Nei, Trædal, vi har ingen statue av Quisling. Vi skjøt ham.

Fra Sigrid Z. Heibergs facebookside: Selfie med Churchill-statuen
Det begynte med at MDG-representant i Bergen, Paul Richard Johannessen, ville fjerne maleriet «Justitia» (1762) av kunstner Mathias Blumenthal (1719-1763) fra bystyresalen i Bergen.

Johannessen baserte sitt utspill på at han mener at Blumenthal har «plassert en mørkhudet mann under en lys gudinnes føtter».

– Tolkningen blir for meg ganske klar. Mannen under føttene på gudinnen representerer det onde, det barbariske eller urettferdighet. Rettferdigheten har seiret og er representert av en guddommelig, hvit kvinne, sier Johannessen til Bergensavisen.

Merk at dette er Johannessens tolkning. Maleren Blumenthal, som vel knapt hadde sett fargede mennesker i sin samtid, etterlot seg en lengre beskrivelse av maleriet sitt der han utdypet all symbolikken i det. Kortversjonen er slik:

Menneskeskikkelsen som ligger under føttene til Justitia er ikke «en mann», men Tisiphone, en av furiene fra gresk-romersk mytologi. I maleriet er hun ifølge Blumenthal et bilde på «mord, brand, avind (misunnelse), had og falskhed».

Furiene besto av tre gudinner fra underverdenen og fungerte som hevnere. De jaktet på og plaget skyldige og syndere til de ble sinnssyke, skriver Britannica. Tisiphone hevnet seg på drapsmenn.

Furiene er beskrevet som «døtre av mørket», og av utseende som dels kvinne og dels gorgon (medusa). Håret besto ofte av levende slanger, og de er blitt beskrevet i dikt og skuespill som kullfarget, men er opp gjennom tida også tolket som lyse.

Alt er feil ved MDG-Johannessen argumentasjon, og den er kun drevet av kunnskapsløs synsing, av samtidens nye paradegren som er hypermoralisering samt selfie-generasjonens behov for dydsposering. Johannessens følelser skal selvsagt ikke være en grensestolpe for ytringsfriheten i kunsten, enn si forståelsen av klassisk lære.

Så beveger vi oss over fjellene til Solli plass i Oslo, og et innlegg på Facebook av Sigrid Z. Heiberg, utenrikspoilitisk talsperson og leder av Oslo MDG. Hun tar Teodor Bruu i Grønn Ungdom i Oslo i forsvar, når han krever at Churchill-statuen fjernes fordi han var rasist. Heiberg tar en selfie med Churchill-statuen i bakgrunnen, og starter innlegget sitt slik:

Kor e alle heltar hen? Eg finn i allefall ingen her, på Solli Plass.

Joda, Heiberg får frem at Sir Winston var en stor statsleder og taleskriver – men altså viktigst: Han var rasist.

Men veit du kva som er mykje vondere, og mykje meir skremmande enn å ville fjerne ein statue? Strukturell rasisme. Vold. Folkemord. Kolonialismen og all lidinga den har ført med seg, og framleis fører med seg.

Så følger en lang harang om hvor fæl Churchill (og Holberg) var, før Heiberg runder av med følgende forslag:

Og eg vil rope eit høgt og tydeleg NEI til å sette den «the old Lion» Churchill framfor Stortinget. Der vil eg tusen gonger heller ha den nye løva: Iselin Shumba. Ein statue av den sterke kvinna, ei kvinne for VÅR tid, som sit i stillheit for klima.

Eller ein statue av ei slammande, rasande, Guro Jabulisile Sibeko, som set skapet på plass.

Sibeko-statuen, rett framfor Stortinget, til minne om starten på ein norsk, medmenneskeleg revolusjon. Det hadde vore noko.

Guro Sibeko sier i siste utgave av Morgenbladet blant annet at det er helt greit med rasesegregering slik vi så i BLM-demonstrasjonene i Danmark der hvite fikk beskjed om å gå bak de svarte i toget. Det er de svarte som er de utsatte, og hos Sibeko lever offermentaliteten og gruppetenkning i beste velgående. Det eneste begrepet Sibeko vil låse til identitet, er «antirasist». Det er et fattig univers hun lever i.

