Kommentar

Det har så langt vært særdeles vanskelig å tallfeste hva innvandringen fra den tredje verden og påfølgende integrering egentlig koster mottakerlandene. Få, om noen, europeiske regjeringer har lagt frem noe samlet kostnadsoverslag; i stedet legges utgiftene under forskjellige budsjettposter, ofte med det til følge at det nærmest er umulig å skaffe seg fullstendig oversikt. Likeledes er de budsjetterte summene bare det som er direkte vedtatt benyttet til integrerings- og asylpolitikken, og generelle tilleggsutgifter som går over budsjettene for offentlige tjenester som f.eks. helse- og sosialutgifter er ikke inkludert.

Brochmann-utvalget, hvis sentrale funn var at innvandrerbefolkningen fra Asia og Afrika har for lav yrkesdeltagelse til å opprettholde velferden slik vi kjenner den i dag, ga en liten pekepinn om hvor økonomisk bærekraftig dagens innvandring er – og ble da også utskjelt av kommentatorer i landets aviser som «grumsete».

Oversiktsbildet som danner seg er imidlertid ikke noe særnorsk problem, men later til å være det samme i de fleste vestlige land som har hatt og har en omfattende innvandring fra tredjeverdensland.

Brochmann-utvalgets funn støttes for øvrig av rapporter fra bla Danmark og Canada. I førstnevnte er det flere rapporter som viser at innvandringen fra mindre utviklede land utgjør en nettoutgift på et titalls milliarder kroner i året. I 1995 anslo Økonomiministeriet at nettoutgiftene for den samlede innvandringen var på 10.3 milliarder i året, mens Rockwool Fondens Forskningsenhet kom til at de samlede nettoutgiftene for innvandrere og deres barn utgjorde 2,9 milliarder og 2,6 milliarder i hhv. 1996 og 1999. Den uavhengige institusjonen DREAM beregner at den samlede utgiften for innvandringen til Danmark var på 14,2 milliarder i 2010.

Den canadiske tenketanken The Fraser Institute la i 2011 frem rapporten Innvandring og den canadiske velferdsstaten, hvor de anslo at innvandringen til landet koster den føderale regjeringen over 130 milliarder (23 milliarder CAD) i nettoutgifter i året, og påfører “canadiske skattebetalere en enorm økonomisk byrde”. Rapporten viser at nykommere bare betaler rundt halvparten så mye i skatt som andre canadiere, men mottar nesten det samme i offentlige tjenester. Dette er beregnet til koste 34.000 pr. innvandrer, noe som årlig utgjør en kostnad på mellom 92,5 og 133,9 millarder kroner. Rapporten ble umiddelbart kritisert for å “fortelle bare deler av historien”, bla av den prominente immigrasjonsadvokaten Douglas Cannon, som uttalte at han kunne forstå fordelen ved kostnadsberegning, men at han oppfattet det som umulig å sette en prislapp på «fordelen ved å ønske nykommere velkommen»: – Når det kommer til stykket, handler innvandring om mennesker og deres drømmer, deres fremtid og deres håp – hvordan kan man sette en prislapp på det?, spurte han. – Dette handler om å fortsette å gjøre Canada til et land av muligheter.

I 2011 la også Aftenposten frem tall som viser at asyl- og innvandringspolitikken er en av postene som har hatt størst vekst i det norske statsbudsjettet de siste årene. Tallene viser at statens utgifter til innvandring og integrering har eksplodert med hele 7 milliarder kroner på bare fire år: fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner i året. Det er en vekst på 5,1 milliarder bare siden 2009, da Stortinget vedtok 8,6 milliarder kroner til integrerings- og asylpolitikken; 3,4 milliarder mer enn det som ble bevilget til samme formål i 2006.

Den norske innvandrings- og asylpolitikken har hovedsakelig to poster, benevnt i statsbudsjettet som henholdsvis “Beskyttelse- og innvandring” og “Integrering og mangfold”. Den første posten dekker utgifter til asylinstituttet og øvrig byråkrati i forhold til innvandring. Den sistnevnte budsjettposten omfatter bla bosetting av de forskjelllige i landets kommuner. Den budsjetterte summen er det som er direkte vedtatt benyttet til integrerings- og asylpolitikk, og inkluderer ikke tilleggsutgifter som offentlige tjenester og velferdsytelser.

Den største av de to postene er “Integrering og mangfold.” Regjeringen budsjetterte i 2011 rundt 5,3 milliarder kroner til dette formålet, der en stor del går til landets kommuner. Integreringstilskuddet pr. person som har fått innvilget oppholdstillatelse er økt fra 496.000 i 2008 til 551.000 kroner for 2009. Tilskuddet kan økes opptil 1.3 millioner kroner pr. person dersom vedkommende har en kronisk lidelse eller er traumatisert.

