Kommentar

Bunadsgeriljaen demonstrerer mot kutt i pasienttilbudet utenfor Stortinget 14. mai. Foto: Ryan Kelly/NTB Scanpix

Under en vanvaretur innom Dagsrevyen for et par-tre uker siden fikk jeg med ett se bilder fra vakre Helgeland og Sandnessjøen tatt i forbindelse med statsminister Solbergs besøk der oppe. Høyres leder skulle sparke kommunevalgkampen i gang samtidig som hun ville orientere seg om spørsmål som opptok partifeller og menigmann langs Nordlandskysten. TV-konsentratet gjengav et møte mellom en stor flokk damer kledd i feiende flott nordlandsbunad – bunadsgeriljaen, ble de kalt – og den sentrale politikeren: De protesterende kvinnene ville verne om lokalsykehuset så vel som et stedlig studietilbud, mens fru Solberg ønsket å formidle et «feelgood»-inntrykk av en innkjennende statsminister som tar stedbundne menneskers bekymringer «på alvor», slik det typisk uttrykkes på nåtidsspråk. Utfallet ble vel omtrent uavgjort; Erna er flink i slike situasjoner, respektfull uten å være nedlatende, men også de protesterende gjorde et godt inntrykk. Ett er uansett sikkert: I kleskampen mellom de to partene seiret de bunadskledde noe aldeles overveldende.

Det slo meg at tilsvarende scener har utspilt seg flere ganger før, også i nyere tid, og er blitt gjort til gjenstand for lignende tv-reportasjer. Ikke minst på Nordmøre så man for bare litt siden bekymrede kvinner vise sin omsut for lokalsykehuset, særlig fødeklinikken, ved at de iførte seg finstasen og protesterte, og i Hardanger har bunadskledde demonstranter kjempet mot monstermaster. På NRKs nettsider finner man denne  utmerkede lille sammenfatningen av hvordan bunad og protest har gått hånd i hånd i mer enn hundre år; fenomenet er altså ingenlunde nytt. Bunaden er og forblir et politisk plagg, konkluderte artikkelforfatterne og har etter alt å dømme rett. Det er folkelig kraft i den, samt dessuten noe man nærmest må kalle demokratisk autoritet. Hvorfor er det slik, og hvordan kan bunadens signalstyrke utnyttes?

Etter beste forståelse er det først og fremst i spenningsfeltet mellom landets sentralt boende sosiale elite og det utoverspredde folket at bunaden fungerer som symbolplagg. Visst kan man i hovedstaden, særlig i Oslo to-og-en-halv (postnummer; vi snakker altså om de finere vestkantområdene svarende til Oslo 2 og 3), se en overrepresentasjon av visse bunadstyper etterapende kongehusets preferanser, men samtidig er og forblir det en underliggende lokal signalkraft i bunadsvalget; dette er våre plagg, iallfall våre forfedres, og du «messer ikke med» slik tilhørighet om du vil leve lange i landet! Bunadspolitiet blir nok delvis ledd av, men samtidig har de makt, la oss ikke innbille oss annet. Halvt på spøk og iallfall nesten gjelder at «bunader har like stor kraft som joik», for nå å knytte an til en poetisk-musikalsk innsikt fra da kampen om utbygging av Alta-vassdraget stod sentralt i det folkelige venstresideopprøret mot sentralmakten. Vi har altså sett i nær historie at bunad er blant symbolene hvis latente styrke på utrolig kort tid kan blusse opp om bare omstendighetene ligger til rette. Slett ikke alltid innser «øvrigheta» at en slik ladet situasjon er oppstått, før konflikten allerede er manifest.

Den folkelige motstanden mot å bli flådd omatt og omatt-atte gjennom betaling av bompenger, har ingen åpenbar nasjonalromatisk dimensjon det jeg kan se – rett skal være rett –, men ergrelsen over å bli snytt og utnyttet av den sosiale eliten, av futen og futens venner, knytter sammen bunadsgeriljaen og de mange pågående protestaksjonene mot utpuging av landets bilister. Kanskje kan smarte, regneføre sosiologer og desslike finne frem til ved hvilket tids- og utgiftspunkt det sannsynligvis sprekker for ellers fredelige bilførere og de begynner å protestere, for eksempel hvor mange og dyre bomstasjonene må være, men for meg er det umulig å gjette når nok er blitt nok. Uansett gjelder åpenbart at vi befinner oss i nærheten av et slikt brytningspunkt nå, for protestaksjonene popper opp som sopp etter regn mange steder i landet, ikke minst i Bergens-regionen og Rogaland. I skrivende stund ligger Nei til bompenger-partiet på popularitetstoppen i landets nest største by, hvilket er intet mindre enn sensasjonelt få måneder før et kommunevalg; så gjenstår det å se hvordan utviklingen blir frem mot selve valgdagen. Flere steder er det tydelig at politikerne har fått kalde føtter av opprøret og bebuder at de kanskje likevel vil tenke seg om nå når «de ser konsekvensene av bompengeinnkrevingen for barnefamilier og lavtlønte». Responsen er så søt at man nesten får en klump i halsen; jeg tenker at vi heller sier de blir bekymret for egen makt, pampene, skjønt enhver får tro hva han selv vil om slik plutselig innsettende omsorg for samfunnets vanskeligstilte.

