Sakset/Fra hofta

I byen Córdoba i Andalucía gikk muslimer og kristne til samme gudshus for å be. Halvparten var moské, den andre kirke. Bygget er blitt kalt La Mezquita (mezquita er moské på spansk), men nå ønsker de kristne å ta navnet tilbake og kalle bygget en katedral.

Mezquita_de_Córdoba_desde_el_aire_(Córdoba,_España)

Allerede i år 206 f.Kr vant romerne et slag mot kartagerne og fikk herredømme over Córdoba. På tomta der moské-katedralen står, reiste romerne et tempel til ære for guden Janus. På tempeltomta reiste de kristne senere en kirke.

Córdobas kristne historie begynte 1-200 år før araberne hærtok byen på 700-tallet.

På 500 eller 600-tallet bygget innvandrede visigotere en nokså liten steinkirke på plassen der La Mesquita står i dag. Ruiner av denne tidlige kirken er delvis gjenfunnet og kan sees av de besøkende. Da araberne/berberne erobret byen på 700-tallet ble den enkle steinkirken revet, og Abd al-Rahman startet i 780 byggingen av den store moskeen som ble ferdigstilt litt før år 1000. Med sine imponerende og luftige bueganger er La Mezquita blant Spanias vakreste, største og best bevarte bygg fra denne tiden. Da byen ble gjenerobret av de kristne på 1200-tallet, innså den nye herskeren hvor enestående moskeen var. Det ble bestemt å la den stå – for det meste som den var. I stedet for å rive den ned, slik det ble gjort i stor skala i denne perioden, ble det først bygget et relativt enkelt kapell inne i moskeen. Senere ble det bygget en katedral – også den midt inne i moskeen, og ferdigstilt i barokk tid.

Nå ønsker kirken å viske vekk moské-navnet og vil altså kalle bygget bare katedral. Det er dette som er bakteppet for artikkelen «Er både katedral og moské» i Vårt Land (16.03). Det er utrolig hvor komprimert historien kan fremstilles i en avisartikkel – og det kanskje helt uten at journalisten helt forstår hva han åpenbarer?

Mange elsker å snakke om den religiøse toleransen som visstnok hersket etter at araberne erobret Andalucía. Man legger vekt på at muslimer, jøder og kristne levde fredelig side om side i lange perioder. Hvilken fred og hvilke lover jøder og kristne var underlagt fortelles det lite om. Alle mener vel at muslimer, kristne og jøder kan leve fredelig sammen i perioder. Poenget er at før eller siden braker det løs. Før eller siden tar volden og forfølgelsen overhånd. Før eller siden blir noen fordrevet på flukt fra sine opprinnelige hjemland. Før eller siden går sameksistensen i stå. Det er dette historien har lært oss.

Erobrarane (araberne, min anm) fra sør var religiøst tolerante. Dei sa seg villige til å la katolikkane få råde over halve katedralen ved elva. Resten blei moské. Toleransen viste seg og ved at kristne, muslimar og jødar budde side om side i Córdoba.

Drøyt 70 år etter den arabiske erobringen av Córdoba ble katolikkene fordrevet og katedralen revet til fordel for en moské – den påståtte religiøse toleransen til tross.

Religiøs toleranse til tross, i 784 kasta kalif Abd-al-Rahman I katolikkane ut, reiv katedralen og bygde moskeen som skulle bli like storslagen som dei i Konstantinopel, Damaskus og Bagdad. Arbeidet tok to århundre. Undervegs fekk kalifane hjelp av jødiske bygningsmenn som budde i byen.

På 1200-tallet slo Ferdinand III maurerne i flere slag og maurernes æra i Córdoba var over. Men nå er det altså på nytt strid i Córdoba.
Nå står den katolske kirken mot de lokale myndighetene. Førstnevnte vil kun bruke navnet katedral, mens sistnevnte vil bruke moské-katedral.

Namnevalet provoserer styresmaktene i Andalucía, som meiner kyrkja ignorerer historia når dei ikkje vil bruke eit namn som seier at her har både kristne og muslimar vore samla i bøn.

Kirken kjemper for katedralen, men som mange andre kristne klipper de bort deler av historien.

-Vi fornektar ikkje historia. Først var det ein moské, no er det ein katedral. Ingen nektar for det, seier José Juan Jimenez Gueto, talsmann for kyrkja til El Pais.

Og før det var en moské, var det altså på stedet en kirke som ble revet. Akkurat slik Hagia Sofia var en kirke, en flott katedral, før osmanerne i 1453 erobret Konstantinopel og den sagnomsuste katedralen ble omgjort til moske, så museum – og nå kanskje moské igjen. Det sies at keiser Konstantin under det blodige slaget, ba sine egne offiserer gi han dødsstøtet, men ingen orket. Keiseren gikk da selv ut mot tyrkerne og ble hogd ned.

Akkurat slik vi hørte på nyhetene i morges at kirker i Pakistan brennes og kristne forfølges – akkurat slik vi i det siste året har hørt fra Mosul – i det historiske Assyria (Nord-Irak), om kaldeiske kirker som plyndres og brennes og kristne og andre på flukt. Akkurat slik vi har hørt fra koptiske kirker i Egypt. Akkurat slik som kirker fra Marokko i vest til Indonesia i øst ødelegges og mennesker med ujevne mellomrom flykter fra volden og bestialitetene. Akkurat slik har historien vært i 1400 år – med kortere og lengre avbrudd. Men akkurat dette skal man visst helst ikke snakke om.