Sakset/Fra hofta

De to søstrene fra Bærum, «Ayan» og «Leila» Juma, reiste for å bosette seg i Den islamske stat for seks år siden da de var henholdsvis 16 og 19 år gamle. De to jentene kom til Norge fra Somalia da de var 3 og 6 år gamle. 13 år i Norge var nok til at disse jentene ble norske statsborgere og dermed også deres barn, som er født i Syria.

«Ayan» og «Leila» Juma ble kjent over hele verden gjennom Åsne Seierstads bok «To søstre». Alle som har lest boken vil ha vanskeligheter med å forstå hvorfor disse søstrene skal hentes til Norge. Disse jentene radikaliserte seg selv ved hjelp av en imam og begynte begge to å bruke niqab hjemme i Bærum. Begeistrede foreldre forsto ikke alvoret i de intense koranstudiene. Søstrene planla reisen til Den islamske stat godt. Og de ville aldri «hjem» heller eller reddes av sin far og dette bekreftet de gang på gang i den sporadiske kontakten de hadde med familien i Bærum.

Nå har fire reportere fra Aftenposten «funnet» de to søstrene i Syria. Funnet dem – hurra? Hvorfor har Aftenposten gjort det? Det skriver de ingenting om. Søstrene har vært etterlyst av Interpol i flere år. Disse kvinnene ville ikke bli funnet. Aftenposten skriver at søstrene, som nå er 22 og 25 år gamle krever at de skal få følge med sine barn «hjem» til Norge.

I intervjuer med andre IS-kvinner, så har vi sett at disse slett ikke angrer på at de sluttet seg til verdens mest grusomme terrororganisasjon. De to søstrene avstår klokelig å kommentere IS, ettersom de sannsynligvis fremdeles er tilhengere av IS. Hvis ikke så er det jo enkelt å si at de tok feil og at de hadde vært dumme. Men det gjør de ikke. Det gjorde ikke Shamima Begum fra Storbritannia heller.

Kvinnene vil at barna deres, som er norske statsborgere, skal få komme til Norge, men de setter som krav at også de som mødre, skal få være med.

De vil ikke kommentere hva de nå mener om Den islamske staten (IS).

Angrende kvinner?

Aftenposten skriver at det er «normen å gå med nikab» i flyktningleiren. Hva menes med «normen»? Forstår ikke Aftenposten at disse kvinnene fremdeles er ekstreme og velger selv å gå med niqab? Hvem skulle vel hindre dem i å vise ansiktet all den tid de mannlige IS-krigerne nå er fengslet? Slike bortforklaringer burde ikke leserne deres svelge.

Ved ankomst til leiren i Al-Hol oppga de ikke at de var norske statsborgere. De har levd i en flyktningleir der det er normen at man går med nikab, en drakt som skjuler ansiktet.

La oss ikke glemme at IS-kvinnene som er blitt igjen helt til slutt er de mest ekstreme.

Shamima Begum og hennes like hevder at de kun har vært husmødre. Dette viste seg å ikke være sant. Den britiske statsministeren og innenriksministeren ble begge informert av MI6 om at Shamima Begum sydde selvmordsvester til potensielle jihadister. Disse ble sydd slik at bombene ikke kunne bli fjernet uten at detonering skjedde. De var vel husmødre med syklubb da? Er det slik det skal tolkes?

Shamima Begum skal også ha deltatt i jihadistenes moralpoliti «hisba» og hadde jobbet med rekruttering av andre kvinner. Hun hadde tillatelse til å bære en kalasjnikov i jobben som moralpoliti.

Men «norske» IS-kvinner, de er selvsagt helt annerledes. De er snille og gode, for de har jo vokst opp i Norge, ihvertfall delvis, for den norske kulturen tapte mot islam. Disse kvinnene har tilbrakt seks år blant hardkokte jihadister som hugger hodet av folk uten kvaler. Det er rart med hva man venner seg til og hva man etterhvert oppfatter som normalt:

Shamima Begum forteller om blandede følelser fra IS-kalifatet: Det var mest et normalt liv, sier hun, men av og til var det bomber og greier. Men når jeg så det første avhuggede hodet i en søppelbøtte, så brydde jeg meg ikke det hele tatt. Det var fra en fange som var tatt på krigsmarken, forteller hun, en fiende av islam, Jeg tenkte bare hva han ville ha gjort til en muslimsk kvinne hvis han hadde hatt sjansen.

