikke vet sitt eget beste, og om det ikke skyldes at de er dumme eller gale, så er de kanskje lavt utdannet, eller de forakter kunnskap.

Denne fremstillingen bygger imidlertid på et premiss som ikke holder, for hverken makthavere, medier eller teknologiselskaper har særlig brede kunnskaper. Politikere og journalisters utdanningsnivå trenger ingen nærmere presentasjon, men også hyperteknologiske selskaper er på bærtur når de beveger seg utenfor det de har spesialkunnskaper om.

Den amerikanske nevrologen Michael Segal skrev nylig i Wall Street Journal at det ikke er mulig for ham å tenke høyt sammen med en kollega om ingrediensene i koronavaksiner på Facebook uten at algoritmene fanger det opp som forbudte tanker. Skal det ikke være mulig for vitenskapsfolk å brainstorme på Facebook? spør Segal. Nei, selvsagt ikke. Den viktigste funksjonen Facebook har, er å gjøre folk dummere.

Ei heller er det sant at vanlige mennesker forakter reell kunnskap. En lege som har brukt femten år av sitt liv på å bli spesialist på bestemte sykdommer, nyter allmenn aktelse. Det samme gjør piloter som har ført fly i tusenvis av timer uten å sette passasjerene i fare. Listen kan gjøres lang.

Ingen flypassasjerer tenker at turen ville forløpe tryggere hvis de selv tok over spakene i cockpiten, ei heller ville noen ta plassen til en kirurg som opererer ens eget familiemedlem. Om parlamentenes representanter derimot skulle bli byttet ut med mennesker plukket tilfeldig ut fra telefonkatalogen, ville dette neppe ha skapt nevneverdig bekymring – kanskje snarere lettelse.

Den triste sannheten er at de fleste politikere stort sett ikke har andre fremragende kvaliteter enn evnen til å beholde sin egen makt, og de færreste journalister er gode til noe særlig annet enn å skrive det som behager makten. For begge gruppers vedkommende handler det om å skaffe seg selv et behagelig liv.

Maktpersoner som nyter lav troverdighet, mener seg altså berettiget til å se ned på vanlige mennesker, samtidig som de forventer å bli vist tillit. Skal tro hvorfor det ikke fungerer?

Faktum er at de som har styrt i Vesten de siste tiårene, ikke kan påberope seg å ha gjort noen særlig god jobb. De kunne tvert imot vanskelig ha gjort en dårligere jobb. For Norges vedkommende har f.eks. et samfunn med tilnærmet full sysselsetting, små sosiale forskjeller og høy sosial harmoni, endt opp med outsourcet sysselsetting, store innfødte og innvandrede underklasser og lav sosial harmoni. Vi finner tilsvarende utvikling i andre vestlige land.

De som styrer i dag, har ikke skyld for feilene som ble begått før de kom til makten, men hvordan kan de forvente tillit når de ikke erkjenner at det er feil som er begått, og ikke gjør noen ting for å unngå enda flere feil?

Det var denne kombinasjonen av udugelighet og arroganse som i sin tid avfødte Tea Party-bevegelsen i USA, og som gjorde at politiske oppkomlinger beseiret politiske veteraner ved valg bare fordi de førstnevnte viste tegn til å forstå hvordan vanlige mennesker hadde det.

Siden banet den samme kombinasjonen veien for Donald Trumps seier ved det amerikanske presidentvalget i 2016. Utsiktene til et maktskifte i USA nå får således stor symbolsk betydning, idet makteliten nærer forhåpninger om at de forakteliges opprør med dette er slått ned, og at de heretter vil la seg herse med uten å mukke.

Men makten forregner seg. I Frankrike er det et flertall av innbyggerne som ikke ønsker å la seg vaksinere, og i USA mistenker et flertall av de republikanske velgerne og et ikke neglisjerbart mindretall av de demokratiske velgerne at presidentvalget ikke gikk rett for seg.

Dette er et problem selv om det skulle vise seg både at koronavaksinen knapt har uønskede virkninger, og at uregelmessighetene ved valget i USA umulig kunne ha påvirket sluttresultatet. De som konkluderer med at vanlige folk er problemet, er imidlertid på farlige veier.

Problemet er snarere maktmenneskene, som ikke vil at vanlige folk skal kikke dem i kortene. De vil kikke oss i kortene i stedet. Derfor kan du ikke lenger gjøre en økonomisk transaksjon eller si hva du mener uten å etterlate spor som kan brukes mot deg. Det ville være på tide å riste av seg denne kontrollen og reversere maktkuppet som dette rollebyttet har vært.

Datatilsynets tidligere direktør Georg Apenes (1940–2016), som gikk av fra den stillingen i 2010, ville ha vært forskrekket om han hadde fått oppleve hvordan Big Tech har vært medvirkende til å stramme den autoritære skruen de siste få årene.

Dessverre har ikke etaten vært noen vaktbikkje av samme klasse under sin senere ledelse. Det er også et trist faktum at den autoritære skruen strammer seg til med det norske folket som stort sett passive tilskuere. De burde kanskje våkne før Norge opphører å eksistere i annet enn navnet.