Kommentar

Begge tabloidavisene har ledere om Syria-forliket som forsøker å gi inntrykk av at det er folket som har talt, og at FrP utgjør – igjen – en ikke-representativ, skrullete gjeng som skal være glad de får bli på tålt opphold i verdens beste land.

IMG_2531

Foto: Roar Hagen i VG skjønner det, men kan ikke si det med ord. Hans tegning og tittelen på lederen sier likevel det meste.

Politikken er blitt et psykologisk spill, der FrP fremdeles er the odd man out, som fortjener å mobbes.

Gjengen som styrer er opptatt av å dekke seg selv og sin egen anstendighet, slik at det hele tiden fremstår som at syndebukken fortjener å gå på planken og bli kjølhalt.

Slik blir politikken en blanding av bedehus og bordell, og logisk nok blir da den lederen for det i navnet kristne partiet det største ludderet av dem alle. Knut Arild Hareide kan legge ansiktet i de mest fromme folder og virkelig gi FrP inn. Det smaker så søtt.

De har noe å hevne, for FrPs eksistens er en moralsk forulemping i seg selv.

Det skal noe til ikke å bli skremt av dette kjøret som spiller på to strenger samtidig: det mest kyniske og det mest moralske. Man ser lett bare den ene, men det er kombinasjonen som gjør susen.

Skal man svindle er det selvfølgelig humanismen som er det mest effektive kortet, selve trumfen, i en verden som blir stadig mer kaotisk og brutal. Slik blir den humanitære innsatsen en vekstindustri.

Direktør i Rederiforeningen Sturla Henriksen hadde endelig fått det som han ville da han kunne mønstre besetningen på Siem Pilot, som ligger klar til å redde båtmigranter fra en havn på Sicilia. Dette hadde han ventet på lenge. Dagsrevyen viste det store dekket som snart skal fylles av båtmigranter. Det lå forventning i stemmene.

Vi så et dramatisk klipp om hvordan det foregår, da en proppfull båt skulle reddes av italiensk kystvakt. Det var ikke plass til alle, derfor skulle kvinner og barn først. Det var det ikke alle unge sterke menn som respekterte.

Det er en stor avstand mellom den velordnete verden om bord på Siem Pilot og det kaoset som båttrafikken representerer. Det ligger mange spørsmål som venter på å bli stilt og besvart, fordi ikke bare disse menneskene, men også de som organiserer trafikken, er til stede i Europa, og er det i økende grad.

Det er uviljen mot å stille disse spørsmålene som gjør at politikken forvandles til både bedehus – humanitet fremfor alt – og horehus, der alt og alle kan kjøpes. Et landskap fylt av hykleri der kaoskreftene vinner frem.

Prosessen foregår rett foran øynene våre, og den skrus opp. Det gis inntrykk av at båttrafikken er uten sidestykke, hvilket den er, men vi presenteres ikke for noen alternativer.

Borgerkrigen i Syria er også uten sidestykke, og det pålegger oss et ansvar. Men hvorfor skal det være så mye større enn f.eks. ansvaret til Golfstatene eller Saudia-Arabia som svømmer i penger like mye som Norge?

Krigen er dessuten ingen borgerkrig, den er flere kriger i én. Det er en krig mot et tyrannisk regime, en sekterisk krig og et jihad. Tre kriger i en, og det som skremmer livskiten ut av folk er at det er stor sannsynlighet for at det er jihad som vinner. Wall Street Journal skrev torsdag at vestlige representanter nå vurderer om de skal støtte Nusra-fronten, som er al-Qaida-affiliert. Gangsynet er borte og erstattet av panikk.

Dagsrevyen hadde også en annen story torsdag: Kristin Solberg hadde møtt en tidligere kvinnelig IS-jihadist som levde i dekning i Istanbul. Hun hadde vært en del av de kvinnelige brigadene, men fått nok av pisking og halshugginger. Kvinnen bar niqab. Hun hadde nydelige mandeløyne. Hun fikk spørsmål om hun bar drakten fordi hun var redd for å bli gjenkjent. Nei, var svaret, det var fordi hun mente det var påkrevet.

En salafist altså, som gikk inn for full dress-code, bare ikke all bestialiteten.

Hennes svar etterlot Viggo Johansen noe perpleks. Dette er islamismens avhoppere. Er det de vi skal samarbeide med?

Vesten er ved å manøvrere seg inn i en posisjon der våre samfunn havner i samme stilling som Syria: De styrende gir oss bare bad options.

Det er vår plikt som borgere å si fra at dette er noe vi ikke vil. Alle forstår at spørsmålet om Syria-flyktninger ikke bare handler om ressurser og kapasitet. Det handler om orienteringsevne og realitetssans.

Det som skremmer folk er at jo hardere virkeligheten blir – og bildene fra Middelhavet skremmer like mye som bildene fra Syria – jo mer søtladent, ha-stemt sentimentalt og varm-luftaktig snakker politikerne og mediene.

 

 

VGs leder: Folket har allerede talt, Siv

Dagbladet: Ta imot de trengende

Dagbladets leder har 6 likes på facebook siden igår, VG oppgir ikke.

Les også

Historier fra hverdagen -
Svarteper -
Amputasjon -
Trump - the comeback kid -