The Guardian skrev om Åsne Seierstads bok. I et avsnitt beskrives volden. De to søstrenes venninne, Aisha, giftet seg med en mann som var så voldelig at han skjøt henne da hun forsøkte å forlate huset for å handle. Deretter slo han ihjel sønnen hennes på to år. Aisha fortsatte å insistere på at alt var godt i paradiset på jorden. Og «Ayan» kommer med rystende unnskyldninger for at IS holdt seg med sex-slaver.

The horrors of living as a woman under Isis are revealed in Seierstad’s account of Ayan and Leila’s Norwegian friend Aisha, also in Syria, who married a man so violent that he shot her when she tried to leave the house to go shopping, then battered her two-year-old son to death. Still, in her apparently sincere online dispatches, Aisha insisted everything was good in paradise on Earth, and in a chat with a friend, Ayan makes jarring excuses for Isis’s practice of sexual slavery.

Til Aftenposten sier «Leila», nå 22 år, at hun savner norsk natur! Hvilken frekkhet!

– Vi hadde et godt liv i Norge. Vi dro hit for å drive humanitært arbeid. Jeg savner moren min, mine brødre og norsk natur.

Hun mener kvinnene ikke kan straffes for å ha vært i IS-området. De har bare vasket, laget mat og passet barna, sier hun.

Aftenposten forklarer at «norsk påtalemyndighet har vært av den oppfatning at alle voksne som slutter seg til IS, kan straffes. Kvinner kan nemlig ha bidratt til IS’ terrorhandlinger ved å sørge for mat og stell for mennene ved fronten.»

Begge de to kvinnene skal etter det Aftenposten forstår ha vært gift med menn som bidro til IS’ krigføring. Leila opplyser at mannen hennes ble drept i et bombeangrep i Raqqa i 2016.

Så kommer et avsnitt hvor man undrer seg på hvilken side Aftenposten er på:

Dette var mens en internasjonal koalisjon forsøkte å erobre byen som hadde status som IS-hovedstad. Storesøsterens mann, en eritreiskættet mann hun kjente fra Norge, døde i Al-Soussa mot slutten av 2018. IS forsøkte da desperat å forsvare den siste lille stripen med land som de holdt langt østbredden av elven Eufrat.

«IS forsøkte desperat å forsvare den siste lille stripen med land.» Du verden. Det må har vært vanskelig for dem. Sympatien tyter frem. Not.

«Leila» har andre ideer enn ekte norske mødre om hva som er best for barna.

– Det er uaktuelt at jeg skal gi fra meg datteren min. Vi har opplevd grusomme ting. Hvis de tar fra meg datteren min, kan hun bli enda mer skadet, sier Leila.

– Ingen tar seg av et barn som en mor, sier hun.

Hm, det spørs vel om Barnevernet er enig i det siste der.

Det aner oss at dette er starten på en kampanje for å «hente hjem» disse to somaliske søstrene som har bodd 3 og 6 år i Somalia, 13 år i Norge og 6 år i Syria og dermed er å betrakte som teknisk norske.

Vi håper at norske myndigheter har like mye is i magen som den britiske da de valgte å ta fra Shamima Begum hennes britiske statsborgerskap. Men det er nok å håpe på for mye, for Norge har allerede DNA-testet og utstedt norske pass til fem foreldreløse IS-barn som «Leila» og «Ayan» har passet i flyktningleiren. Moren er «forsvunnet». Disse barna ble hentet med et SAS-fly mandag 3. juni.

Det er nok bare et tidsspørsmål før vi leser en gla’sak i norske aviser om de to søstrene som endelig ble gjenforent med sin somaliske familie i Bærum og igjen fikk glede seg over norsk natur. Deretter venter en lang yrkeskarriere hvor de kan reise rundt på norske skoler og fortelle om hvor farlig (og spennende) det er å følge koranen til punkt og prikke, men nå kun i moteriktig hijab istedet for niqab. «Ayan» vil sikkert kunne si noe positivt om sex-slaver, hvis hun blir spurt. Man kan jo ikke bare være negativ hele tiden!

I sitt avskjedsbrev til foreldrene skrev søstrene at de fryktet hva Allah ville mene om dem på dommedagen:

 «Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. (…) Vi frykter hva ALLAH swt vill si til oss på dommedagen».

Hva mener Allah nå? At det er greit å ta med seg barna og reise hjem til Bærum i påvente av et nytt kalifat?

Aftenposten

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.