For femti år siden, 30. januar 1972, ble britiske fallskjermsoldater sendt til Derry i Nord-Irland, hvor ubevæpnede sivile demonstranter hadde samlet seg for en marsj for borgerrettigheter. De britiske soldatene åpnet ild, 13 døde. En person døde noen måneder senere av skadene, så antall dødsofre ble totalt 14.

Episoden ble kjent som «Bloody Sunday».

Dessverre var ikke denne tragiske hendelsen unik. Grusomhetene på begge sider av konflikten i Nord-Irland, som gikk under det noe nedtonede navnet «The Troubles», florerte på begge sider, eller kanskje man burde si på alle sider. For det var en uoversiktlig konflikt, som hadde både nasjonale, politiske, religiøse, historiske og klassemessige undertoner.

Det var faktisk i alt fire slike «blodige søndager» i løpet av konflikten i Irland.

31. august 1913, under en lockout som følge av en arbeidskonflikt i industrien, angrep britisk politi en folkemengde som var samlet for å høre fagforeningsleder Jim Larkin tale. To ble drept, over 300 ble såret.

21. november 1920 startet med at IRA henrettet flere britiske etterretningsagenter og spioner. Hevntørste soldater åpnet ild mot tilskuerne på en gælisk fotballkamp på Croke Park i Dublin. 14 mennesker ble drept, deriblant kvinner og barn. 60 ble såret.

Den britiske ledelsen i Irland forsøkte å glatte over hendelsen ved å beskrive ofrene som terrorister. Men etterforskningens konklusjon, som kom lenge etter tragedien, viste at volden hadde vært ukritisk og overdrevet.

10. juli 1921 angrep lojalister og politi isolerte katolske enklaver i Belfast. IRA forsvarte enklavene, og det kom til kamp. Resultatet var 16 drepte og 160 ødelagte hus. 150 av husene tilhørte katolske familier.

Disse tre hendelsene skjedde mens Irland fortsatt var en del av Storbritannia.

I desember 1921 kom britene og irene til enighet om en avtale. Republikken Irland ble opprettet i 1922, men Nord-Irland forble en del av Storbritannia.

Konfliktene fortsatte. Historien blir for omfattende å ta for seg her.

Så kom «Bloody Sunday», 30. januar 1972.  Av de 14 som mistet livet, var nesten halvparten barn. British Army hevdet at soldatene hadde blitt angrepet av bevæpnede menn, snikskyttere og splintgranater.

De forsøkte å legge skylden på ofrene, akkurat som de hadde gjort på Croke Park over 50 år tidligere. Nord-Irlands statsminister Brian Faulkner ga IRA skylden for volden og de 14 døde.

Britiske medier støttet i stor grad denne offisielle fortellingen, og enkelte gikk så langt som å hylle fallskjermsoldatene for å ha reddet sivile liv.

Men den offisielle historien var en løgn, og løgner sprekker i lyset. Murray Sayle, en erfaren krigskorrespondent som skrev for The Sunday Times, skrev flere artikler i dagene etter massakren som motsa de andre mediene. Men redaktøren nektet å publisere disse.

Uansett: Sannheten piplet frem. Den italienske fotojournalisten Fulvio Grimaldi var til stede, og han unngikk så vidt kuleregnet.

‘I have seen many civil wars and revolutions and wars, but I have never seen such cold-blooded murder, organised, disciplined, planned murder.’

‘I saw a young fellow who had been wounded, crouching against the wall. He was shouting “don’t shoot, don’t shoot”. A paratrooper approached and shot him from about one yard. I saw a young boy of 15 protecting his girlfriend against the wall and then proceeding to try and rescue her by going out with a handkerchief and with the other hand on his hat. A paratrooper approached, shot him from about one yard into the stomach, and shot the girl in the arm.’

David Howell Evans var 10 år gammel på denne tiden. Paul David Hewson var ett år eldre. I 1983 lagde de en låt om massakren som markerte starten på et gjennombrudd som endte i massiv suksess. Bedre kjent under artistnavnene The Edge og Bono ble Sunday Bloody Sunday, som var åpningslåta på albumet «War» fra 1983, en av U2s mest kjente låter, og et fast innslag på de aller fleste konsertene siden.

Nedenfor kan du se og høre U2 fremføre Sunday Bloody Sunday live på Red Rocks Amphitheatre i Colorado, USA, 1983.

The Bloody Sunday cover-up 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.