Men Heibergs største problem er ikke sære forslag som «ei slammande, rasande statue av Sibeko» foran Stortinget, men derimot at hun ikke uten videre innser at riktig side, dvs. de allierte, vant over nazismen. Først etter press fra andre skribenter, skriver hun:

Eg er heilt sikker på at riktig side vant. Og samtidig heilt sikker på at historien trengs å nyanserast. Alle overgrep frå alliert side kan ikkje unnskyldast med at me var på «riktig side».

Men det kommer ikke uten flere forbehold:

For å vere heilt ærleg har eg ikkje så mange «heltar». Eg tenkjer at dei fleste menneske er altfor komplekse til å kun bli sett på som gode, og at i allefall dei fleste historiske statsleiarar og militære «heltar» har for mange svin på skogen til å bli ukritisk hylla.

Til tross for alle sine feil og mangler, er vestlige samfunn de udiskutabelt beste stedene å bo på jordkloden i dag. Vestlige samfunn er de eneste der minoriteter kan få statlig beskyttelse, der ytringsfriheten generelt har bedre kår enn i ikke-vestlige land, der trossamfunn av alle slag støttes og beskyttes og der likestilling har kommet lengst. Og der det – enn så lenge – er penger å hente på NAV.

Men dette er åpenbart ikke verdt å gripe fatt i for MDG. Heiberg og hennes like fremstår som botferdighetens tyranner, som jakter på skitt i krokene og flere grunner til selvpisking og selvhat. Oikofobi kalles det, og det siste et samfunn trenger er politikere som forakter eget folk og kultur.

Heibergs utspill er så ensporet og verdiløst, at selveste Eivind Trædal må rykke ut og være uenig med Grønn Ungdom:

I går sukka jeg over at folk avsporer rasismedebatt med statuedebatt, og noen timer etterpå gikk MDGs ungdomsparti ut i avisa og ville rive ned statuen av Churchill på Solli plass. Da må jeg vel gjøre noe jeg veldig sjelden gjør, nemlig si meg uenig med våre fantastiske grønne ungdommer, og dessverre også bidra til det jeg stadig oppfatter som en avsporing av rasismedebatten.

Statuen av Churchill og lignende statuer i Norge kan ikke tolkes inn i en kontekst som debatten i USA om statuer av sørstats-generaler, skriver Trædal.

Statuen er ikke satt opp for å spotte mennesker i tidligere britiske kolonier, men for å hylle britenes og Churchills innsats for Norge under krigen. Dette gjør at mange steiler ved tanken på å trekke ham ned fra pidestallen – bokstavelig talt.

Og det har han jo rett i. Men så slår Trædal til, og trekker inn ingen ringere enn Vidkun Quisling i Churchill-debatten:

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som mener at vi «må» ha statuer av problematiske historiske personer for å huske historien. Vi trenger for eksempel ingen statue av Quisling for å huske hva han gjorde. Statuer er til for å hylle folk, bøker og museer er bedre egna til å ta vare på minnene. Særlig de som er for komplekse til å uttrykkes i stein og metall – som at Churchill både var sentral i å bekjempe fascismen, og samtidig var en rasist og ledet et brutalt koloniherredømme basert på undertrykking av millioner av mennesker.

Nei, Trædal, vi har ingen statue av Quisling. Vi skjøt ham. Quisling var en landsforræder som tråkket på alle de verdiene det norske samfunnet bygger på, og som med årene har gjort Norge til et av verdens beste land å leve i. Uten Churchills moralske ledelse er det langt fra sikkert om kontinentet Europa hadde seiret over nazismen. Og når det gjelder rasisme, brutalitet og undertrykking – ja, så er det vel alltids en lang rekke andre historiske figurer og statuer MDG kunne gitt seg i kast med å kritisere lenge før partikadrene en gang begynte å tenke på Churchill.

Sigrid Z. Heibergs kommentar da hun ble valgt til leder av Oslo MDG, var opprinnelig myntet på natur og klimakrise. Men den passer perfekt inn som beskrivelse av partiet MDGs tankesettet også når det gjelder forståelsen av kunst, kultur og hvilke verdier det er verdt å forsvare: