Kommentar

Utvalgsleder Trond Bakkevig presenterer og overleverer rapporten «Tro det eller ei. Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo fra tros- og livssynsutvalget» til byrådsleder Raymond Johansen (Ap) t.v. 28. mai i Lørenskog. Foto: Vidar Ruud / NTB

Tros- og livssynsutvalget 2020 overleverte rapporten «Tro det eller ei – Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo» den 28. mai i år til kommunens politikere. Her tas det til orde for å fjerne muligheten for en årlig julegudstjeneste i skoletiden, samtidig som det ivres for at skolen må tilrettelegge for elevenes bønn i skoletiden. Hvorfor er kristendommen så problematisk, samtidig som det er blitt så veldig viktig å fremme andre religiøse uttrykk?

Svaret ligger i byrådets ønsket om å skape «en enda bedre by for alle», som utvalgets leder, Trond Bakkevig, viste til i sin tale under overlevering av rapporten. I dette arbeidet spiller ikke bare den kristne kulturarven en marginal rolle. Den blir også til et problem.

I et viktig debattinnlegg på Minerva peker statsviter og høyrepolitiker Trond R. Hole på en helt fundamental mangel ved rapporten: Oslos religionshistorie er, merkelig nok, ikke nevnt med ett ord.

Som Hole helt korrekt skriver, finnes det ingen gode grunner for en slik unnlatelse. Oslos kristne kulturarv – først katolsk, deretter luthersk – er nemlig ikke bare en historisk parentes. Ser man etter, virker den tvert imot massiv, konsekvent og overveldende. Den strekker seg fra Clemenskirken fra 1100-tallet, via cistercienserklosteret på Hovedøya og frem til moderne tid: Den norske Lutherstiftelse, Diakonissehuset, Filadelfia-kirken og Oslo Bymisjon.

En gjennomgang med tanke på å utforme en helhetlig arkitekturpolitikk hadde selvsagt ikke latt seg gjøre uten å nevne Oslos historie og tradisjoner på området. Men når det gjelder religionspolitikk stiller saken seg tydeligvis helt annerledes. I stedet for historie, kultur og tradisjon serveres leseren en opplysning om at det finnes 729 forskjellige tros- og livssynssamfunn i byen og deretter en repeterende dur av ord som fjerner tanken på å spørre om hvor det den kristne kulturarven ble av. I stedet handler det om: Mangfold. Likebehandling. Rettigheter. Mangfold. Likebehandling. Rettigheter. Osv.

Hole stusser over at ingen bystyremedlemmer reagerte på at mandatet ikke engang viser til denne viktige del av Oslos historie. Men ettersom han ikke trekker noen konklusjoner, forblir det et åpent spørsmål om unnlatelsen likevel bare beror på en ren tilfeldighet.

Det er den selvsagt ikke, den er gjort helt bevisst, og kronikkforfatteren kunne med fordel ha pekt på den ideologiske komponenten som ligger bak: En form for progressiv liberalisme, som i tillegg virker både autoritær og totalitær. Hvis det stemmer, som han antyder i innlegget, at mandatet går gjennom bystyret uten en eneste kritisk merknad fra noen av politikerne, er det rimelig å konkludere med at denne ideologien har blitt mainstream. De som i dag sliter med å se forskjell på partier som Høyre og MDG, har kanskje et poeng.

Denne ideologien har lite med klassiske liberale verdier å gjøre, den krever underkastelse og marsjtakt, og den synes også å henfalle til voldsbruk dersom forholdene tillater det. Den har slått ut i full blomst i kjølvannet av George Floyds tragiske dødsfall. Ikke bare rundt om i USA, men også i typisk liberale storbyer i Europa, går demonstrantene nå i bresjen for å rive ned offentlige historiske symboler. I London endte Winston Churchill opp som rasist og i Bristol ble Edward Colston dratt gjennom gatene og kastet i havet. I tillegg ser man fremveksten av noe som mest minner om religiøst vanvidd. I Cary, North Carolina, fulgte en gruppe hvite borgere og politifolk Jesu eksempel og vasket føttene til fargede demonstranter. I Gøteborg kunne man oppleve en hvit mann ikledd afrikansk batikk-skjorte, som ba de fremmøtte om unnskyldning på vegne av det svenske folket.

Det er skapt en forventing om at ordensmaktene, politifolk så vel som politikere, gjør knefall og det ved siden av symbolet for svart nasjonalisme – den knyttede neve – som stikker opp i stort antall mellom demonstrantenes hoder. Uten at dette avstedkommer noen kritiske refleksjoner fra gammelmedienes kommentatorer. I den anti-rasistiske versjonen av George Orwells «Animal Farm» er alle rasister, men noen er tydeligvis mer rasister enn andre.

Også i Norge har det vært gjort forsøk på tilsvarende utrenskninger. I Bergen vil for eksempel MdG-politiker Paul Richard Johannessen fjerne et 250 år gammelt maleri av Justitia, fordi det «minner om drapet på George Floyd». Førsteamanuensis Tom Sverre Tomren ved Høgskulen på Vestlandet krevde at bydelen Møhlenpris får et annet navn, fordi den visstnok er oppkalt etter en slavehandler. Også i Oslo ble statuer vandalisert under demonstrasjonene. Herfra er det også tatt initiativ til et opprop for å ta ned «slavehandler-statuene» av Winston Churchill og Ludvig Holberg som, ifølge initiativtageren, «begge investerte stort i slavehandel». Denne relativt åpenbare desinformasjonen til tross; 3500 personer har i skrivende stund signert oppropet.

Det går en rød tråd fra denne mer ekstreme siden av opprøret, og til noe så fredelig teoretisk som Bakkevig-utvalgets rapport. Begge har det til felles at de behandler historien som noe helt underordnet iverksettelsen av den lysende ideen om det mangfoldige samfunn. Erfaringen fra den kinesiske kulturrevolusjonen fungerer som en betimelig advarsel. Den viser med all tydelighet at en ideologi som ikke har noen respekt for samfunnets historie, kultur og tradisjoner, også vil skade samfunnsmedlemmene på sikt. Den er på sett og vis anti-humanistisk.

Sigrid Undset og Jakob Knudsen brukte forfatterskapet til å belyse menneskets konservative natur. Utfordringen for alle gjennomgripende reformer er de motstridige individene, som ikke nødvendigvis hilser alle forandringene velkommen. Så lenge mennesket er nært forbundet med sine historiske røtter, er det vanskeligere å omforme det. Derfor blir det maktpåliggende å mobilisere nettopp mot historien, kulturen og tradisjonene.

Det har alle rot-rivere forstått, enten det er snakk om den kinesiske kulturrevolusjonens rødegardister, progressive BLM-demonstranter eller fremtidsrettede utvalgsmedlemmer på oppdrag for Oslo kommune.