Både bunadsgeriljaen og bompengeopprøret er glassklare eksempler på populisme, men da skal dere vite at i min språkforståelse er dette slett ikke noe politisk skjellsord. Folket har nemlig i mange tilfeller demokratisk og moralsk rett til ikke å akseptere alt politikerne finner på og siden prøver å tre ned over hodet på befolkningen; de befinner seg hverken etisk eller kognitivt på noen separat, praktfull planet, de som bestemmer, ikke er de intellektuelt mer høyverdige, og de vet definitivt ikke nødvendigvis bedre eller kan mer om viktige praktiske gjøremål enn det vanlige, dyktige borgere gjør. Folk har lov til å protestere, som sagt, og stundom (men ikke alltid!) er protestene vel funderte og betimelige hva så vel samfunnsnytte angår som hensynet til enkeltmennesker.

Men hvordan lykkes med å få politikere som er i ferd med å gjøre noe dumt, til å ombestemme seg? Kanskje enda viktigere: Hvordan få gjennomslag over tid for egne meninger mot et elitesjikt med ubegrenset tilgang til massemediene og alle andre kommunikasjons- og propagandakanaler, og som helt ublutt bruker alle disse fordelene? Her står vi ved det oftest usynlige skjæringspunktet mellom spontanitet og beregning. Begge elementene må samvirke dersom folkelige protestaksjoner skal lykkes, i alle fall om de skal sette varige spor etter seg. For motstand eller motkrefter vinner sjelden frem uten hjelp; friksjon alene kan nok bremse, men er ikke nok til å snu en utvikling. 

Churchill var en mann med fantastiske verbale evner. En gang sa han at dersom han skulle holde en god spontan tale, så måtte han ha rikelig med tid til å forberede seg, og vittigheten inneholder mer enn en knivsodd sannhet. En annen av fortidens store, jeg husker ikke i farten hvem, påpekte at ingen spontane, folkelige revolusjoner lykkes uten styring. Slik jeg kjenner historien, finnes mye riktig i også denne påstanden; den er i hvert fall definitivt mer sann enn det motsatte.

Balansepunktet vi her står overfor, er kjent og omdiskutert i hundrevis av år. På den ene siden finner vi dynamikken i utøylet, følelsesladet spontanitet, mens kald, rasjonell beregning av fordeler og ulemper ved ulike tiltak og aksjonsmåter preger den andre. Nietzsche – en av disse vismennene som knapt kunne sette penn til papir uten å komme med meningstunge sitater – kalte spenningsforholdet opp etter gudene Apollon og Dionysos;  førstnevnte var rasjonalitetens representant, mens sistnevnte var energiens, rusens og villskapens kilde. Den optimale avveiningen mellom de to kreftene eller prinsippene, det dionysiske og det apollinske, er like uavklart i dag som på Nietzsches tid og da guder og mennesker vandret sammen rundt i det førantikke greske landskapet.

At både de spontant energiske, sinte fanesvingerne og de kaldt beregnende bakmennene må se seg om etter passende alliansepartnere dersom de skal ha sjanse til å vinne frem i samfunnskampen, er den like enkle som vanskelige «ta med hjem»-sannheten. Spørsmålet om eksakt hvordan blandingen mellom de to skal optimaliseres for størst mulig effekt, kan heller ikke jeg generelt besvare. Men jeg vet nok til å minne om at sjansen for å treffe rett miks gjennom slumpen alene, er mikroskopisk. Kanskje er ikke denne beskjedne innsikten særlig verdifull i de utålmodiges øyne, men den peker i det minste mot et realistisk startpunkt.

For dersom opprørte og misnøyde samfunnsinteresserte – bunadskledde eller ei, bilkjørende eller ikke – innser at de ikke selv besitter alle nødvendige ferdigheter for å få gjennomslag i menings- og maktkampen, så er de kommet et godt stykke på vei. Organisering er nøkkelordet enten man heter Bannon og vil bidra til høyrepopulismens fremvekst i Europa, eller Borghild og vil verne om den lokale fødestuen på Nordfjordeid; begge kan bidra på sitt vis, og alle monner drar. 

Derfor: Lykke til, dere unge som har energi, utålmodighet, sinne og dessuten et velfungerende historisk-etisk kompass, dere som brenner etter å endre norsk politikk i nasjonalkonservativ retning! Glem bare ikke at mer enn startenergi er nødvendig om varig effekt skal oppnås, for friksjonen skapt av dem som motsetter seg endringer, de som nå sitter med makten, er betydelig. Vi gamle opposisjonelle med kalde hoder kan nok bidra med litt, og skal holde på så lenge vi klarer, men orken og kraften må i hovedsak komme annetsteds fra. Det er en stor jobb dere i så fall setter i gang med, men den er ikke umulig, ikke engang i Norge. 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-

Les også