Hovedforklaringen på at Norges utgifter til innvandring og integrering har økt med 109 prosent på fire år er at landet har opplevd tidenes største innvandring. Med hundrevis av nye saksbehandlere, et komplisert lovverk og økte utgifter til alt fra språkopplæring og tolker, til tvangsretur med fly og asylmottak, stiger kostnadene til værs, kommenterer Aftenposten.

Som et apropos kom det samme år frem at bare utgiftene til tolketjenester i landets domstoler har økt med nærmere 25 millioner kroner på bare fire år. Økningen er på hele 37 prosent, fra 65 millioner til nesten 90 millioner kroner i året, og ser ikke ut til å avta. Utgiftene til tolk er imidlertid bakt inn i utgiftsposten for advokater. Tilsvarende tall fra Storbritannia ble kjent i 2008, og viste at det britiske politiet brukte over 220 millioner kroner i året på tolketjenester for utenlandske – dvs ikke-statsborgere – kriminelle. Totalt hadde kostnadene økt fra over 13 millioner pund i 2004 til over 22 millioner i 2008, noe som var en økning på 63 prosent på fire år. Enkelte politidistrikter rapporterte om en økning i utgifter til tolketjenester på hele 400 prosent. Året etter kom det også frem at det offentlige helsesystemet i Storbritannia (NHS) hadde opplevd en dobling i utgiftene til tolker fra 2007 og 2009, og brukte mer enn 500 millioner kroner (50 mill. pund) i året på tolketjenester for pasienter som har krav på behandling fra det offentlige, men som ikke snakker landets språk.

Men dette er bare noen av de direkte utgiftene. Hva med de utallige, statlig finansierte integreringstiltakene? Med økonomiske nedgangstider i sikte har Danmark – som har en samlet befolkning på 5,5 millioner og således er sammenlignbart med Norge minus oljeformue – begynt å se nærmere på antall prosjekter, eventuelt hvilke positive følger de har fått og hva de har kostet/koster. Resultatet er like nedslående som det er kostbart for fellesskapet.

– Man er rik hvis man har råd til integrering, oppsummerer journalist Niels Lillelund i Jyllands-Posten.

Må vi præsentere: Dansk integration, stur stur nummer:

I Mjølnerparken går pengene til fødselsdagsfester og udflugter til BonBon-Land, det er den entreprenante socialdemokrat og beboerformand Muhammed Aslam, der bestyrer løjerne, og der er dem, der siger, at han er en dårlig socialdemokrat, men sandheden er vel, at han er en moderne socialdemokrat, al den stund han er en projektorienteret socialdemokrat. Og integration, det er sandt for dyden et projekt, der har vasket sig.

I Vollsmose har man tocifrede millionbeløb at lege med, her er nogle højdepunkter fra regnskabet:

Gratis bus og koncerter (2.844.402 kr.), morgenvækning (1.593.969 kr. til Projekt Vækkeur, hvor skolelærerne hver morgen ringer hjem til de elever, der ikke er mødt), rollemodeller (1.860.853 kr.), byfest (1.630.963 kr., lidt af et kalas med bl.a. rapperen U$O og kendis Camilla Ottesen), coaching (280.250 kr.), bedre image (11.421.411 kr. til oprettelsen af et mediehus, der udgiver egen ugeavis om alt det positive i Vollsmose). Og så videre og så videre.

Å holde integreringsprosjektene i gang viser seg å være blant de største utgiftene:

Konsulenter (6.040.692 kr., tre beboerkonsulenter, heriblandt tidligere folketingskandidat Asmaa Abdol Hamid), projektstyring (1.213.758 kr.), markedsføring (4.385.000 kr.), drift (9.596.542 kr., bl.a. efteruddannelse, maskinindkøb, bekæmpelse af hærværk og længere åbningstid på genbrugspladser), administration (3.821.641 kr.) og koordinering (2.435.111 kr.)

Det var kun et udpluk, det hele ender med en samlet regning: 58.482.279 kr.

Danskene er for øvrig ikke alene om å bruke store summer på velmente, om enn meningsløse prosjekter. I 2011 rettet den britiske koalisjonsregjeringen flengende kritikk mot Labour-regjeringens feilslåtte anti-radikaliseringsprogram Prevent. Det statlige programmet, som skulle motarbeide islamsk radikalisering etter terrorangrepet i 2005, delte ut nærmere 140 millioner pund av offentlige midler til trivielle prosjekter som i beste fall hadde lite eller ingenting med den opprinnelige hensikten å gjøre og i verste fall til nettopp de radikale strømningene programmet var ment å bekjempe.

Det er særlig bekjempelse av en pågående ghettodannelse som utgjør enorme kostnader i Danmark. Fra 1993 til 2011 er det investert rundt 48 milliarder i landets 29 ghettoer, samt andre såkalt belastede områder. Det er planlagt en ytterligere investering på 11 milliarder kroner fra 2012 til 2016 i de samme områdene. Et ghettoområde blir definert etter tre kriterier:

– At andelen innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land overstiger 50 prosent av beboerne.
– At andelen 18-64-åringer som er uten tilknytning til arbeidsmarkedet eller utdannelse overstiger 40 prosent, utfra et gjennomsnitt de siste fire år.
– At antallet dømte for overtredelse av straffeloven, våpenloven eller narkotikalovgivingen pr. 10.000 innbygger over 18 år overstiger 270 personer, også utfra et gjennomsnitt de siste fire år.

