The Craberries ga ut låta «Zombie» i 1994. Frontfigur og låtskriver var den fabelaktige vokalisten Dolores O’Riordan. Hun vokste opp i nærheten av Limerick som yngste barn i en stor katolsk familie, og hadde seks eldre søsken: Fem brødre og en søster.

Bakgrunnen for komposisjonen er konflikten i Nord-Irland, og låta var til minne om to unge ofre for et bombeattentat i Warrington, som fant sted under The Troubles. Interessant nok ligger Warrington i England og IRA sto bak angrepet. Tim Parry (12) og Johnathan Ball (3) døde da to bomber gjemt i søppelkasser eksploderte i Warrington 20. mars 1993, mens 54 ble skadet.

Siden singelen kom ut i september 1994 er det faktisk snart 30 år siden.

Låta starter med en dissonant gitarintro, før fuzzgitarene kommer inn med den nødvendige presisjonen.

Konflikten dreier seg ikke bare om hat mot de eksterne kreftene, slik jeg oppfatter det. Det er også et rop mot volden IRA sto for, og viser også hvordan barn lærer seg å hate hverandre. Dette fikk meg til å assosiere med den situasjonen vi er i nå. Dolores fant håp i familien. Noe å huske på for oss alle.

«Zombie» handler om tap, savn, sinne og undergang. Og vokalen til Dolores er unik. Selv den latterlig banale gitarsoloen har en slags effekt.

Innledningen hennes er omtrent uten lyd. Man tenker: Kan hun ikke synge?

Så eskalerer det. Hun går opp i tonenivå, hun innfører en merkelig variant i tonen som minner om jodling, og så sklir det helt ut i det rasende refrenget slik at gåsehuden reiser seg.

Musikken er inspirert av klassisk keltisk musikk og irsk folkemusikk. Men det er historien som rører meg mest, siden den er tidløs.

I hele Vesten jobbes det nå knallhardt av overnasjonale myndigheter for å skape konflikt innad, mens man forsøker å få befolkningen til å overse sviket ved å skylde på ytre fiender (Putin, Israel).

Vi fores med ren idioti som Festen etter fasten, hvor NRK finner noen få eksempler av de mest velfungerende muslimske innvandrerne. Ingen gjengkriminelle eller voldtektsforbrytere ble invitert til denne makabre feiringen. Oslo pynter opp vår hovedstad mer terrorsymboler. Hvor er Karl Martell, Jean de Valette eller Jan Sobieski i dag?

I USA er det Trump og hans tilhengere som er Enemies of the State. Staten er selvsagt nødt til å ledes av Demokratene, for hvis ikke dør demokratiet. Ettpartistaten er det nye demokratiet, krig er fred og tyranni er frihet.

Under BLM-hysteriet fikk vi høre at silence is violence. Dolores er klokere, hun forstår at dette er å snu alt på hodet. Det er volden som skaper stillheten, ikke motsatt.

Another head hangs lowlyChild is slowly takenAnd the violence caused such silenceWho are we mistaken?

Vi kan ignorere smerten, så lenge det ikke rammer oss selv. Derfor tillater befolkningen i Europa hundretusenvis av voldtekter, tusenvis av drap og en åpen vei mot økonomisk undergang, så lenge vi klarer oss, for vi bor jo i et trygt område. Slik sviktes the deplorables på det groveste, de som må leve i dritten.

I videoen ser vi hvordan selv Amor med pilene, den romerske kjærlighetsguden, mister alt håp.

Alt skjer inne i hodene våre, som har sluttet å fungere. Selv om fienden kommer får selv ikke gjentatte bomber oss til å reagere. For det er ikke vi som oppholder seg i skyttergravene, det er noen andre (ukrainere, jøder, who cares?)

Men vi er ikke frontsoldatene. Ikke ennå.

But you see, it’s not me
It’s not my family
In your head, in your head, they are fighting
With their tanks and their bombs
And their bombs and their guns
In your head, in your head, they are crying

På denne måten ender vi alle opp som zombier. Dette gjelder oss alle. Vi er nødt til å ignorere virkeligheten for å holde ut. Det beste vi kan gjøre er å våge å nevne katastrofene som foregår rett foran oss.

Den første gangen jeg forsto at jeg var blitt en zombie selv, var en dag for et par år siden. Man starter som journalist dagen med å lese nyheter, og så hadde det vært nok et drap i Sverige. Jeg tenkte først at dette burde jeg skrive om, siden det var en tenåring som var skutt og drept.

Så droppet jeg det, ut fra tanken om at det tross alt ikke var mer enn ett barn som var drept. Det var ikke en nyhet, tenkte hodet mitt.

Jeg fant tilbake til vettet, og følte skammen resten av dagen. Men sånn er det blitt. Dør det noen på Gazastripen, skal det trykkes ned i halsen på oss alle. Dør det noen svenske barn skal det ignoreres.

Bildene av den maltrakterte Ebba Åkerlund ble i stor grad skjult for befolkningen. Bilder av barn på Gaza spres overalt. Guttungen som druknet under en båtreise mellom Tyrkia og Hellas, siden hans far bedrev menneskesmugling fordi han ville få gratis tannbehandling, forvandlet hele Europa.

Slik har massepsykosen spredt seg: Inne i hodene våre.

In your head, in your head
Zombie, zombie, zombie-ie-ie
What’s in your head, in your head?
Zombie, zombie, zombie-ie-ie-ie, oh

Dolores O’Riordan døde 15. januar 2018, bare noen måneder etter at hun fylte 46 år.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.