Sakset/Fra hofta

Hvis det er noe som virkelig kjennetegner innvandrings- og integreringsdebatten, så er det myndighetenes og politikernes redsel for de kalde fakta. Det er fortsatt det «varme hjertet» som styrer – og fakta tilsløres.

Det har vært stor oppmerksomhet i media rundt SSB-direktør Christine Meyers omorganisering av SSB. Den profilerte forskeren Erling Holmøy som blant annet står bak innvandringsregnskap og –prognoser i Perspektivmeldingen og Brochmann 2 utvalgets rapport, har fått avskjed på grått papir og blir en av 25 forskere som mister jobben i forskningsavdelingen i byrået.

Mange oppfatter dette som et politisk valg fra Meyers side, ettersom hun i flere intervjuer har vært tydelig på at hun aldri hadde sagt ja til å bidra til et slikt regnskap – og framstår som en stor tilhenger av innvandring til Norge. SSB har også tidligere nektet å gi ut data på kriminelles landbakgrunn til Fremskrittspartiet.

Det er liten tvil om at det er et demokratisk problem med en så politisk profilert direktør i SSB; og finansministeren har omsider innkalt Meyer til et møte. Det gjenstår å se om møtet får konsekvenser for Meyer, noe som nok er lite sannsynlig. Forhåpentligvis får hun tydelig beskjed om å forholde seg til oppdraget og viktigheten av å framskaffe gode data på innvandringsfeltet også i framtiden.

SSB har likevel fått en ganske kraftig ripe i lakken, og flere enn tidligere vil være kritisk til hva som kommer fra den kanten. Dette gjelder imidlertid ikke kun SSB, men også generelt. For ett par år siden uttalte politiet i Oslo at de ville holde tilbake informasjon om overfallsvoldtekter, fordi det skaper så mange spekulasjoner i det offentlige rom. Dette har vært omtalt på Document tidligere. I høst avslørte Dagsavisen at rektor ved Stovner videregående skole hadde skrevet et fortvilet brev til Oslo kommune der han uttalte at han ikke lengre kunne ta ansvar for arbeidsmiljø til elever og lærere – etter flere alvorlige voldshendelser ved skolen. Det ble plutselig klart for mange at dette problemet ikke kun gjaldt Stovner skole, men flere videregående skoler i Oslo øst. Lite hadde vært formidlet av dette til offentligheten tidligere, til tross for at flere av problemene måtte være kjent – og var av svært alvorlig karakter.

I et demokrati er transparens og åpenhet særdeles viktig – og de nordiske landene har tradisjonelt ligget i den positive enden av åpenhetsskalaen. Økt innvandring har imidlertid ført til en økt tilsløring av fakta. Det er bare å kikke over grensen, til vårt naboland i øst, der f eks fakta om gjerningsmannens etnisitet og bakgrunn er systematisk holdt tilbake. Det ble nylig dokumentert – av en legmann – at 9 av 10 overfallsvoldtekter i Sverige mellom 2012 og 2017 er begått av en innvandrer, flere med svært kort botid i Sverige og uten varig oppholdstillatelse. Hvorfor blir ikke denne typen analyser ivaretatt av de som er betalt for å gjøre dette, på universiteter og forskningsinstitusjoner? Vi vet jo svaret; det er et ønske å tilsløre fakta for allmennheten.

Så er det usikkert om Christine Meyer var spesielt ønsket i direktørstolen, av politikere eller ansatte i Finansdepartementet som sto bak rekrutteringen, fordi hun vil legge til rette for å tilsløre fakta – eller om det var et «takk for sist» til ekteparet Meyer/Norman fra regjeringen Solberg. Dersom hun var den best kvalifiserte for denne jobben, er det lov å heve øyebrynene. Det er vel lite sannsynlig at dette er den eneste «politikeren» i embetsklær.