Journalist Poul Erik Andersen i Den korte avis skriver at det knytter seg noe usikkerhet til tallene, som kommer fra hhv Socialministeriet og Landsbyggefonden, samt materiale som er offentliggjort i Programbestyrelsens rapport ”Fra udsat boligområde til hel bydel” fra november 2008, men at summen likevel gir en viss pekepinn om hvor store utgiftene til integrering virkelig er:

I løbet af 1980’erne begyndte beboersammensætningen i de pågældende områder at ændre sig, så der blev flere fattige og socialt dårligt stillede. En kraftigt voksende del af disse var indvandrere fra ikke-vestlige lande. Det var småt med penge til vedligeholdelse. Folketinget besluttede at gøre noget.

Winther-udvalgets redegørelse fra 1986 satte for første gang fokus på problemerne. De første initiativer blev sat i gang med renoveringer og boligsocialt arbejde.

Disse initiativer er siden blevet gentaget igen og igen. Den ene dyre plan har afløst den anden.

Hver gang har man brugt store flotte ord. Og hver gang er man endt i ren og skær afmagt – hvor efter man går videre til næste projekt, der også er blevet søsat med store flotte ord.

Planerne

Her er de mange planer i rad og række:

Byudvalget – helhedsorienteret, fysisk og social indsats i almene områder (1993-1998). Byudvalget 2 – social indsats i de mest udsatte boligområder samt renovering og huslejenedsættelse (1998-2003).

Kvartersløft – helhedsorienteret indsats i byområder med vægt på borgerinddragelse (1997-2000). Byfornyelse – helhedsorienteret social og fysisk udvikling af byrum (1998-2003).

Beboerrådgivere – mellem 66 og 73 beboerrådgivere (1998-2008). Kvartersløft 2 – helhedsorienteret indsats i byområder med vægt på borgerinddragelse (2000-2008).

Urbanprogrammet – EU-støtte til kompetenceløft og social integration af beboere i udsatte boligområder i Aarhus (2002-2007). Byer for alle – beskæftigelses- og fritidsindsats til fremme af integration i almene områder med vægt på partnerskaber (2002-2007).

Områdefornyelse – helhedsorienteret social og fysisk udvikling af byrum (2004). Særlig byfornyelse – beskæftigelsesindsats (2004-2010). Helhedsplan, social og forebyggende indsats – helhedsplan udløser landsbyggefondsmidler til social og forebyggende indsats (2006-2010).

Og hva har man så fått for pengene? Ghettoer med en pen fasade, skriver Andersen, som viser til at milliardinvesteringene ikke har løst noen de problemene de var ment å løse. Den skjeve befolkningssammensetningen, arbeidsledigheten, kriminaliteten og isolasjonen fra det øvrige samfunnet består – og er blitt forverret over de siste 30 år:

Andelen af beboere fra ikke-vestlige lande i for eksempel Akacieparken i Valby og Aldersrogade på Ydre Nørrebro er nu på cirka 75 procent. I Gellerupparken ved Aarhus er den 85 procent, medens Mjølnerparken på Ydre Nørrebro topper med en beboersammensætning, hvor godt 90 procent er indvandrere og efterkommere fra ikke-vestlige lande.

Alle tallene er fra 2008, men det er utænkeligt, at de skulle have ændret sig afgørende i løbet af de seneste år.

Denne ændrede beboersammensætning har skabt grobund for parallelsamfund. I områderne udvikler der sig et samfund i samfundet, præget af kulturen fra indvandrernes oprindelseslande, der især er muslimske.

Der tales jævnligt arabisk, tyrkisk eller andre sprog end dansk. Ringe danskkundskaber er en medvirkende årsag til, at andelen af dem, der er uden for arbejdsmarkedet i gennemsnit er på 40 procent.

Områderne er præget af en stærk, islamisk orienteret social kontrol især med kvinderne. Tilløb til islamiske domstole, barnebrude, flerkoneri.

Fjendtlighed mod samfundet

Denne udvikling har medført, at der ofte i ghettoerne er en udbredt fjendtlighed mod det omgivende samfund. Grupper af beboere forsøger at holde myndighederne ude. Brandbiler og ambulancer skal med mellemrum have politibeskyttelse, og politiet bliver selv ind imellem angrebet. Således er der blandt andet i Vollsmose blevet skudt med skarpt mod politiet.

Kriminaliteten er i gennemsnit ni gange højere end i det omgivende samfund. Og kriminaliteten er overvejende rettet mod danskere og andre ikke-muslimer. Brandstiftelse og hærværk hører i perioder til dagens orden.

Noen som våger påstanden om at Norges utgifter er mindre og integreringsprosjektene mer vellykket enn i vårt naboland?